Redigerer Jean-Paul Sartre (avsnitt)

== Filosofi ==
[[Fil:Jean Paul Sartre 1967.jpg|thumb|Sartre i Venezia, 1967.]]
Sartre føyer seg inn i den eksistensielle tradisjonen etter blant annet [[Kierkegaard]]. I hans første filosofiske hovedverk, ''Væren og intet,'' forklarer han mennesket som ''eksistens''. Vi er ikke noe annet enn det vi gjør, fordi vi alltid er utstyrt med fri vilje. Sartres eksistensfilosofi gir ingen mulighet til å unnskylde dårlige handlinger, eller hevde at vi egentlig er bedre: en forfatter er for eksempel aldri bedre enn det som kommer fram av verkene hun har skrevet. Ifølge Sartre har vi mennesker en naturlig tilbøyelighet til å nekte for vår eksistensielle frihet – bevisst eller ubevisst –, og til å hevde at valget vårt ikke er fritt: vi klamrer oss til ''la mauvaise foi'' – eller «den vonde tro». Når vi blir bevisst vår eksistensielle frihet, kjenner vi på [[angst]]en. Angsten er redsel for oss selv, for vår egen eksistens. Sartre gir et talende eksempel om en mann som balanserer på en smal sti langs en avgrunn. Her kan mannen oppleve to typer frykt: den ene er frykten for å falle i avgrunnen, for å snuble, for en ytre fare. Den eksistensielle angsten er svimmelheten mannen plutselig opplever når han balanserer, angsten for at han selv skal kaste seg ut. Nå kjenner han på valget sitt, og han får angst. 

Sartre diskuterer ofte menneskets erfaring med å føle seg overflødig, eller «kontingent». (Selv higet den unge Jean-Paul Sartre etter å bli en berømt forfatter, for å føle seg vesentlig og meningsfull, for å rettferdiggjøre egen eksistens – noe som blant annet kommer fram i selvbiografien ''Ordene''.) For Sartre er ikke følelsen av kontingens uberettiget: Verden er verken skapt til oss eller for oss. Tingene slik de er for seg selv, ikke essensielt skapt for oss, er ting «i-seg». Bevisstheten vår, derimot, er ikke en ting «i seg», snarere virkeliggjør den seg bare ved å feste seg i relasjon til noe utenfor seg selv, vår væremåte er å være «et forhold til vårt eget forhold». Mens tingene er i-seg, er bevisstheten «for-seg»: væren-i-seg er det som væren-for-seg har som gjenstand.    

I Sartres filosofi virkeliggjøres menneskets frihet ved at faktum – altså [[status quo]] – alltid overskrides: alt etter hvilket prosjekt bevisstheten har, vil situasjonen fremtre annerledes. Sartres stadige fokus på menneskets frie valg kan i utgangspunktet virke uforenlig med hans politiske ståsted som marxist. I ''Eksistensialisme er humanisme'' forklarer Sartre hvorfor [[humanisme]] er en nødvendig følge av hans eksistensialistiske filosofi, blant annet ved å understreke sine tanker om «den andre». Den individuelle handling forplikter alle mennesker. Når mennesket velger seg selv, velger det også alle mennesker. Sartre skiller seg fra [[Nihilisme|nihilistiske]] filosofer med sin klare [[etikk]]: han vil nok være enig i at det ikke eksisterer noen essensielle moralnormer (mennesket skaper alltid seg selv og sine verdier), men ettersom vi er frie og ansvarlige er en god handling alltid en handling som ivaretar og oppmuntrer den andres frihet. Å sørge for alles like muligheter i et marxistisk samfunn, er for Sartre en slik mulighet.

=== Skjønnlitteratur ===
Sartre hadde suksess som forfatter innenfor en rekke litterære sjangre, og kom med betydelige bidrag til litteraturkritikken og den litterære biografi. Hans dramaer er rik på symbolisme, og fungerte også som virkemidler for å overføre hans filosofi. Det best kjente teaterstykket, Huis-clos («Ingen utgang») fra 1944, inneholder den berømte linjen «L'enfer, c'est les autres», som kan oversettes som «Helvete er andre mennesker».<ref>Woodward, Kirk (9. juli 2010): [http://rickontheater.blogspot.com/2010/07/most-famous-thing-jean-paul-sartre.html «The Most Famous Thing Jean-Paul Sartre Never Said»]. ''Rick on Theater''</ref> Bortsett fra virkningen fra hans roman ''La Nausée'' (''Kvalmen'', 1938), var Sartres fremste litterære skjønnlitterære verk hans frihetstrilogi, ''Les chemins de la liberté'', som framstiller hvordan den andre verdenskrig påvirket Sartres ideer. På det viset presenterer dette tredelte verket en mindre teoretisk og mer praktisk tilnærming til eksistensialismen.

Til tross for likhetene med andre polemikere, romanforfattere, og dramatikere, har Sartres litterære verk blitt sammenlignet, ofte nedsettende, med hans kollega [[Albert Camus]] i den folkelige oppfatningen. 

I 1948 plasserte [[den katolske kirke]] Sartres samlede verker på [[Index Librorum Prohibitorum]] (Liste over forbudte bøker).