Redigerer Kielfreden (avsnitt)

==Traktaten og det norske opprør==
Stattholder Christian Frederik mottok 16. januar et brev fra premierløytnant Falsen datert 7. januar, om at Kongen hadde avstått helstaten og at Bourke hadde reist til Kiel for å forhandle. Falsen fastslo at «Norges Skiebne staaer i Deres Højheds Haand».
<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/Paa-vei-mot-1814/Stattholderen-som-ble-opproerer/Norges-Skiebne-staaer-i-Deres-Hoejheds-Haand På veg mot 1814] - ''Arkivverket'' 11. desember 2013.</ref> 
Dagen etter informerte stattholderen norske embetsmenn om muligheten for at Kongen ville gi etter og avstå hele Norge, og 24. januar ankom brevet som informerte om Kieltraktaten og kongens avståelse av Norge til svensk suverenitet. Uten Kongens samtykke tok Christian Frederik til orde for norsk reisning mot unionsplanene. Han var nå formelt ikke lengre dansk stattholder, og måtte enten forlate landet eller ta rollen som norsk opprørsleder. Om ikke annet, hadde han gjennom sin arverett til den dansk-norske trone en slags legitim rett til den norske krone, som Carsten Anker hadde påpekt. Først 7. februar mottok Christian Frederik kongens brev med varmt samtykke til å sette i gang det norsk opprøret mot union med Sverige.

I Norge ble traktatteksten trykket i avisen ''Tiden'' den 10. mars 1814. Traktatens 28 artikler skulle overføre Norge «med fuld Eiendomsret og Souverainitet» fra den danske til den svenske konge, slik at det for framtiden skulle danne «et Kongerige forenet med det Svenske» (artikkel 4).
<ref>[http://www.stortinget1905.no/main.php?modul=1&h=2&u=9&popup=0#anker3 «Stortinget og unionen med Sverige, Kieltraktaten»]  {{Wayback|url=http://www.stortinget1905.no/main.php?modul=1&h=2&u=9&popup=0 |date=20140202123938 }} - ''Stortinget''.</ref>

Karl Johan var våren 1814 opptatt med avslutningen av Napoleonskrigene og fredsoppgjøret på Kontinentet, og i mellomtiden tok både Christian Frederik og ledende nordmenn initiativ til å motsette seg Kieltraktaten og arbeide for norsk selvstendighet. Historikere har grundig behandlet hvordan 27-årige Christian Frederiks tydelige oppdrag med å bevare Norge under dansk styre, gled over i en norsk motstand mot Kieltraktaten under hans ledelse. Historikeren [[Knut Mykland]] har vist hvordan danskekongen personlig oppmuntret og støttet den norske selvstendighetslinjen etter nederlaget ved Leipzig, for å hindre dannelsen av en meget sterk, svensk-norsk stat, i et regelrett dobbeltspill.<ref>Knut Mykland, ''Omkring 1814 - En antologi'', 1967.</ref> Med Christian Frederiks norske oppstand så dansker en liten mulighet for igjen å forene de to riker under en felles, dansk kongeslekt.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 311.</ref> Danskekongen krevde offisielt opphør av det norske selvstendighetsstrevet og innlemmelse i Sverige, men i realiteten opprettholdt han Christian Frederiks arverett og gjorde hva han kunne for å skaffe de norske opprørere nok korn, inntil stormaktenes press ble for stort og Frederik VI så seg tvunget til offisielt å kreve nordmennenes tilslutning til Sverige den 19. april, og opphør i kornkredittene 11. mai, mer enn fire måneder etter hans overgivelse av landet gjennom Kieltraktaten.<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 312.</ref>

Dette bidro utvilsomt til å befeste Christian Frederiks konklusjon om å oppgi arverettsargumentene for godt og søke en konstitusjonell veg til den norske trone. Ved å begrense kjøpmannsstandens representasjon i Eidsvollsforsamlingen i april, sikret også Christian Frederik at den svenske unionsdør forble lukket når de norske representantene skulle utforme sin grunnlov og velge konge. Eidsvollsmennene endte med å gjenskape Christian Frederiks arverett til Norge, og holde døren åpen for en gjenforening med Danmark som konstitusjonelt monarki i framtiden.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 313.</ref>

Svenske politikere unngikk ikke å kommunisere overfor nordmennene at Christian Frederik var en medløper for det danske eneveldet, mens revolusjonshelten Carl Johan bragte det opplyste, konstitusjonelle monarki som Sverige selv hadde innført etter tapet av Finland i [[1809]].
<ref>[http://www.stortinget1905.no/main.php?modul=1&h=2&u=13&popup=1&p=b&a=7 Stortinget og unionen med Sverige, Fredstraktaten i Kiel, pamfletter] {{Wayback|url=http://www.stortinget1905.no/main.php?modul=1&h=2&u=13&popup=1&p=b&a=7 |date=20140202123932 }} - ''Stortinget''.</ref> 
Om svenskene ikke lyktes med å vinne sterke følelse for tilslutning til Norge, ville de i det minste slå en kile inn i den norske eliten ved å påpeke at nordmennene og Christian Frederik hadde diametralt ulike motiver med å motsette seg Kieltraktaten.

