Redigerer Ivar Aasen (avsnitt)

=== Dialektstudier ===
{{Dobbeltbilde|right|Ivar Aasen, 1871 IAAM-F-00001.jpg|190|Ivar Aasen, 1871 bakside IAAM-F-00001.jpg|190|[[Cartes de visite]] som har tilhørt Ivar Aasen, fotograf [[Carl Christian Wischmann]]. Bildet er fra 1871 og Aasen var da 58 år gammel. Det at Ivar Aasen endelig lot seg avfotografere i 1871, var fordi søsteren hans, Ingeborg Melset, hadde bedt han om å få et bilde.|I dagboken sin for 11. august 1871 skrev Aasen: «Hos en Fotograf». To dager senere skrev han: «Hos Fotografen 1 dl. Slet Humør».<ref>[http://www.digitaltmuseum.no/things/ivar-aasen-1871/IAAM/IAAM-F-00001 Ivar Aasen, 1871] fra [[DigitaltMuseum]]</ref> Baksiden av kortet med fotografens navn og adresse. Visittkortet tilhører [[Ivar Aasen-tunet]]s samling.}}
[[File:Ivar Aasen Reise-Erindringer manuscript.jpg|thumb|Manus til Reise-Erindringer (1842-1847).]]
Allerede i essayet «Om vort Skriftsprog» (1836) formulerte Aasen ideen et nytt «Hovedsprog» som ikke er basert på en enkelt dialekt, men som skulle være et grunnlag for alle dialekter. For å oppnå dette ville han utarbeide ordsamlinger «for enhver af Landets større Provindser» og:
:«Disse Ordsamlinger skulde indsendes til et Selskab, oprettet af sprogkyndige Mænd, som skulde anstille Sammenligninger og gjøre Udvalg, og efterat saaledes Hovedsproget var bestemt, skulde dette Selskab udarbeide en fuldstændig norsk Ordbog, med tilsvarende Grammatik.»<ref>Fra essayet "Om vort Skriftsprog" januar 1836, trykt i ''[[Syn og Segn]]'' 1900, dette sitatet fra ''[[Dag og Tid]]'' 4. januar 2013 s.33</ref>

Artiklene og Neumanns støtte førte til at Aasen fikk et årlig stipend på 120–200 [[speciedaler]] fra [[Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab|Videnskabsselskabet i Trondhjem]] for å reise og granske det norske folkemålet. Det skal ha vært rektor Fredrik M. Bugge i Trondheim som på en reise i Bergen kom over Neumans artikler og som fikk vitenskapsselskapet til å bevilge støtten til Aasen.<ref name=":1" /> 

Han var på reisefot 1843–47. Han hørte på forskjellige dialekter, og skrev ned ord, uttrykk og grammatikalske former. Han samlet også inn ordtak, men Aasen var hverken folkeminnegransker eller sosiolog. Undersøkelsene konsentrerte seg i første omgang om [[Vestlandet]], hvor han regnet med å finne de beste (det vil si de minst danskpåvirkede) dialektene, men Aasen kom til å reise over det meste av landet. På de fire årene la han bak seg mer enn 400 mil, og kom så langt nord som [[Helgeland]].

Høsten 1842 reiste han gjennom Nordfjord og til [[Sogn (distrikt)|Sogn]]. Den vinteren var han lenge i [[Sogndal]], og han hadde personlig sans for [[sognemål]]et. I Sogndal og andre steder tegnet han blant annet landskapet, i tillegg til dialektnotatene. I 1843 hadde han et opphold i [[Eivindvik]], i [[Gulen]] ytterst i Sogn, og bodde der blant annet hos sin venn presten [[Niels Griis Alstrup Dahl]].<ref name="Venas" /><ref>https://www.allkunne.no/framside/fylkesleksikon-sogn-og-fjordane/historie-i-sogn-og-fjordane/historie/ivar-aasen-i-gulen/1901/78431/</ref> 

I 1843-1844 oppholdt han seg blant annet 9 måneder i [[Nordhordland]], «strilelandet», for å studere språket der. Oppholdet varte lenge fordi han ventet på penger til å reise videre. Aasen omtalte strilene som «en mærkværdig Slægt», som holdt fast ved gamle skikker og som ga et fattig inntrykk i form av klær og boliger. Strileklærne ble ofte gjort narr av av andre, men Aasen mente at latteren var ubegrunnet fordi klærne var praktiske og bekvemme for kystbefolkningen, som ferdes mye på sjøen. I [[strilemål]]et fant han mange særtrekk som han mente var eldgamle. Mens han var i Nordhordland reiste han mange ganger til Bergen.<ref name="Venas" /><ref name="katalog" />

I november 1845 reiste han til Trondheim, og ble over vinteren. Fra mai til desember 1946 drev han dialektstudier i Trøndelag og på Helgeland. Vitenskapsselskapet i Trondheim ga Aasen i ekstraoppdrag å lete etter arkeologiske eller andre spor etter at de første nordmenn innvandret fra nord. Aasen var i Trondheim til september 1847, og reiste da gjennom Østerdalen, Hedmarken og Romerike til Kristiania. I byen la han for P.A. Munch og andre frem manuset ''Det norsk Folkesprogs Grammatik'' som ble publisert i 1848. Munch mente at boken var et nasjonalverk hele folket burde være stolte av.<ref name="Venas" />

Da den fireårige stipendiereisen var sluttført i 1847, slo han seg til i [[Oslo|Kristiania]], og ble boende der resten av livet. Han drog likevel regelmessig på studiereiser, for det meste om sommeren, i 20 år, blant annet til Telemark, Agder og rundt på Østlandet, samt til Vestlandet og Trøndelag. Totalt var han innom mer enn halvparten (250) av landets kommuner, regnet etter kommuneinndelingen i 1995. Aasen trivdes ikke med reiselivet og det å stadig måtte bli innkvartert hos fremmede, samtidig likte han de sosiale sidene ved reisene.<ref name="Venas" />

I 1850 reiste han til Sunnmøre, og ble værende på familiegården et år. Da hadde han ikke besøkt fødestedet på åtte år. Dette året fullførte han Sunnmørsgrammatikken. Sommeren 1851 reiste han til Lofoten og Tromsø. Dette var siste gang han besøkte landsdelen.<ref name="Venas" /> I 1851 tildelte Stortinget et livsvarig stipend til Aasen.<ref name="katalog" />

[[Edvard Hoem]] mener at Ivar Aasen var en blant andre språkforskere i Europa på den tiden, og at det ikke var noe særnorsk ved Aasens arbeid. Flere andre språk som tidligere bare hadde eksistert som talespråk ble etablert som skriftspråk på den tiden, blant annet som utslag av en nasjonalromantisk stemning. Det gjelder blant andre [[slovakisk]] (offisielt skriftspråk 1863), [[kroatisk]] og [[makedonsk]]. Aasen var imidlertid inspirert av [[Rasmus Rask]]s islandske grammatikk, som han leste i tiden på Solnør.<ref>Hoem, Edvard: «Europearen Ivar Aasen». ''[[Klassekampen]]'', 28. august 2013.</ref>