Redigerer Kefallinia (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Myrrtos Bay.JPG|thumb|Myrtosbukta]]
=== Eldste historie ===
[[Fil:Gr Ionian Island Cephalonia map italian.png|thumb|Kart over Kefallinia]]
Øyas rike [[fauna]] og [[Planter|flora]] gjorde den velegnet for menneskelig bosetning, og i henhold til arkeologiske funn var Kefallinia befolket av tidlige mennesker siden 10 000 f.Kr. og antagelig et av de første områdene i hele Hellas som ble bosatt i henhold til fossile planter, dyr, bein og andre levninger som er funnet i Fiskardo, og primitive redskaper i Skala og Same (Sami).<ref name="Fragkopoulos">Fragkopoulos, Dionysios: [http://www.dfragos.me/kefalonia/history-of-kefalonia «History of Kefalonia»]</ref> Kefallinia ble en brødkurv for de andre joniske øyer, og produserte olivenolje, vin og frukter. Dens omfattende skogområder ga mengder av tømmer for skipsbygging og for utviklingen av handelen.<ref name="Fragkopoulos" /> Forskning har vist at søylene på [[Knossos]] på [[Kreta]] ble gjort av gran fra Kefallinia, hvilket bevitner om eksistens av langdistansehandel.<ref name="Fragkopoulos" /> Kefallinias geografiske posisjon gjorde øya til et springbrett mellom øst og vest.

En av de fremste epokene i øyas historie var under den [[Mykene|mykenske]] tid, 1500-1100 f.Kr., hvilket er bevitnet av framstående [[tholos]]graver med hvelv som er avdekket ved Mavrata, Eleioy-Proni; Metaxata og Mazarakata, Livatho og Kontogenada, Paliki. I tiden til [[Odyssevs]], 1100-tallet f.Kr., har [[Homer]] beskrevet Kefallinia som tre øyer som han kalte Dolihion, Sami og Eliessa. Disse områdene kan ha representert henholdsvis Paliki, Sami and Eleioy-Proni.<ref name="keffyroots">{{Kilde www |url=http://www.keffyroots.com/history.htm |tittel=«A Brief  History Of Kefalonia» |besøksdato=2013-05-27 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20130527210038/http://www.keffyroots.com/history.htm |arkivdato=2013-05-27 |url-status=død }}</ref> I henhold til Homer deltok Kefallinia i [[Trojakrigen]], skjønt poetens beskrivelser er hovedsakelig begrenset til Odyssevs.<ref name="Guide">[http://www.kefalonia-guide.com/kefalonia-island-info/history_kefalonia_greece.html Kefalonia «Guide: History of Kefalonia»] {{Wayback|url=http://www.kefalonia-guide.com/kefalonia-island-info/history_kefalonia_greece.html |date=20131011045340 }}</ref>

I løpet av [[klassisk tid]] var Kefallinia inndelt i fire administrative enheter som utgjør dagens provinser Krani, Sami, Pah og Pronni. Disse ble kalt for «tetrapolis» (fire byer) av den antikke historikeren [[Thukydid]]es. Det ble sagt at navnene var avledet av de fire sønnene til helten Kefalos som skal ha gitt navn til Kefallinia.<ref name="Guide" /> De fire byene skal ha vært selvstyrte og preget sine egne mynter.<ref name="kefaloniatravel">{{Kilde www |url=http://www.kefaloniatravel.com/kefalonia_cephalonia_history.html |tittel=Kefalonia's history outline |besøksdato=2013-05-27 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20130302011749/http://www.kefaloniatravel.com/kefalonia_cephalonia_history.html |arkivdato=2013-03-02 |url-status=død }}</ref>

I løpet av den doriske tid, og antagelig også inn i historisk tid, var det en rekke kriger og stridigheter, noe som fikk De joniske øyer til å bygge befestninger. Det synes som Ithaka, Odyssevs' hovedsenter, opphørte å være det fremste maktsenteret og den større øya Kefallinia overtok denne rollen.<ref name="Guide" /> Kefallinia deltok både i [[Perserkrigene]] (mellom 500 f.Kr. og 448 f.Kr.) mellom de greske bystatene og [[Perserriket]], og [[Peloponneskrigen]] (mellom 431 f.Kr. og 404 f.Kr.) mellom [[Athen]] og [[Sparta]] og deres respektive greske allierte. Kefallinia støttet Athen og Sparta veksevis. [[Filip II av Makedonia]] forsøkte å angripe øya i 218 f.Kr., men ble beseiret ved hjelp av Athen.<ref name="kefaloniatravel" />

[[Romerriket|Romerne]] overtok øya i 187 f.Kr. etter måneder med krig mot øyboerne. For romerne var Kefallinia en utmerket strategisk utgangspunkt og flåtebase for videre erobring av det greske fastlandet. I løpet av denne perioden ble øya stadig angrepet fra invasjoner og fra [[pirat]]er. Trussel fra pirater fortsatte og økte under [[Østromerriket|bysantinsk tid]] fra [[300-tallet]] e.Kr. Etter hvert ble de farligste [[muslim]]ske pirater fra kysten av [[Nord-Afrika]] som i den europeiske [[middelalderen]] ble kalt for [[sarasenere]].<ref name="kefaloniatravel" /> Kunnskapen om Kefallinia under romersk og bysantinsk tid er sparsommelig.

