Redigerer Johannes av Damaskus (avsnitt)

=== Ikonoklasme ===
I [[726]], uten å ta hensyn til protestene til [[Germanus]], patriarken av [[Konstantinopel]], utsendte keiser [[Leo III (keiser)|Leo III]] sitt første påbud mot å dyrke bilder, og at de ble forbudt vist på offentlige steder. Forbudet, som har blitt kalt for [[ikonoklasme]], bokstavelig «ødeleggelser av ikoner», var en teologisk strid mellom den bysantinske kirken og staten som varte i over hundre år, mellom årene [[726]]-[[786]] og [[815]]-[[843]]. I disse årene var forbundet mot å lage og bruke figurative bilder, og samtidig ble korset promotert som det mest akseptable dekorative motiv i de bysantinske kirkene. Arkeologiske spor har vist at i bestemte regioner i det østromerske riket som Konstantinopel og [[Nicaea]] ble ikoner ødelagt eller tildekket med [[gips]]. Svært få ikoner og hellige bilder overlevde den ikonoklastiske perioden, noen få unntak er vevde ikoner og malte ikoner [[Katarina-klosteret]] på [[Sinai (fjell)|Sinaifjellet]] i [[Egypt]]. 

En talentfull skribent som Johannes av Damaskus var den som kom med det mest prominente teologiske forsvaret av hellige bilder. Johannes frambrakte samtidig en allmenngyldig [[estetikk]]teoretisk undersøkelse av [[natur]]en i [[kunst]]en som en av de aller første mellom [[antikken]] og den [[Italia|italienske]] [[renessansen]].

Grunnen til at det var mulig for Johannes å skrive fritt og uten tvang og selvsensur var at han var i den nesten kuriøse situasjon at han var «beskyttet» fra den østromerske keiseren ved å være utenfor hans vrede. Ved at Johannes oppholdt seg i hjertet av det muslimske riket var han også vel kjent med også muslimsk ikonoklasme. Han skrev et berømt forsvar for bruk av bilder i direkte opposisjon mot den bysantinske keiseren som kom i tre versjoner: ''Apologetisk avhandlinger mot de som taler nedsettende mot hellige bilder''. De første av hans verker, som ga ham mest anerkjennelse, gikk han ikke bare til angrep på den bysantinske keiseren, men benyttet også en enkel litterær stil som gjorde kontroversen tilgjengelig for folk flest, og bidro til et opprør blant de med kristen tro. 

Johannes argumentasjon basert seg på eksistensen av gudbenådede bilder i naturen og skriften, basert på oppstandelsens realitet og basert på en [[platon]]sk [[metafysikk|metafysisk]] av oppadstigende bilder som pekte mot det hellige. Hellige bildene er ikke avgudsdyrkelse, skriver Johannes, men et gløtt inn i det hellige, et vindu inn til himmelen. For også Gud er en skaper, en [[kunstner]] som lot menneskene beskue sitt verk; ikke bare menneskene selv, skapt i hans bilde, men også sin egen sønn, avlet av ham selv, helligheten selv, og gitt til menneskene. I ''Om hellige bilder'' (ca. [[730]]) skriver han:

:''Nå, mens vi snakker om bilder og tilbedelse, la oss analysere den eksakte meningen med begge. Et bilde er en refleksjon av originalen med bestemt forskjell, for det er ikke en eksakt reproduksjon av originalen. Derfor, Sønnen er den levende, vektige, uforanderlige Bildet av den usynlige Gud, bærer i Ham selv hele Faren, og er i alle ting likestilt med Ham, forskjellige kun i å ha blitt avlet av Faren, som er den som Avler, Sønnen er avlet. Faren kommer ikke fra Sønnen, men Sønnen fra Faren. Det er gjennom Sønnen, skjønt ikke etter Ham, at Han er som Han er, Faren som skaper. Også i Gud er det representasjoner og bilder av Hans framtidige handlinger, - det er å si, Hans råd fra all evighet, som er uforanderlig. Det er det guddommelige, det er ingen endring i Ham, ingen skygge av forandring. Den velsignede Denis (Pseudo-Dionysius), som har gjort hellige ting i Guds nærvær, hans studier forteller at disse representasjoner og bilder er bestemt på forhånd. I Hans råd har Gud bestemt alt Han vil gjøre en gang for alle, det som vil skje i den uforanderlige framtid. På samme vis, en mann som ønsker å bygge et hus vil først tenke ut og lage en plan. Igjen, synlige ting er bilder av usynlige og uhåndgripelige ting som får et falmende lys på seg. Den hellige skrift bekler Gud og englene og den samme hellige mann (Den velsignede Denis) forklarer hvorfor: Når forstandig ting utilstrekkelig oversetter hva som er hinsides forstanden, og får en form til som er uhåndgripelig, et medium ville bli ansett som ufullkommen i henhold til vår standard, om det ikke hadde blitt representert med en materiell visjon, eller om det krevde en anstrengelse av forstanden. Om Den hellige skriften gir det vi trenger, plassere foran oss hva som er uhåndgripelig, bekle det figurativt, er ikke det å skape et bilde av hva som er gitt av naturen og brakt for oss av våre ønsker, dog usynlig?''