Redigerer Kongedømmet Strathclyde (avsnitt)

== Vikingtiden ==
I 870 (eller året etter grunnet vanskelighetene med retrospektiv datering) ledet de norrøne vikinghøvdingen [[Olav Kvite]] og hans bror Ivar, på irsk kjent som ''Amlaíb Conung'' og ''Ímar'', en hær fra deres base i [[Dublin]] inn i Fifth of Clyde for å angripe Alt Clut og de beleiret festningen på Dumbarton Rock. Beleiringen varte i rundt fire måneder før motstanden brøt sammen ved at brønnen tørket opp, og nordboerne erobret festningen.<ref name="MacQuarrie_12-13">MacQuarrie, Alan (1993): «The Kings of Strathclyde» i: Grant, A. & Stringer, K., red: ''Medieval Scotland: Crown, Lordship and Community, Essays Presented to G.W.S. Barrow'', Edinburgh, s. 12–13</ref> De tok et stort antall fanger som ble ført bort til slavemarkedet i Dublin. Beleiringen og erobringen var en stor hendelse som ble rapportert i både walisiske som irske kilder.<ref>Woolf, Alex (2007): [http://books.google.com/books?id=7d1SP6ztlq0C&pg=PA108 ''From Pictland to Alba: 789 – 1070'']. Edinburgh University Press. ISBN 978-0-7486-1234-5., s. 109–110; ''Annals of Ulster'', s.a. 870</ref> ''Ulster-annalene'' sa for året 871, etter å ha overvintret ved Clyde:

{{sitat|Amlaíb og Ímar vendte tilbake til Áth Cliath (Dublin) fra Alba med to hundre skip, og fraktet avsted i fangenskap til Irland et stort bytte av anglere og britonere og piktere.}}

Kong [[Artgal av Alt Clut|Artgal mac Dumnagual]] synes å ha vært blant fangene, og i henhold til Ulster-annalene han ble drept i Dublin i 872 på tilskyndelse av [[Konstantin I av Skottland|Causantín mac Cináeda]], pikternes konge.<ref name="MacQuarrie_12-13"/><ref>[http://www.ucc.ie/celt/published/G100001A/index.html ''Annals of Ulster'', 872.5]</ref> I det samme oppslaget i ''Ulster-annalene'' ble Artgal kalt for ''rex Britanorum Sratha Cluade'' («konge av britonene ved Strathclyde»). Det er første gangen betegnelsen Strathclyde er dokumentert.<ref name="MacQuarrie_12-13"/> Han ble antagelig etterfulgt av sin sønn [[Run av Alt Clut|Run]], noe som er indikert av ''[[Harleian-genealogiene]]'' i [[British Library]], men datering av hans styre mangler.<ref>[http://www.kmatthews.org.uk/history/harleian_genealogies/5.html ''Harleian genealogy of the Kings of Alt Clut''].</ref> Han skal ha blitt gift med en søster av Causantín, noe som synes å etablere en dynastisk allianse med Piktland i den forstand Causantín krevde overherredømme over Alt Clut.<ref name="MacQuarrie_12-13"/> En anmerkning om de nevnte genealogiene eller slektslistene; de er sammensatt i Wales, og ikke i britonske nord, og datert lenge etter livene til de omtalte kongene. De kan forstås som et forsøk på å bevare minnene om de tapte kongerikene i nord waliserne var i slekt med. Det er sjeldent at datoene er pålitelige, og preget av gjentagende navn.<ref name="Davis_50">Davis, Norman (2011): ''Vanished Kingdoms'', London: Penguin, s. 50</ref>

