Redigerer Johannes Paul I (avsnitt)

== Pave ==
=== Pavevalget ===
[[Fil:Pope John Paul I from window - edited.jpg|mini|Den nyvalgte paven holder sin [[angelus]]preken]]
{{Utdypende|Konklavet august 1978}}
Etter pave Paul VIs død ble det innkalt til [[Konklavet august 1978|konklave i august 1978]]. Før dette ga Luciano uttrykk for at han ikke ønsket å bli valgt, og fortalte sin sekretær, pater [[Diego Lorenzi]] og den [[Malta|maltesiske]] pater [[Prosper Grech]] (som selv ble kardinal i 2012), at han ville ønske å avslå dersom han ble valgt, men at han følte en forpliktelse overfor de kardinalene som i så fall valgte ham, til å si «ja»<ref name="ncr2012" />, og at han selv ville stemme for den brasilianske kardinalen [[Aloísio Lorscheider]], som han tidligere hadde møtt i [[Brasil]].<ref name="ncr2012" /> Kardinal [[Jaime Lachica Sin]] fra [[Filippinene]] sa imidlertid til ham at han ville bli den nye paven.<ref name="Google Books" />

Luciani ble på forhånd ikke ansett som ''[[papabile]]'' selv om han ble nevnt i noen aviser i forhåndsomtalen, men han fikk henvendelser fra noen kardinaler som mente han ville kunne bli en god pave. Valgkollegiet av kardinaler ønsket ikke en [[Den romerske kurie|kurie]]-pave som pave [[Paul VI]] hadde vært, men en varm, medmenneskelig og pastoral skikkelse som pave [[Johannes XXIII]].

Luciani ble valgt til pave i den fjerde avstemningen, [[26. august]] [[1978]], og ble spurt av kardinal [[Jean-Marie Villot]] om han tok imot valget. Han var svært skeptisk da han ble valgt, og måtte overtales til å akseptere embetet. Han skal ha sagt til kardinalene: «Måtte Gud tilgi dere for det dere har gjort for min skyld»; bemerkningen skal ha blitt levert med det smil som ga ham tilnavnet «Den smilende pave». Hans motto var ''Humilitas'', «ydmykhet».

Da kardinal Sin viste sin respekt etter valget, sa den nye paven: «Du er en profet, men mitt styre vil bli kort».<ref name="Google Books" /> På [[Peterskirken]]s balkong, var det kardinal [[Pericle Felici]] som var den av kardinalelektorene som hadde lengst ansiennitet, og dermed tilfalt det ham å proklamere ''Habemus papam'', og presentere den nyvalgte pave for folkemengden på [[Petersplassen]], og som senere la [[pallium|palliet]] på ham.<ref name="papaluciani.com">{{Cite web|first=Gloria C. |last=Molinari|title=The Conclave August 25th-26th, 1978 |url=http://www.upi.com/Audio/Year_in_Review/Events-of-1978/The-Election-of-Pope-John-Paul-II/12309251197005-5/|website=John Paul I The Smiling Pope|accessdate= 1. september 2015}}</ref>

Det var første gangen i pavehistorien at man fikk en pave med to pavenavn, ''Johannes Paul''. I sin første [[angelus]]preken dagen etter forklarte han blant annet at dobbeltnavnet var tatt for å ære hans to umiddelbare forgjengere, Johannes XXIII som utnevnte ham til biskop, og Paul som hadde utnevnt ham til patriark av Venezia og til kardinal.<ref name="papaluciani.com" /> Hans angeluspreken på innsettelsesdagen viste ham som en varm person med sans for humor, og imponerte tilhørerne sterkt.

I dagene etter konklavet var kardinalene opprømte etter valget av Johannes Paul I, noen av dem hevdet opprømt at de hadde valgt «Guds kandidat».<ref name="papaluciani.com" /> Den [[Argentina|argentinske]] kardinalen [[Eduardo Francisco Pironio]] hevdet at «vi var vitne til et moralsk mirakel».<ref name="papaluciani.com" /> [[Mor Teresa]] kommenterte valget av ny pave at «han har vært Guds største gave, en solstråle av Guds kjærlighet som skinner i verdens mørke».<ref name="papaluciani.com" /> Den britiske primas, kardinal [[George Basil Hume]] erklærte at «med en gang det skjedde, framsto det som det eneste og fullstendige riktige ... Vi følte at våre hender ble styrt da vi skrev hans navn på stemmearkene».<ref name="Google Books" />