=== Middelalderen ===
I perioden [[886]]-[[912]] e.Kr. ble Kefallinia sete for provinsmyndighetene for De joniske øyer. Fra 1082 og fram til 1479 var det [[normannere]] eller frankere som dominerte øya. I denne tiden var hovedstaden rundt festningen i Peratata og den fremste havnen var i Argostoli.<ref name="keffyroots" /> Politisk var øya etter [[1185]] en del av [[kongedømmet Napoli]], noe som varte fram til dens siste greve, [[Leonardo III Tocco]], ble beseiret av [[Det osmanske rike|osmanerne]] i [[1478]].

Det tyrkiske styret varte kun fram til 1500 da øya ble erobret av en felles spansk-venetiansk hær, en sjelden suksess fra [[republikken Venezia]] i krigen mot [[Det osmanske rike]] (1499–1503). Fra da av forble Kefallinia og Ithaka oversjøiske kolonier av Venezia fram til [[1684]]. Det venetianske styret i nær 300 år påvirket øyas kultur, arkitektur og språk. I løpet av denne tiden ble to av byene etablert, Argostoli i 1528 og Lixouri i 1534.<ref name="keffyroots" /> Kefallinias byer og landsbyer var hovedsakelig bygd høyt på åser og berg som forsvar mot angrep fra pirater.

=== Tidlig moderne tid ===
[[Fil:Meeresmühlen-argostoli.jpg|thumb|Havmøller i bukten Argostoli 1849 var en naturlig merkverdighet på 1900-tallet. Fjellet Ainos i bakgrunnen.]]
[[File:Lixouri 1910.jpg|thumb|Det sentrale torget i Lixouri, 1910]]
Fra 1500- til 1700-tallet var Kefallinia en av de fremste eksportørene av [[korinter]] <ref>[https://runeberg.org/nfbn/0556.html «Korinter»] i ''Nordisk familjebok'' (2. oppl, 1911)</ref> i verden sammen med naboøya [[Zakynthos]]. Den eide også en stor handelsflåte og bestilte også skip bygd ved verftene i [[Fristaden Danzig|Danzig]].

[[Freden i Campo Formio]] i 18. oktober [[1797]],<ref>Jones, Colin (2002): [http://books.google.com/books?id=auSg60LiOvkC&lpg=PA512&dq=Treaty%20of%20Campo%20Formio%20signed%20%2B18%20October&pg=PA512#v=onepage&q=Treaty%20of%20Campo%20Formio%20signed%20+18%20October&f=false ''The Great Nation: France from Louis XV to Napoleon 1715-99'']. New York: Columbia University Press. ISBN 0231128827, s. 512.</ref> en traktat som markerte avslutningen på [[Napoléon Bonaparte]]s felttog i [[Italia]] og anslutningen på den første fase av [[revolusjonskrigene]], avviklet republikken Venezia og belønnet [[Frankrike]] med De joniske øyer. En fransk flåte tok kontroll over øyene i [[1797]]. Kefallinia og de andre joniske øyene ble en del av det franske ''départment Ithaque''. I [[1798]] ble Frankrike tvunget til avgi øyene til en kombinert flåte fra [[Russland]] og [[Det osmanske rike]]. Fra 1799 til 1807 var Kefallinia en del av en [[Den septinsulære republikk|septinsulær republikk]], formelt underlagt Det osmanske rike, men beskyttet av Russland.

Ved [[Freden i Tilsit|traktaten i Tilsit]] i [[1807]] ble De joniske øyer gitt tilbake til Frankrike som beholdt dem fram til 1809. Da opprettet [[Storbritannia]] en blokade av De joniske øyer som en del av krigen mot Napoléon, og i september dette året ble det britiske flagget reist over festningen i Zakynthos. Kefallinia og Ithaka overga seg og britene opprettet provinsstyre av øyene. [[Paris-traktaten av 1815]] anerkjente opprettelsen av [[De joniske øyers forente stater]] (gresk: Ηνωμένον Κράτος των Ιονίων Νήσων, ''Inoménon Krátos ton Ioníon Níson''), men som et britisk protektorat. Oberst [[Charles Philippe de Bosset]] ble provinsguvernør i tiden [[1810]] og [[1814]]. I denne epoken ble han kreditert for å ha oppnådd mange offentlige arbeider, blant annet byggingen av Drapanobroen.

