Redigerer Jødisk historie i England (avsnitt)

=== Bestemmelsen over jødekvarteret, 1194 ===
I løpet av kong Rikard Is fravær i [[Det hellige land]] og i løpet av hans fangenskap på veg tilbake ble jødene plaget av [[William Longchamp]], [[Rikskansler i Storbritannia|rikskansler]] i [[England]] og [[Ely bispedømme#Biskoper|biskop av Ely]]. Det jødiske samfunnet ble tvunget til å bidra 5000 mark til kongens løslatelse, mer enn tre ganger så mye som hele London bidro med. Da kongen var kommet tilbake var han fast bestemt på å organisere det jødiske samfunnet for å sikre seg at ikke lenger ville bli bedratt av noe tilsvarende opptøyer som hadde skjedd under hans kroningsseremoni, noe som var hans rett som universell legateier av jødekvarteret. Rikard besluttet følgelig i 1194 at nedtegnelser skulle bli ført av kongelige tjenestemenn over alle transaksjoner som jøder utførte, og uten slike nedtegnelser ville transaksjoner ikke være lovlige.

Hver gjeld måtte bli innført i en håndskrift, en del som ble oppbevart av den jødiske kreditor, og en annen som ble oppbevart i en kiste hvor kun særskilte tjenestemenn hadde tilgang. Ved dette kunne kongen til enhver tid ha kunnskap om den eiendom som enhver jøde i landet hadde, og ingen ødeleggelse av de gjeldsbevis som jødene holdt kunne frigjøre kreditoren fra det han sto gjeld for. Denne «Bestemmelsen over jødekvarter» («Ordinance of the Jewry») var i praksis begynnelsen på et eget kontor for jødene ved skattkammeret, noe som gjorde alle transaksjoner til det jødiske samfunnet i England forpliktet til skattlegging av Englands konge, og ble således en sovende partner i alle transaksjoner av jødisk pengeutlåning. Kongen krevde dessuten 2 [[bezant]]er i pundet, det er 10 prosent av alle summer dekket av jøder ved hjelp av kongens domstoler.

Ved denne tiden hadde jødene mange av de samme borgerlige rettighetene som ikkejødiske borgere, men deres lån kunne bli gjenopprettet av loven mens kristne pengeutlånere kunne ikke gjenopprette mer enn hans opprinnelige lån. De var i direkte tilknytning til kongen og hans domstoler, men dette betydde ikke egenrådig makt hos kongen til å skattlegge dem eller ta deres penger uten å betale tilbake, noe som er hyppig eksemplifisert i rørrullene. De var vitterlig kongens «menn», men ikke mer enn baronene i løpet av den samme tidsepoken, og de hadde rettighetene av adelig rank og kunne således reise og bosette seg hvor som helst.