Da Kieltraktaten ble kjent for den danske prins og norske stattholder Christian Frederik, innkalte han til [[Notabelmøtet]] på [[Eidsvoll Verk]] 16. februar hvor 13 av de 21 frammøtte var født i Danmark, og hvor Christian Frederik ønsket seg utropt til norsk konge i kraft av sin danske arverett til det norske rike. Dette vitnet om en prins som fortsatt i stor grad hadde danske interesser for øyet. Den frammøtte professor [[Georg Sverdrup]] frarådet den danske kronprins å la seg utrope til norsk konge på dette grunnlaget. Dette rådet var i tråd med nettopp Kieltraktaten bud om at Norge var avstått og ikke lengre del av den danske arverett. Her var det altså Christian Frederik som ønsket handling i strid med traktaten, mens Sverdrups råd lå nærmere Kieltraktatens intensjon om norsk selvstendighet. Notabelmøtet endte med krav om at Norge skulle bli et uavhengig og konstitusjonelt kongedømme - ikke et arvekongedømme utfra Christian Frederiks danske arverett.

Historikeren [[Francis Sejersted]] sier om avståelsen av Norge at «ingen hadde spurt nordmennene hva de ønsket. Kieltraktaten førte til opprør i Norge».
<ref>[http://snl.no/1814/Det_selvstendige_Norges_fødsel Det selvstendige Norges fødsel] - ''SNL''.</ref> 
Sejersted viser til at juristene ved Notabelmøtet i februar og ved Grunnlovsforsamlingen i april-mai, alle hadde studert under professor [[Johan Friedrich Wilhelm Schlegel]] i København, som anså folkesuverenitets-begrepet som en kontraktsbasis for [[enevelde]]t. Men mange av Eidsvollsmennene var også inspirert av suverenitetstankene til [[Jean-Jacques Rousseau]]. Også Sverre Bagge og Knut Mykland konkluderte at den norske elite var oppdatert i samtidens tenking omkring folkesuverenitet, og fast bestemt på å avvise Christian Frederiks arvekrav.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 309-310.</ref> 
Ifølge Rousseau kunne folket ikke frasi seg suvereniteten. Eidsvollsmennene mente, ifølge Sejersted, at kong Frederik VI kunne frasi seg suvereniteten over Norge, men at han ikke hadde noen fullmakt til å overføre suvereniteten over Norge til en annen konge. Både tankene til Schlegel og Rousseau pekte her i retning av at kongen ved å frasi seg suvereniteten over Norge, tilbakeførte den til det norske folket som alene hadde mandat til å gi den videre.

Sverre Bagge og Knut Mykland legger også vekt på betydningen av at Norge fikk valgt et eget storting, vedtatt en egen grunnlov, etablert en egen regjering og et konstitusjonelt monarki, allerede ''før'' Karl Johans krigsvante soldater kunne sendes til Norge for å sette ut i livet hovedbestemmelsen i Kieltraktaten om innlemmelse av Norge. Men de forklarer likevel gjennombruddet for en norsk grunnlov med Karl Johans egne løfter om en norsk konstitusjon, og summen av de løfter og internasjonale forhold han måtte ta hensyn til i en forsiktig tilnærming til maktovertakelsen.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 316-317.</ref> 
De to historikerne mener også at Christian Frederik forsto at selvstendighetslinjen var dødsdømt i og med at stormaktene støttet Sverige og blokaden av norsk handel var gjeninnført. De tilskriver Christin Frederik rollen som hovedarkitekt bak en Mossekonvensjon som ga vide løfter og stort spillerom for norsk selvstendighet og konstitusjonell forhandlingsevne overfor et Sverige man var dømt til å gå i union med.
<ref>Sverre Bagge og Knut Mykland, ''Norge i dansketiden'', Politikens Forlag, København 1987, side 318-319.</ref>

Sent i mai sendte Christian Frederik sin nære venn Carsten Anker til London, for å forsøke å samle britisk støtte til norsk selvstendighet. Men i juni kom stormaktenes utsendinger til Christiania med beskjed om å avslutte det norske opprøret, og også den britiske sendemannen fastslo at de støttet sine svenske allierte. Diplomatene ble tatt imot i residensen på Bygdøy, og tok til å undersøke svenske påstander om at det var kong Frederik VI og Danmark som stod direkte bak det norske opprøret, for å hindre  overdragelsen av Norge til Sverige. Det ble nedsatt en internasjonal undersøkelseskommisjon som tidlig i august fastslo at det norske opprøret ikke var Danmarks verk. Britene anså seg fornøyd, og med Mossekonvensjonen 14. august opphørte også den svenske press mot Danmark om oppfyllelsen av Kieltraktaten. En dansk historiker konkluderer at det «det var i høi grad Konventionen i Moss, der sikrede Danmarks status som selvstændig nation».<ref>Søren Mentz, «Skandinavien, Wienerkongressen og bernadottedynastiets etablering i Norge», i: ''1814 - Spillet om Danmark og Norge'', Norsk Folkemuseum og Det Nasjonalhistoriske Museum på Frederiksborg, 2014, side 103-104.</ref> Etter freudsslutningen kunne Danmark bruke all sin diplomatiske kapasitet på å sikre russisk uttrekning fra Holstein.