Redigerer John Locke (avsnitt)

==Lockes kunnskapsteori==

===Menneskets begrensninger===
Når det gjelder kunnskapteori, lanserte han det som mange fremdeles betrakter som dens fremste prosjekt, det vil si en undersøkelse av grensene for menneskets erkjennelse. 

Før Locke hadde man antatt grensene for det som er – at vi i det minste i prinsippet kunne finne ut mer og mer om virkeligheten til det ikke var noe mer å oppdage. Det hadde alltid eksistert filosofer som forsto at det også kunne finnes forskjellige grenser, det vil si grenser for hva det er mulig for mennesker å erkjenne, hvilket forstås som at det kunne være sider ved virkeligheten som mennesket aldri kan erkjenne eller forstå. Dette var en oppfatning som ble delt av nesten alle filosofene i middelalderen. Men Locke sekulariserte den, og brakte den et viktig skritt videre.

Hvis man kunne analysere bevissthetens evner, og finne ut hva den er i stand til å utføre og hva den ikke er i stand til å utføre, ville man oppdage grensene for det man kan erkjenne, uansett hva som måtte eksistere utenfor oss selv. Det spiller ingen rolle hvor mye eller lite som eksisterer over og utenfor det som er begripelig for oss, det er ikke noen måte det kan nå oss på.

Dette er grunnen til at Locke kalte sitt mesterverk ''Om menneskets erkjennelse'', og til at han i begynnelsen av boken sier at han fant det «nødvendig å undersøke våre egne evner og se hvilke gjenstander vår forståelse er eller ikke er egnet til å beskjeftige seg med».

Med dette lanserte Locke en forskning som senere ble videreført av noen av de fremste skikkelsene i filosofien; [[David Hume]] og [[Immanuel Kant]] i det attende århundre, [[Arthur Schopenhauer]] i det nittende og [[Bertrand Russell]], [[Ludwig Wittgenstein]] og [[Karl Popper]] i det tyvende århundre. Hver enkelt av disse følte at de stod i en særlig gjeld til andre som hadde gått foran dem, og man ser at de danner det man kan kalle en tradisjon.

===Hvordan mennesket lærer===

Det vi erfarer direkte, sa Locke, er det som finnes i vår egen bevissthet – hele mangfoldet av sansebilder, tanker, følelser, erindringer og så videre. Han ga dette bevissthetsinnholdet navnet «ideer» uansett om de stammet fra intellektet, sansene, følelsene eller hva det måtte være. Det Locke forstår med en idé er ganske enkelt alt det som er umiddelbart nærværende for bevisstheten.

Når det gjelder kunnskap om den ytre verden, insisterer han på at råmaterialet, den grunnleggende informasjon, kommer til oss gjennom sansene. Etter hvert som man blir eldre får man mer differensierte inntrykk av lys og mørke, rødt, gult eller blått, varmt eller kaldt, hardt og mykt og så videre.

Dette er inntrykk som man på de tidligere stadier av vårt bevisste liv ikke er istand til å gi navn. Men man registrerer dem, og husker noen av dem, og begynner å assosiere dem med andre inntrykk til man etter hvert begynner å danne allmenne forestillinger og forventninger om dem. Vi begynner å tilegne oss en generell forestilling om «ting», objekter utenfor oss selv som vi får disse inntrykkene fra. Deretter lærer vi etter hvert å skille tingene fra hverandre.

[[Fil:Bartolomé Esteban Perez Murillo 008.jpg|thumb|Erkjennelse av den ytre verden. Maleri av [[Bartolomé Esteban Murillo]].]]

Vi begynner for eksempel å skjelne en hårete gjenstand som alltid er i nærheten, som beveger seg rundt på fire ben, og som lager en spesiell lyd. Til slutt lærer vi å kalle den en hund. På denne måten bygger menneskene opp stadig mer komplekse og sofistikerte ideer på grunnlag av sanseinntrykk, og etter hvert får vi et forståelig bilde av verden, og vi utvikler også evnen til å tenke over den.

Locke legger vekt på at våre sanser er den eneste direkte forbindelsen mellom oss selv og virkeligheten utenfor oss selv. Vi utvikler evnen til å gjøre alle slags fantastiske og kompliserte handlinger med de data som når oss gjennom sansene. Men hvis vi gjør det samme med det materiale som ikke kommer fra våre – eller noens – sanseinntrykk, så har man ifølge Locke mistet bevissthetens eneste forbindelse med den ytre virkeligheten.

I slike tilfelle har ikke bevisstheten forbindelse med det som eksisterer i den ytre verden uansett hva den måtte foreta seg eller ikke. Men utfra sine egne ressurser kan bevisstheten selvfølgelig produsere drømmer og alle slags fantasier som ikke korresponderer med den ytre verden i det hele tatt, og man har mange eksempler på dette.