Til tross for ødeleggelsene av festningen og de som ble fraktet vekk, var det mange lokale igjen. I maktvakuumet rykket gælisk makt inn. Som i de fleste tilfeller når et innfødt samfunn ble erobret av et annet var at den herskende eliten ble byttet ut, språket og kulturen endret seg, men den genetiske sammensetningen var i stor grad den samme.<ref name="Davis_70">Davis, Norman (2011): ''Vanished Kingdoms'', London: Penguin, s. 70</ref> De eldre og de fremste familiene synes å ha valgt å forlate Alt Clut for å bli gjenforent med slektninger i Wales, og kan kun ha nådd fram til fjerne [[Gwynedd]] sjøveien. Det er ikke mulig å si når denne utvandringen skjedde, men ved 890 kunne de walisiske annaler nedtegne at de som utvandret ga hjelp til kongen av Gwynedd i kampen mot angelsakserne.<ref name="Davis_70"/>

Fra denne tiden og framover, og kanskje hadde prosessen startet allerede før Dublin-vikingenes angrep, ble kongeriket Strathclyde periodevis underlagt kongen av Alba (det framtidige Skottland). Den tidligere historiske oppfatningen at arvingene til den skotske kronen styrte Strathclyde som [[apanasje]] har ikke lenger tyngde, og graden av skotsk kontroll bør ikke overvurderes. De formelle kongene av Strathclyde i denne mørke perioden etter 870-871 var underlagt framveksten av kongeriket Alba. Strathclydes administrative sentrum ble flyttet over elven til det nærliggende Govan, og navnet Combria ble i økende grad benyttet for å henvise til kongeriket som en helhet.<ref name="Davis_70"/> Det var også på denne tiden at kongene i Alba begynte å bruke betegnelsen ''Strath Cluaith'' om det bretonske kongeriket.<ref name="Davis_71">Davis, Norman (2011): ''Vanished Kingdoms'', London: Penguin, s. 71</ref>

Perioden hadde antagelig en grad av [[norrøn]], eller [[norrøn-gælisk]] bosetning i Strathclyde. Et antall stedsnavn, i særdeleshet i en klase ved kysten opp mot øyene [[The Cumbraes]], og monumenter som grisrygg-gravene (engelsk: ''hogback'') ved [[Govan]], er en del av levningene av nykommerne fra nord.<ref>Brocklehurst, Steven (27. januar 2014): [http://www.bbc.com/news/uk-scotland-18172678 «Govan Stones: The Viking-Age treasures»], ''BBC Scotland''</ref><ref>Clarkson, Tim (6. april 2012): [https://earlymedievalgovan.wordpress.com/2012/04/06/hogbacks-at-govan-and-penrith/ «Hogbacks at Govan and Penrith»], ''Heart of the Kingdom'', Govan</ref><ref>[http://www.thegovanstones.org.uk/about.html «The Stones»], ''The Govan Stones''</ref> Sammenbruddet i nordboernes makt i Northumbria i nordlige England og den voksende maktposisjonen til Wessex i sørlige England gjorde det mulig for Strathclyde å gjenvinne en del av sine eldre landområder i det historiske «gamle nord», om enn underlagt Alba

En walisisk tradisjon i ''[[Brut y Tywysogion]]'' («Fyrstenes krønike») hevdet i 890 at «menn fra Strathclyde, de som nektet å forenes med de engelske, måtte forlate deres land og dra til Gwynedd.» Dette synes forvirret eller feildatert da den angelsaksiske kong [[Edvard den eldre]] ikke var herre av eget kongerike i [[Wessex]] i 890, heller ikke hadde en hær nord for elven [[Humber]] og enda mindre i Strathclyde. Senere i Edvards styre, og det til [[Adalstein av England|Æthelstan]], ble angelsaksisk makt strukket langt nord. Æthelstan beseiret en hær fra Strathclyde i 934 og var seierherre i [[slaget ved Brunanburh]] i 937 mot et forbund av ulike fiender, inkludert fra Strathclyde.<ref>Stenton, Frank (1971): ''Anglo-Saxon England'', 3. utg. Oxford University Press, ISBN 978-0-19-280139-5, s. 320ff., i særdeleshet påstanden på side 322 at i de første ti årene av Edvards styre, i årene 899–902, var det ingen ekspansjon mot [[Danelagen]].</ref>

