Redigerer Jovianus (avsnitt)

== Omdømme ==
Den korte regjeringstiden til Jovianus har ikke blitt stående som en minneverdig periode i romersk historie og har også, inntil nylig, fått meget liten oppmerksom hos moderne historikere. Beskrivelsene har ikke vært spesielt positive. I beste fall har han blitt betraktet som en middelmådig keiser som ikke hadde en positiv innvirkning på imperiet. Ansvarlig for dette er Ammianus Marcellinus, som selv var øyevitne til hendelsene, men som ikke kunne leve opp til de idealer man må forvente av en keiser – i motsetningen til Julianus som var så nær den ideelle keiser man kunne komme. I særdeleshet kritiserer Ammianus avtalen med perserne uten å legge synlig vekt på at Jovianus arvet situasjonen fra sin forgjenger.<ref name="Drijvers"/>

Et helt annet og langt mer positivt bilde av Jovianus har blitt gitt i kristne tekster, eksempelvis en tekst som i dag kalles for ''Den syriske Jovianus-roman'' (engelsk: ''Syriac Julian Romance''). I denne blir han framstilt som den ideelle kristne keiseren, stående som en motsetning det svarte og negative kristne beskrivelsen av den djevelske og hedenske keiser Julianus. Teksten fremmer Jovianus som den nye Konstantin den store som gjeninnførte kristendommen og inngikk en fred med perserne for det høyere hensikt å oppnå religionsfrihet for kristne i det persiske riket. Denne teksten er meget polemisk og preget av å være historisk fiksjon, antagelig skrevet i [[Edessa]] tidlig på [[500-tallet]], og således ikke vektlagt av historikerne som annet enn ensrettet kristen propaganda, men gir likevel et inntrykk av åndskampen i samtiden.<ref name="Drijvers"/>

En nyere historie av [[Susan Wise Bauer]] fra 2010 beskrives Jovianus som velmenende pragmatiker med godt hjerte. I motsetningen til den hedenske Jovianus før ham og de fanatiske kristne keiserne etter ham forsøkte han å innføre religiøs toleranse, men konkluderte: «Men det var for seint. Religiøs og politisk legitimitet – religiøs og politisk krav på å styre – var sammenfiltret i imperiet sentrum. En meget sterk og karismatisk keiser (som den vennligsinnede Jovianus ikke var) kunne ha greid å holde på makten og proklamere religiøs toleranse på samme tid, men Jovianus' politiske autoritet var allerede svak, takket være den upopulære avtalen med Persia. Hans eneste håp for å holde på makten var å benytte religiøs autoritet på sitt sted, etablere en streng religiøs ortodoks lære som senter for sin makt. At han nektet å gjøre det betydde at han ikke hadde noen makt i det hele tatt...»<ref name="Bauer40"/>