Noen få år senere begynte greske, nasjonalistiske motstandsgrupper å ta form. Selv om deres energi i de første årene var rettet mot å støtte grekerne i [[Den greske selvstendighetskrigen|frigjøringskrigen]] mot Det osmanske rike, vendte den seg snart mot britene også. Ved [[1848]] var motstandsbevegelsen fått styrke og det var stridigheter med [[British Army|den britiske hæren]] i Argostoli og Lixouri som førte til en del lempelser på gjeldende lovverk og til ytringsfrihet i pressen. Forening med Hellas ble nå erklært som en målsetning og ved 1850 førte en politisk rastløshet til ytterligere sammenstøt med britene. Kefallinia var sammen med de andre joniske øyene ført tilbake til hellas i 1864, offisielt som en vennlig gestus da den englandsvennlige prins Vilhelm av Danmark ble kong [[Georg I av Hellas]].

I 1864 ble Kefallinia sammen med de øvrige joniske øyene fulle medlemmer av den greske stat.

=== Den andre verdenskrig ===
[[Fil:Royal Air Force Operations in Malta, Gibraltar and the Mediterranean, 1940-1945. C3822.jpg|thumb|Fiskardo på 1940-tallet.]]
Under [[andre verdenskrig]] ble Kefallinia okkupert av [[aksemaktene]]. Fram til slutten av 1943 var okkupasjonsmakten hovedsakelig [[Italia|italienske]] styrker, ''33a Divisione Acqui'' (33. infanteridivisjon Acqui) foruten marinepersonell, totalt hele {{formatnum:12000}} menn, men også rundt 2000 soldater fra [[Tysklands historie (1933–1945)|det nasjonalsosialistiske Tyskland]]. Øya ble i stor grad spart for krigføring, fram til våpenhvilen som Italia inngikk med [[De allierte (andre verdenskrig)|de allierte]] i september [[1943]].

På Kefallinia førte våpenhvilen til forvirring da italienerne håpet på å kunne reise hjem, men de tyske troppene ville ikke risikere at italiensk krigsmateriell kunne bli benyttet imot dem. Av samme grunn var de italienske styrkene motvillig til å gi fra seg utstyret. Da tyske forsterkninger kom mot øya, gravde italienerne seg ned og til sist etter en avstemning blant soldatene om å kjempe eller overgi seg, valgte å bekjempe den nye tyske invasjonen. Krigføringen sto til sist opp ved beleiringen av Argostoli hvor italienerne sto imot. Til sist tok den tyske hæren full kontroll over øya, og fem tusen av de ni tusen overlevende italienske soldatene ble henrettet som straffereaksjon. Mens krigen var over i [[Sentral-Europa]] i [[1945]], forble Kefallinia i konflikt grunnet [[borgerkrigen i Hellas 1946–49]]. Freden kom tilbake til Hellas og De joniske øyer i [[1949]].

=== Det store jordskjelvet i 1953 ===
[[Fil:Z-assos-1953.jpg|thumb|En del ruiner fra jordskjelvet er fortsatt synlig.]]
Kefallinia ligger rett øst for et betydelig [[Forkastning|tektonisk forkastning]] hvor [[den eurasiske kontinentalplate]] møter egeiske kontinentalplate. Det er tilsvarende til den langt mer kjente [[San Andreas-forkastningen]]. Det er jevnlig jordskjelv langs denne greske forkastningen.

En rekke av fire jordskjelv rammet øya i august 1953, og førte til betydelige ødeleggelser hvor bortimot hvert eneste hus på øya ble ødelagt. Den tredje og mest destruktive av jordskjelvene skjedde den 12. august 1953 kl 11.24 lokal tid med en størrelse av 7,3 på [[Richters skala]]. Dets [[episenter]] var rett nedenfor sørenden av Kefallinia og førte til at hele øya ble hevet 60&nbsp;cm høyere, hvor den har forblitt værende, påvist ved vannmerker på bergene rundt kystlinjen.

Denne katastrofen i 1953 førte til omfattende ødeleggelser hvor kun regioner helt i nord på øya unngikk de verste ødeleggelsene og hvor husene ble stående intakt. Ødeleggelsene ble beregnet til billioner av greske [[drakme]]r, tilsvarende ti millioner av dollar, men den virkelige ødeleggelsen til økonomien skjedde ved at øybeboerne forlot øya. Et beregnet antall på 100 000 av befolkningen på 125 000 forlot Kefallinia for å søke et nytt liv et annet sted.

=== Nyere historie ===
[[Skogbrann]]ene på [[1990-tallet]] førte til ødeleggelser av øyas skoger, særlig nord for Troianata, og et større område av ødeleggelser som strakte seg fra Kateleios i nord til Tzanata i vest og som ødela rundt 30&nbsp;km² med skog, foruten også en del ødeleggelser av eiendom. Arrene etter skogbrannen var synlig i flere år etter.

