Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== Diplomat eller provokatør? ===

[[file:Cocarde IMG 2197.jpg|thumb|Pubskilt fra [[den franske revolusjonen]] som påbyr kokarde for å slippe inn. Like inkluderende som kokarden var i det revolusjonære Paris, like ekskluderende var bruken i det konservative Wien og de for Bernadotte farlige antydningene at han ikke var revolusjonær nok var sannsynligvis en viktig faktor for hans provokasjon med flagget utenfor ambassaden.]]

Den 11. januar 1798 ble Bernadotte utnevnt til Frankrikes ambassadør i Wien,<ref name="AlanPalmer83-96" /> på den tiden det franske diplomatiets viktigste og høyest ansette post.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 125</ref> Bernadotte anså utnevnelsen som en besynderlighet, grensende til en fornærmelse, men den bitre pille ble sukret med en høy lønn.<ref name="AlanPalmer83-96" /> Han fikk 144 tusen franc i årslønn og rundelig dekket reisen, med et slag ble formuen hans tredoblet.<ref name="AlanPalmer83-96" /> I Østerrike var bestyrtelsen over Bernadottes utnevnelse stor, og den franske utenriksminister Talleyrand mottok et protestbrev, men Bernadotte med følge var allerede ankommet Wien.<ref name="AlanPalmer83-96" /> Det var vanskelig å få leid et hus for ambassaden, men til sist fikk de [[Palais Caprara-Geymüller]] i Wallner Strasse 8.<ref name="AlanPalmer83-96" /> Den 2. mars 1798 var Bernadotte i audiens hos keiser [[Frans II av Det tysk-romerske rike|Frans II]] og gjorde et godt inntrykk på det østerrikske hoffet.<ref name="AlanPalmer83-96" />

Østerrike hadde etter den franske revolusjonen vært Frankrikes bitreste fiende, og styresmaktene i Wien anså fredstilstanden kun som midlertidig.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 130</ref> Den franske ambassadøren ble derfor nøye overvåket av Wiens politi.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 134</ref> Bernadottes omgang var svært begrenset, det var mange franske [[Rojalisme|rojalister]] i [[eksil]] som han ikke ønsket å møte, og bortsett fra rideturer i parken [[Prater]] holdt han seg stort sett i ambassaden.<ref name="HojerFranskatiden138">Torvald T:son Höjer 1939, s. 138</ref> I sin stab hadde han fiolinisten Rodolphe Kreutzer; blant de få lokale besøkende var komponisten [[Johann Nepomuk Hummel]] og dennes venn, komponisten [[Ludwig van Beethoven]].<ref name="AlanPalmer83-96" /><ref name="HojerFranskatiden138" />

I tillegg til et fiendtlig vertsland var flere i ambassadens stab fanatiske republikanere, noe som begrenset Bernadottes handlingsrom. En i staben var også polsk, noe som var svært delikat og tildels utfordrende for vertslandet på grunn av [[Polens-Litauens tre delinger|Østerrikes medvirkning til delingen av Polen]].<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 139-140</ref> Wienerpressen spekulerte også over at ambassadøren forbød personalet å bruke [[kokarde]] offentlig for å unngå å provosere, noe som kom direktoriet i Paris for øre.<ref name="HojerFranskatiden149-153">Torvald T:son Höjer 1939, s. 149-153</ref> Utenriksminister Talleyrand sendte et brev som Bernadotte sannsynligvis tolket som en korreks. I tiden etter fruktidorkuppet med dens økte republikanske fanatisme kunne en mistanke om manglende revolusjonær glød være farlig, og Bernadotte svarte med et brev hvor han ba seg frabeordret fra posten som ambassadør.<ref name="HojerFranskatiden149-153" />

Sannsynligvis som følge av Talleyrands brev lot Bernadotte den 13. april 1798 heise [[Frankrikes flagg|det franske flagget]] fra ambassaden. Reaksjonen kom raskt,<ref name="AlanPalmer83-96" /><ref name="HojerFranskatiden149-153" /> en mobb samlet seg og knuste ruter. Situasjonen utviklet seg til det verre da Bernadotte selv kom ut på gaten og på et for folkemassen uforståelig språk truet dem med sabel.<ref name="AlanPalmer83-96" /><ref name="HojerFranskatiden149-153" /> Mobben ødela vogner, rev ned og brente flagget, og forsøkte også å trenge inn i ambassadebygningen.<ref name="AlanPalmer83-96" /><ref name="AlanPalmer83-96" /> Det tok over 5 timer før østerrikske tropper ankom og orden kunne opprettes.<ref>Torvald T:son Höjer 1939, s. 155</ref>

Bernadotte avviste østerrikernes beklagelser og forlot byen to dager etter.<ref name="AlanPalmer83-96" /> Hans opphold i Wien og avreise ble ivrig kommentert, både av østerrikerne og deres allierte, spesielt britene. Den østerrikske diplomaten [[Franz Maria von Thugut]] så Bernadottes handling som en provokasjon for å innlede en ny krig.<ref name="AlanPalmer83-96" /> Bernadotte derimot anså Wien som en forvisning, samtidig som han var pålagt å gjennomføre en strikt iakttagelse av respekt for republikken og dens symboler.<ref name="AlanPalmer83-96" /> Det viktigste resultatet av Bernadottes flaggheising var kanskje den britiske ambassadørens rapport hjem. Den medførte at en britisk marinestyrke oppgav blokaden av [[Cádiz]] og seilte inn i [[Middelhavet]], noe som i sin tur ledet til [[slaget på Nilen]], som endte med britisk seier.<ref name="AlanPalmer83-96" />