Den samtidige kilden i ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' hevdet at [[Edmund I av England]] herjet hele «Cumberland», og ga landet til sin allierte, den skotske konge [[Malcolm I av Skottland|Máel Coluim mac Domnaill]] (Malcolm I av Skottland), på den betingelse at «han skulle være hans hjelper på til lands og til havs.»<ref name="Woolf_183">Woolf, Alex (2007): [https://books.google.no/books?id=iyikBgAAQBAJ&pg=PA185&lpg=PA185&dq=outlaw+named+Leofa&source=bl&ots=tBH5rWtH2M&sig=cWgi_Vbhd0ESL9bczKtLA4131Ks&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwj9iJKpvpnMAhWDNJoKHYXhCscQ6AEIHDAD#v=onepage&q=outlaw%20named%20Leofa&f=false ''From Pictland to Alba: 789 - 1070''], Edinburgh University Press, s. 183</ref> «Cumberland» er her «landet til Cymre», det vil si «britonere i Strathclyde», noe som er bevist ved et oppslag i ''[[Annales Cambriae]]'' som nedtegnet at kongedømmet Strathclyde ble herjet av sakserne på denne tiden.<ref name=" Stenton_359">Stenton, F.M. (1971): ''Anglo-saxon England'', s. 359</ref> En annen kronikør har lagt til Edmund fikk støtte fra [[Wales|walisiske]] allierte i denne invasjonen av kongen i [[Dyfed]], og at de to sønnene til Dunmail fikk begge stukket øynene ut.<ref name="englishmonarchs"/><ref name="Woolf_183"/><ref name=" Stenton_359"/> En enslig setning i walisiske ''[[Brut y Tywysogion]]'' («Fyrstenes krønike») slo fast: ''«Ystrat Vlut adiffeithóyt y gan y Saeson»'' («Ystat Clut ble ødelagt av sakserne»). Det må ha vært minst fjerde gangen at festningen i Strathclyde ble ødelagt. Det var også første gangen at waliserne sluttet med det tradisjonelle [[Brytoniske språk|brytoniske]] Alt Clut til fordel for gæliske Ystrad Clut (dalen til Clyde).<ref name="Davis_74">Davis, Norman (2011): ''Vanished Kingdoms'', London: Penguin, s. 74</ref>

[[Fil:Cairn of Dunmail Raise.JPG|thumb|Steinhaugen Dunmail Raise, ved siden av motorveien A591.]]
Som følge av [[slaget ved Brunanburh]], ble [[Dyfnwal III av Strathclyde|Dyfnwal ab Owein]] konge av Strathclyde, kanskje fra rundt 937 og fram til 971. Det har blitt antatt han ble opprettet som en konge av skotske [[Malcolm I av Skottland|Máel Coluim mac Domnaill]], som Edmund av Wessex hadde «gitt» Strathclyde til, men det kan ikke fastslås med sikkerhet. Dyfnwal døde på pilegrimsreise til [[Roma]] i 975. I denne perioden kan kongeriket Strathclyde ha strukket seg lagt sørover, kanskje så langt sør som til fjordarmen [[Solway Firth]] og inn i dagens engelske [[Cumbria]], skjønt det er langt fra sikkert. Lokal tradisjon i engelske Cumbria forteller om hvordan den delvis legendariske Dunmail (formodelig [[Dyfnwal III of Strathclyde|Dyfnwal III]]) som den såkalte «siste konge av Cumbria» ble drept i slaget ved [[Dunmail Raise]] i 945. En stor steinrøys eller en steinhaug på hva som var grensen mellom Cumberland og [[Westmorland]], og således grensen mellom kubrierne og de engelske, markerer stedet hvor han skal ha falt. Det ble videre fortalt at hans sønner unnslapp og rømte til fjellet rett ved og kastet de kumbriske kronjuveler ned innsjøen [[Grisedale Tarn]] før engelskmennene tok dem til fange og deretter blindet og kastrerte dem.