Redigerer Kongeriket Preussen (avsnitt)

===Fredrik II (1740&ndash;1786)===
{{utdypende|Den første schlesiske krig|Den andre schlesiske krig|Syvårskrigen}}
[[Fil:Antoine Pesne - Frederick the Great as Crown Prince - WGA17377.jpg|mini|Fredrik den store, som kronprins]]
[[Fil:Partitions of Poland.png|mini|[[Polens-Litauens tre delinger]]]]
[[Fredrik II av Preussen|Fredrik II]] ble konge i 1740, og historikere ser han som en ledende representant for det [[Opplyst enevelde|opplyste eneveldet]].<ref>Hobson 2015, s. 79</ref> Han brukte en traktat fra [[1537]] (som keiser [[Ferdinand I av Det tysk-romerske rike|Ferdinand I]] hadde lagt ned ''[[veto]]'' mot), hvor deler av [[Schlesien]] skulle bli overført til [[markgrevskapet Brandenburg]] dersom [[huset Piast]] døde ut, noe som skjedde i 1707. Han invaderte derfor Schlesien i 1740, i den såkalte [[Den første schlesiske krig|første schlesiske krig]], og dette skulle utløse [[den østerrikske arvefølgekrig]].<ref name=":0" /> Etter å raskt ha okkupert Schlesien, tilbød Fredrik å gi beskyttelse til [[Maria Teresia av Østerrike]] dersom provinsene ble overført til ham. Tilbudet ble forkastet, men Østerrike hadde så mange andre motstandere å møte, at området forble under prøyssisk kontroll og dette ble formalisert ved [[freden i Berlin]] i [[1742]]. Som gjenytelse forlot Preussen alliansen mot Østerrike.

De utenrikspolitiske konstellasjonene gjorde at Fredrik II i økende grad føle seg truet. Etter at den tysk-romerske keiseren hadde mistet Bayern, og dermed sin territoriale maktbasis i riket, hadde Preussen grunn til å frykte at Maria Theresia ville benytte sin økte innflytelse til å kreve tilbake Schlesien fra Preussen. Fredrik II forsøkte derfor i det følgende å skaffe Preussen allierte, og fant endelig ved [[traktaten i Nymphenburg]] forbundsfellene [[Bayern]], [[Frankrike]] og [[Spania]], og senere sluttet også [[Sachsen]], [[Sverige]], det bourbonske [[kongeriket Napoli]] (Napoli), [[Kurpfalz]] og [[Köln erkebispedømme|Köln]] seg til alliansen. I motsetning til sine planer klarte han imidlertid ikke å vinne [[Russland]] for sin sak, noe som i de kommende årene nesten skulle vise seg å bli fatalt for Preussen.

Etter at Fredrik gjennom disse omfattende alliansene hadde sikret seg støtte, angrep han i august [[1744]] det østerrikske [[Böhmen]] og startet [[den andre schlesiske krig]]. Denne endte med [[Den andre fredstraktaten i Aachen]] som bekreftet Preussens kontroll over Schlesien. Dette ble videre bekreftet gjennom [[freden i Dresden]] av [[25. desember]] [[1745]] mellom partene Østerrike, [[Sachsen]] og Preussen. I denne anerkjente Preussen Maria Teresias ektemann [[Frans I Stefan av Det tysk-romerske rike|Frans I]] som tysk-romersk keiser, mot å beholde Schlesien.

[[Syvårskrigen]] bekreftet Preussens kontroll over Schlesien. Preussen hadde overlevd en krig med flere av sine naboer, som hver især var større. Dette betød at Preussens innflytelse økte voldsomt på bekostning av [[Det tysk-romerske rike]].<ref>Hobson 2015, s. 76</ref> Dette regnes av etterfølgende tyske historikere som noe av opptakten til dannelsen av det forente [[Tyskland]]. Den norske historikeren [[Rolf Hobson]] mener en mer treffende beskrivelse er at et ekspansivt Preussen ødela den balansen som Det tysk-romerske rike var avhengig av.<ref name=":0" />

Etter Preussens annektering av [[Det kongelige Preussen]] i [[1772]] som følge av [[Polens-Litauens tre delinger|den første delingen av Polen]], endret Fredrik sin tittel til «konge av Preussen» (tysk: König von Preußen).

Prøysserne hadde gjentatte ganger vært nær et fullstendig nederlag, og hadde alle fiendene invadert på samme tid er det tvilsomt om Fredrik kunne stått imot.<ref name=":0" /> Europas framtid ville da blitt drastisk forandret. Militært sett var høydepunktet i Fredriks krigføring ikke slagene, men de mange marsjene som han utførte på en utmerket måte. Hans mobilitet ble sterkt beundret av [[Napoléon Bonaparte]], som forsøkte å benytte samme strategi i sine felttog.

Fredrik klarte å forbedre Preussen fra å være en bakgård i Europa og gjorde landet til en økonomisk sterk og politisk reformert stat. Hans innlemmelse av Schlesien i det prøyssiske kongeriket var iscenesatt for å gi Preussens nye industrielle råmaterialer, og han beskyttet disse industriene med høy toll og minimale restriksjoner på intern handel. Kanaler ble bygget, myrer ble drenert slik at de kunne bli til landbruksjord og nye avlinger, som potet og nepe, ble introdusert. Med hjelp fra franske eksperter, reorganiserte han systemet med indirekte skatt som gav staten mer inntekt enn direkte skatt. Han avskaffet tortur og gav vid religiøs frihet, selv om han selv ikke brydde seg noe særlig om religion. Han gav sin stat et moderne byråkrati, og lovene for embetsverket var basert på respekt for lov og etikk, i tillegg til yrkesstolthet. Denne arven ble gitt videre til den moderne tyske stat og er hovedgrunnen til at Fredrik fremdeles blir sett opp til som en stor statsmann i Tyskland.<ref>Hobson 2015, s. 80–81</ref>