Redigerer Katarina II av Russland (avsnitt)

=== Kunst og kultur ===
[[Fil:Voltaire.jpg|thumb|left|150px|Keiserinne Katarina korresponderte med Voltaire i femten år. Maleri av [[Nicolas de Largillière]]]]

Katarina var tilhenger av [[opplysningstiden]] og anså seg selv som «en filosof på tronen». Hun var veldig bevisst på hvordan hun ble oppfattet i utlandet, og ønsket å fremstå som en sivilisert og opplyst monark i [[Europa]], selv om hun ofte ble sett på som en tyrann i Russland. Selv om hun erklærte sin kjærlighet til frihetsidealene, gjorde hun mer for å binde de russiske [[leilending]]ene til landet og herren sin enn noen annen hersker siden [[Ivan IV av Russland|Ivan den grusomme]]. Like spissfindig som hun var mektig, fikk hun en av tidens største tenkerne på sin side, [[Voltaire]]. Hun korresponderte med ham i femten år, fra hennes tronbestigelse til hans død. Han hyllet henne med tilnavn, kalte henne «Nordstjernen» og «Russlands [[Semiramis]]», som refererte til den legendariske dronningen av [[Babylon]]. Selv om Katarina aldri møtte Voltaire ansikt til ansikt, sørget hun bittert over ham da han døde.

Katarina ble kjent som beskytter av kunst, litteratur og utdanning. [[Eremitasjen]], muséet som i dag dekker hele det gamle [[Vinterpalasset]], ble etablert med Katarinas private samling. Hun skrev en håndbok for barneoppdragelse inspirert av [[John Locke]]s tanker. Katarina grunnla også det kjente [[Smolnyinstituttet]] for adelige unge damer, en skole som siden ble en av de beste av sitt slag i Europa. Smolnyinstituttet lot etter hvert også døtre av rike handelsmenn få utdanning på lik linje med døtre til [[bojar]]ene og adelen. Katarina skrev [[komedie]]r, [[fiksjon]] og memoarer, mens hun dyrket [[Voltaire]], [[Denis Diderot|Diderot]] og [[Jean le Rond d'Alembert|D'Alembert]], alle [[frankrike|franske]] [[Encyclopédistes|encyklopedist]]er som senere udødeliggjorde ryktet hennes i sine skrifter. Hun greide også å lokke [[matematikk|matematikeren]] [[Leonhard Euler]] tilbake fra [[Berlin]] til [[St. Petersburg]].

Måten Katarina beskyttet kunsten på, førte til en utvikling uten sidestykke av kunst i Russland. Under hennes styre ble den klassiske og europeiske innflytelsen som inspirerte til «Imitasjonstiden» importert og studert. [[Gavrila Derzjavin]] og andre forfattere i hennes epoke, la grunnlaget for de store forfatterne på [[19. århundre|1800-tallet]], spesielt den udødelige [[Aleksandr Pusjkin|Pusjkin]].

Katarinas styre var imidlertid også preget av en allestedsnærværende [[sensur]] og statlig kontroll av publikasjoner. Da [[Aleksandr Nikolajevitsj Radisjtsjov|Radisjtsjov]] publiserte sin ''Reisen fra Petersburg til Moskva'' (Путешествие из Петербурга в Москву) i [[1790]], der det i romans forkledning ble advart mot opprør på grunn av de elendige sosiale forholdene til bønder og leilendinger, forviste Katarina ham til [[Sibir]].