=== Den smilende paven ===
Han formulerte seks punkter som skulle ligge til grunn for hans virke som pave:
* Å fornye kirken gjennom politikken nedfelt i [[andre Vatikankonsil]].
* Å fornye kirkeretten.
* Å minne kirken om dens plikt til å preke evangeliet.
* Å fremme kirkens enhet uten å vanne ut læresetningene.
* Å fremme dialog.
* Å fremme fred i verden og sosial rettferdighet.<ref name="Google Books" />

Johannes Paul gjorde det etter valget det klart at han ønsket å «menneskeliggjøre» paveembetet. Han fortalte offentlig at han hadde blitt knallrød av flauhet da han fikk vite at Paul VI hadde utnevnt ham til patriark av Venezia. Som første pave uttalte han seg i entallsform, som «jeg» og ikke i [[Pluralis majestatis|det kongelige '''vi''']]. I talene slik de er bevart for ettertiden går ikke dette alltid frem; de ble gjerne endret til det tradisjonelle majestetiske flertall før de ble trykket i pressemeldinger og «[[L'Osservatore Romano]]».

Han var den første paven som valgte en «pavelig innsetting» ved tiltredelsen, og ikke den tradisjonelle «pavelige kroningsmessen». Han fikk derfor et [[pallium]] i stedet for den tradisjonelle pavelige [[tiara]].

Johannes Paul I var også den første som avviste ''sedia gestatoria'', [[bærestol]]en som paven tradisjonelt har brukt. Han gikk dog med på å bruke den etter at hans rådgivere hadde forklart ham at hans gange virket upassende; han var plattfot og gikk derfor på en spesiell måte. Etter hans død har plattfotheten blitt trukket frem som et positivt, menneskelig trekk ved ham.

=== Pavens plutselige bortgang ===
[[Fil:TombaBeatoGiovanniPaoloI2022.jpg|mini|Johannes Paul Is grav i [[Peterskirken]]s krypt]]
Johannes Paul I ble funnet død, liggende i sin seng rett før daggry 29. september 1978, bare 33 dager inn i sin tid som pave. [[Vatikanradioen]] meldte at den 65 år gamle paven sannsynligvis døde den forutgående natten som følge av et [[hjerteinfarkt]].

Begravelsen ble holdt på Petersplassen 4. oktober 1978, [[Celebrant|hovedcelebrant]] under messen var kardinal [[Carlo Confalonieri]] som var [[Kardinalskollegiet|dekanus for kardinalskollegiet]]. I sin minnetale over den døde paven beskrev han paven  som en lysende komet som kort lyste opp kirken. Paven ble deretter stedt til hvile i Peterskirkens krypt.

Det blir fortalt at rundt kl 22:00 om kvelden før han døde, fikk paven vite at noen unge [[Nyfascisme|nyfascister]] hadde skutt mot en gruppe unge mennesker som leste kommunistavisen ''[[L'Unità]]'' utenfor partiets kontorer i Roma. En gutt ble drept, mens en annen ble alvorlig såret. Paven kommenterte da at selv de unge dreper hverandre. Han trakk seg deretter tilbake til sitt rom for å lese [[Thomas à Kempis]]' bok ''[[Imitatio Christi]]'' i sengen.<ref>{{Cite web|url=http://www.theguardian.com/theguardian/2013/sep/30/pope-john-paul-1-death-vatican|title=Fra arkivene: 30. september 1978: Pope John Paul I dies of heart attack|publisher=[[The Guardian]]|date=30. september 2013|accessdate=1. september 2015}}</ref>

Etter Johannes Paul Is bortgang etter bare 33 dager som pave oppstod det en rekke rykter om årsaken til det plutselige dødsfallet. Mange mente det var merkelig at den offisielle dødsårsaken var hjertesvikt som en følge av de store belastningene i embetet, ettersom paven ikke tidligere hadde vist noe tegn til å lide av svakheter i hjertemuskelen. At paven døde alene, ble også sett på som en mistenkelig faktor, da selv et massivt hjerteinfarkt ville gitt paven tid til å ringe etter assistanse ved hjelp av et elektronisk tilkallingssystem som var montert rett ved sengen.

På denne bakgrunn ble det ytret mistanker om at paven var blitt forgiftet. En bakgrunn for en slik [[konspirasjonsteori]] kan være angivelige ønsker om å stoppe planlagte forflytninger av personell i kirkens ledelse, samt å forhindre en radikal forandring i kirkens syn på en rekke saker av stor betydning for verdens befolkning, som f.eks. abort-spørsmålet, kirkens syn på homofile, kirkens syn på kvinnelige prester og kravet om [[sølibat]].

Det foreligger imidlertid ingen bevis eller holdepunkter for disse komplott- og konspirasjonsteoriene.