Locke konkluderte med at våre begreper om det som faktisk eksisterer – og derfor vår forståelse av virkeligheten, av verden – i siste instans må utledes fra det vi har erfart gjennom sansene eller konstrueres på grunnlag av elementer som i siste instans stammer fra slike erfaringer.

Dette er kjernen i [[empiri]]smen. Men slik det pleier å være med filosofiske retninger, ligger en vesentlig del av poenget i det man avviser. Empirismen benekter for eksempel forestillingen – forøvrig akseptert av [[Platon]] – om at mennesket er født med en del kunnskap om verden som det har fått i en tidligere eksistens. Mer aktuell var Lockes avvisning av [[René Descartes|Descartes]] lære om at mennesket kan komme frem til et gyldig begrep om den ytre verden utelukkende på grunnlag av innholdet i vår egen bevissthet.

Locke var motstander av en hver forestilling om medfødte ideer. Han mente at det ikke fantes noe slikt. Han trodde at vi blir født med en bevissthet som er som et blankt ark – «[[tabula rasa]]» – som erfaringen begynner å skrive på, og at hele den kunnskapen og forståelsen vi etter hvert får om den ytre virkeligheten, utvikler seg på denne måten.

===Lockes nyorientering===

Lockes standpunkt spredte seg gradvis over hele den vestlige verden. I dag er det så vanlig at mange mennesker finner det innlysende, de oppfatter det hele som sunn fornuft. Men da Locke fremsatte det, var det nytt og ikke innlysende i det hele tatt.

[[Fil:Hornbook-Steen.JPG|thumb|Utdannelse for alle. Maleri av [[Jan Steen]]]]
Noen av dets sosiale implikasjoner var i virkeligheten revolusjonerende. Dersom alle kommer til verden med bevissthet som et blankt ark – tabula rasa – er det ingen som er bedre enn andre i dette henseendet: Alt avhenger av utdannelse. Lockes ideer førte direkte, særlig i Frankrike, til troen på at folket kunne frigjøres fra sosial undertrykkelse ved samme rett til utdannelse.

Lockes nyorientering ble utviklet parallelt med den nye vitenskapen, og begge la vekt på sanseiaktagelse og prøving av allmenne forestillinger mot erfaringen. Locke formaliserte selv et skille mellom de sider ved materielle objekter som kunne bli gjenstand for vitenskapelig behandling – herunder naturligvis hans samtids vitenskap, og de som ikke kunne det – en distinksjon som var blitt introdusert av [[Galileo Galilei|Galileo]].

De sidene ved objektene som vitenskapen kan hanskes med, sa Locke, var de som var uavhengige av enhver individuell iakttager; deres lengde, bredde, høyde, vekt, posisjon i rommet, bevegelseshastighet og så videre – deres målbare for ikke å si mekaniske egenskaper.

Fordi de var uavhengige av observasjon, kunne disse egenskapene betraktes som en objektiv bestemmelse av et objekt. Locke kalte dem derfor «primære kvaliteter». De kvalitetene som vitenskapen ikke kunne forholde seg til, var de som oppstod av den gjensidige påvirkningen mellom gjenstanden og et erkjennende subjekt, og derfor inneholdt et subjektivt element som lett kunne variere fra iakttager til iakttager.

[[Fil:Louis Léopold Boilly - L'atelier de Houdon.jpg|thumb|Sekundære kvaliteter - I øyet til den som ser. Maleri av [[Louis-Léopold Boilly]]]]
Dette var bestemmelser som smak, lukt, farve og så videre. Disse bestemmelsene tilhørte gjenstandene på en tvetydig måte og var avhengig av at de ble erfart av et subjekt. Locke kalte dem derfor en gjenstands eller et subjekts «sekundære kvaliteter». Dette skillet finner man fremdeles i filosofisk tenkning.

Et avgjørende element i Lockes kunnskapsteori, er det syn at fordi vi bare er i stand til å observere et objekts observerbare egenskaper og adferd, kan vi ikke erkjenne objektet uavhengig av disse egenskapene. Vi kan med andre ord ikke få noen kunnskap om hva den gjenstanden er, som har disse egenskapene og oppfører seg på denne måten, det vil si tingen slik den er i seg selv.

Gjenstanden er et usynlig, metafysisk noe – et «noe, jeg vet ikke hva» som Locke sa. Han karakteriserte den som materie, materiell substans, men insisterte på at vi bare kunne erkjenne dens karakteristika eller egenskaper, vi kunne aldri erkjenne «den». Noe tilsvarende gjelder for subjektet. Det eneste vi som erkjennende og erfarende subjekter noensinne finner i oss selv, er vårt bevissthetsinnhold, våre ulike erfaringer. Hva det er som har disse erfaringene, selvet eller sjelen eller hva det måtte være, unndrar seg vår erkjennelse.

Ifølge Locke er derfor både erkjennelsens subjekt og objekt hinsides vår erkjennelse. Området for mulig kunnskap består helt og holdent av transaksjoner eller mulige transaksjoner mellom disse mysteriøse enhetene.