I midten av november [[2003]] førte et jordskjelv som målte 5,3 på Richters skala til en del mindre skader til forretningsbygg og private hus i og i nærheten av Argostoli. Skadene ble vurdert til å utgjøre rundt 1 million euro. Et nytt jordskjelv skjedde om morgenen den 20. september 2005 langs den sørvestlige delen av øya. Det ble målt til 4,9 på Richters skala med et episenter utenfor selve øya. Denne gangen var det ingen større skader.

Mellom den 24. og 26. januar 2006 førte en betydelig snøstorm til at elektrisitetsverket falt ut. Øya ble rammet av ny skogbrann i sør den 18. juli 2007 under en uvanlig tung hetebølge. Brannmenn kjempet mot brannen fra helikopter og fly i flere dager.

I 2011 ble åtte kommuner på øya slått sammen til en, som en del av myndighetenes reformer for lokalt selvstyre. Etter å ha mistet sin rolle som hovedstad for øya på 1800-tallet, mistet Lixouri nå sin rolle som sete for kommunen etter 500 år. I samme tidsrom stengte Τεχνολογικό Εκπαιδευτικό Ίδρυμα (Τ.Ε.Ι.) Ιονίων Νήσων, Det teknologiske utdannelsesinstituttet for De joniske øyer, et fakultet i Lixouri og et i Argostoli.

=== Arkeologi ===
[[Fil:Pale-bronze-coins.jpg|thumb|right|Mynter funnet fra Pali nord for Lixouri.]]
Sørvest på øya, i området til Leivatho, er det en pågående arkeologisk feltundersøkelse ved Det irske institutt i Athen<ref>{{Kilde www |url=http://www.iihsa.ie/welcome.html |tittel=Irish Institute of Hellenic Studies at Athens |besøksdato=2013-05-26 |arkiv-dato=2019-04-17 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20190417174543/http://www.iihsa.ie/welcome.html |url-status=død }}</ref> som har avdekket et dusin steder som er datert fra [[Paleolitikum|paleolittiske tid]] (tidlig steinalder) og fram til [[Republikken Venezia|venetiansk tid]] (1400-tallet e.Kr.).

Fra en arkeologisk synsvinkel er Kefallinia en meget interessant øy. Arkeologiske funn går tilbake i rundt 40 000 år. Den mest betydningsfulle epoken er uten tvil [[Mykene|mykenske tid]], tilnærmet 1500-1100 f.Kr. Det arkeologiske museum på Kefallinia, om lite i størrelse, er ansett som det viktigste museum i Hellas for sin utstillinger fra denne epoken.

Den viktigste arkeologiske oppdagelsen i Kefallinia (og for hele Hellas) i de siste tyve år var oppdagelsen i 1991 av en mykensk [[tholos]]grav i utkanten av landsbyen Tzanata, ikke langt fra Poros i den sørøstlige delen i et område preget av oliventrær, sypresser og eiketrær. Graven var reist en gang rundt 1300 f.Kr., og konger og framstående personer ble gravlagt i disse tholosgravene i løpet av mykensk tid. Dette utgjorde den største tholosgrav som til nå er funnet i nordvestlige Hellas, og ble utgravd av arkeologen Lazaros Kolonas. Størrelsen på graven, gravofringene som ble funnet i den og gravens velvalgte posisjon, alt dette tyder på eksistensen av en betydningsfull mykensk by i nærheten.

Sent i [[2006]] ble et [[romersk]] gravkompleks avdekket ved at det ble gjort undersøkelser i forbindelse ved byggingen av et nytt hotell i landsbyen Fiskardo. Levningene er datert til perioden mellom 100-tallet f.Kr. og 300-tallet e.Kr. Arkeologene har beskrevet dette som et av de viktigste funnene av sitt slag fra De joniske øyer. På innsiden av komplekset er det fem gravsteder, inkludert en stor hvelvgrav og steinkiste. Gravkomplekset inneholdt ringer og øreringer av gull, gullblader som kan ha vært en del av seremonielle klær, glass og leirskåler, bronsegjenstander dekorert med masker, et lokk av bronse og mynter av samme metall. Graven har unngått oppmerksomheten til gravplyndrere og forblitt uforstyrret i tusenvis av år. I en anerkjennelse til romersk ingeniørkunst ble graven åpnet av en steindør som fortsatt lett svingte på hengsler av stein. Svært nær den romerske graven ble det avdekket et romersk teater, også dette så godt bevart at metallhengslene mellom setene inntakte.<ref>[http://usatoday30.usatoday.com/news/world/2007-04-05-greek-tomb_N.htm?POE=NEWISVA «Greeks unearth rich Roman tomb»], ''USAtoday'' 2007</ref>