Redigerer Klinge-dommen (avsnitt)

== Ettertidens syn ==

Klingedommen har vært kontroversiell i ettertid. Den ble raskt kritisert av [[Frede Castberg]] og [[Johs. Andenæs]] ved [[Universitetet i Oslo]] og senere av blant annet [[Torstein Eckhoff]] og [[Carsten Smith]].<ref>Graver, Hans Petter, ''Lov og Rett'', 2013 s. 275-294</ref> I sin bok ''Det vanskelige oppgjøret : rettsoppgjøret etter okkupasjonen'' skriver Andenæs: «Jeg tror det er liten tvil om at det er mindretallets standpunkt som var det rette.»<ref>Andenæs, 1998, s. 241</ref>

I [[Rt. 2010 s. 1445|Krigsforbryterdommen]] fra 2010, hvor en mann fra [[Bosnia-Hercegovina]] var tiltalt for krigsforbrytelser, uttalte førstvoterende dommer [[Erik Møse|Møse]] med tilslutning fra alle de andre dommerne, at «flertallets begrunnelse i Klinge-saken ikke [kan] opprettholdes».<ref>Rt. 2010 s. 1445, premiss 84</ref>

Derimot kom [[Hans Petter Graver]] i 2013 med støtte til flertallets syn.<ref>Graver 2013</ref> Etter hans syn var Høyesteretts oppfatning i 1946 i overensstemmelse med det syn den allerede hadde lagt til grunn i desember 1940 da medlemmene nedla sine embeter. Den gangen hevdet Høyesterett at forholdet mellom okkupasjonsmakten Tyskland og det okkuperte Norge måtte reguleres av folkeretten, og Høyesterett insisterte på at den hadde rett og plikt til å prøve den folkerettslige gyldigheten av okkupasjonsmaktens forordninger. Ifølge Graver framgår det at det var folkeretten og ikke Grunnloven som etter Høyesteretts syn i 1940 skulle være det rettslige grunnlaget for forholdet mellom okkupanten og de norske domstolene. Etter hans oppfatning var da flertallets syn i Klinge-saken i 1946 en viderføring av Høyesteretts oppfatning i 1940, som medførte at Klinge, som representant for okkupasjonsmakten, måtte dømmes etter folkeretten og ikke etter norsk rett. Etter dette synet kommer Grunnloven § 97 overhodet ikke til anvendelse.