Redigerer Kjetting (avsnitt)

== Kjetting i bruk petroleumsvirksomhet==
For [[boreplattform]]er og [[Flotell|floteller]] blir kjettingen ofte lagret om bord i kjettingkasser. For store vanndyp leies det gjerne inn ekstra kjetting etter behov. Disse kobles sammen med en lenke. For flytende [[Produksjonsplattform|produksjonsplattformer]] og på et økende antall leteboringsinnretninger og floteller er det vanlig å legge ut ankerlinene på forhånd, og så koble plattformen på når den kommer.

Fra kjettingkassen går kjettingen gjennom en [[vinsj]] med [[bremser]]. [[Sjøfartsdirektoratet]] har et omfattende sett av krav til bremsene.<ref>Sjøfartsdirektoratet: Forskrift om posisjonerings- og ankringssystemer på flyttbare innretninger (ankringsforskriften 09), fra 2009.</ref> Det er krav til testing, og videre at det skal være to uavhengige holdebremsesystemer. Bremsekraften skal ikke påvirkes av enkeltfeil i krafttilførsel eller kontrollsystem. Ved svikt i krafttilførselen under kjøring av vinsjen, skal det være en restbremsekraft som skal opprettholdes frem til krafttilførsel og kontrollsystem er i funksjon. Det er videre også krav til nødutløsning, og til testing av denne. I Norge er [[Rolls-Royce]] og [[Aker Pusnes]] de store leverandørene av vinsjer.

Fra vinsjen går kjettingen videre til et ledehjul (engelsk ''fairlead''). Denne skal etter Sjøfartsdirektoratets regelverk har minst sju lommer.<ref>Sjøfartsdirektoratet: Forskrift om posisjonerings- og ankringssystemer på flyttbare innretninger (ankringsforskriften 09), fra 2009.</ref> Det er for å redusere [[utmatting]]sbelastningene. Med sju lommer kan en ha en [[spenningskonsentrasjon]]sfaktor på tre til fem. For fem lommer kan spenningskonsentrasjonene være 20% større.<ref>"KK" fra Det Norske Veritas: Sertifisering av ankringssystemer, Flyttbare rigger, 13. april 2005 med henvisning til «Vargas, 2004».</ref> DNV GL anbefaler å bruke minst ni lommer dersom en skal være på samme lokasjon mer enn fem år.<ref>DNV GL: Offshore standard DNV-OS-E301 Position Mooring,  2013.</ref>

Fra ledehjulet går kjettingen til havbunnen der den kobles til [[Anker|ankeret]] med en [[sjakkel]] eller en annen lenke.

I sjøen kan deler av ankerlinen bestå av [[polyestertau]] eller [[ståltau]], eller en kombinasjon av tau og kjetting.<ref>{{Kilde www|url=https://www.tu.no/artikler/dette-fibertauet-holdt-1909-tonn/440808|tittel=Dette fibertauet holdt 1909 tonn|besøksdato=2024-05-19|dato=2018-07-17|fornavn=Tormod|etternavn=Haugstad|språk=no|verk=Tu.no}}</ref> Bruk av tau er som regel for å spare vekt. Det kan også være festet kombinasjoner av oppdriftslegemer (bøyer) eller vekter (''synker'') dersom en vil unngå at kjettingen skal ligge oppå [[rørledninger]] eller [[korallrev]] på havbunnen.

Kjettingen og ankeret kan før bruk bli trukket opp til [[Hundreårsbølge|hundreårslast]] for å sjekke at ankeret er festet skikkelig til havbunnen. Alternativt kan det gjøres grunnundersøkelser og [[Geoteknikk|geotekniske]] analyser av holdekraften.<ref>Sjøfartsdirektoratet: Forskrift om posisjonerings- og ankringssystemer på flyttbare innretninger (ankringsforskriften 09), fra 2009.</ref>

På plattformen er det utstyr for å måle lenestrekket.