Redigerer Kirker i Norge (avsnitt)

====Reformasjonen====
[[Reformasjonen]] ble gjennomført med tvang i 1537 da [[Christian 3]] gjorde luterhanismen til statsreligion i riket. Til forskjell fra Danmark hadde det ikke vært noen lutherisk vekkelse i Norge før kongens pålegg om overgang til den nye lære.<ref>[[#refChristie1973|Christie (1973)]] s. 11.</ref> Kongen tok da kontroll over kirkegodset, og en del kirkebygg ble rasert eller oppgitt. Bisper og prester ble statstjenestemenn under kongen. I 1662 fikk landet en kongelig kirkeinspektør, og de nye formene som kom på denne tiden (som Y-formen og åttekantformen) kan ha sammenheng med dette.<ref name=Max/> [[Grunnloven]] av 1814 stadfestet lutheranismen som statens religion. Forbudet mot katolisisme i Norge ble fjernet i 1843, mens forbudet mot munkeordner ble opphevet i 1897.<ref>Sverdrup-Thygesen, Ulrik (2009): ''Grunnlovens forbud mot jesuitter og munkeordener. Religionsfrihet og grunnlovskonservatisme 1814-1956''. Masteroppgave, Universitetet i Oslo.</ref><ref>[[Store norske leksikon]]: [http://snl.no/religionsfrihet "Religionsfrihet"], lest 19. oktober 2013.</ref>

Etter reformasjonen var det kongen som kirkens overhode som formelt skulle godkjenne kirkebygging. I 1662 ble Titus Bülche tilsatt som den første inspektør for kirker og kirkegårder. Søknad om ny kirke gikk fra menigheten til prosten og videre til stiftsdireksjonen. Søknaden inneholdt vanligvis lite eller ingenting om byggets utforming, den handlet mest om finansiering og materialbruk. Det var kirkebyggeren selv som bestemt byggets utseende. Sørmoen antar prestene og de som finansierte byggingen hadde mest å si. Deretter ble en byggmestren som var spesialisert på den valgte kirketypen hyret.<ref name=":2">{{Kilde bok|tittel = Kirker i Norge. Bind 2: 1700-tallet - skjønnhetens århundre|etternavn = Sørmoen|fornavn = Oddbjørn|utgiver = Arfo|år = 2001|isbn = 8291399107|utgivelsessted = |sider = |kapittel = }}</ref> Etter 1814 ble saker som gjaldt kirkebygg flyttet fra kanselliet i København til kirkedepartementet i Christiania, og godkjenningsprosessen ble mer byråkratisk. Lokale initiativ og lokal påvirkning i utforming av byggene ble da i stor grad moderert av embetsverket.<ref>Hosar, Kåre: ''Kirkebygging på 1700 - tallet – lokal tradisjon eller påvirkning utenfra''? Notat/foredrag, Maihaugen, lest 10. februar 2014.</ref>

Kirkeloven fra 1851 krevde at hvert kirkebygg skulle romme minst 30 % av innbyggerne i sognet. De 623 kirkene fra andre halvdel av 1800-tallet er derfor relativt store. Kirkeloven av 1996 krever at hvert bygg innenfor Den norske kirke skal ha plass til minst 1/10 av menigheten, men aldri færre enn 200 seter, og det er ikke krav om mer enn 500 seter.<ref>Kirkeloven, 7. juni 1996, nr 31, § 21, [http://www.lovdata.no/all/hl-19960607-031.html Lovdata], lest 24. september 2013.</ref>