Redigerer Italias samling (avsnitt)

===Wienerkongressen og kullbrenneroppgjør (1815–1831)===
[[Bilde:Europe 1815 map en.png|miniatyr|Europas grenser etter [[Wienerkongressen]].]]
Til tross for at Napoléon jobbet, og lyktes i stor grad, med å skape en lojalitet til et franskstyrt Italia, skapte han også separatisme og ideen om et selvstendig Italia. Italias samling virket imidlertid alt annet enn sannsynlig etter [[Wienerkongressen]] i 1815.<ref>Side 67, Haddock</ref> [[Storbritannia]], [[Russland]], [[Preussen]] og Østerrike ble enige om å tilbakestille landegrensene til 1792. Italia var delvis med på dette, og det «nygamle» Italia ble igjen et lappeteppe. Lombardia og Veneto ble ett rike – [[Kongedømmet Lombardia-Venetia]] – under Østerrike. Huset Habsburg, som styrte Østerrike, fikk også kontroll over Parma og Piacenza frem til Marie Louise av Østerrike døde, da det ble gitt til familien Bourbon – som kontrollerte Napoli. Da Parma og Piacenza ble del av Bourbon-riket, ble Lucca del av [[Storhertugdømmet Toscana]], som tilhørte en annen gren av Habsburg-familien, Habsburg-Lothringen. I tillegg gikk [[Hertugdømmene Modena og Reggio|Modena]] til Habsburg-Este, Kirkestaten gjenoppsto, og Sicilia og Napoli ble slått sammen til Kongeriket De to Sicilier. For å styrke grensen mot Frankrike fikk Italias eneste selvstendige rike, Piemonte, Sardinia og Genoa med seg under navnet [[Kongeriket Sardinia|Kongeriket Sardinia –Piemonte]].<ref>Side 169-170, Cassina Wolff</ref>

Fyrst [[Klemens von Metternich]] hadde muligens østerriksk egeninteresse i tankene da han omtalte Italia som «et geografisk begrep som stod for et antall av selvstendige stater».<ref>Side 167, Cassina Wolff</ref> Likevel var det ikke helt feil. Ledende skikkelser i Piemonte hadde heller militære interesser enn politiske og administrative. Østerrike på sin side anså enhver form for liberal reform for å være kontraproduktiv, og en fare for rikets sikkerhet. Undertrykkelse av tale- og møtefriheten ble dermed også svært ødeleggende for italienske nasjonalister.<ref>Side 67-68, Haddock</ref>

Sensuren fjernet ikke nasjonalismen, men den ble drevet i det skjulte. I nord var det særlig [[Filippo Buonarroti]]s ''Sublime perfekte mestre'' som dominerte. Buonarroti hadde erfaringer fra de franske jakobinske sirkler i 1790-årene, men ble anklaget for å ha vært del av [[Gracchus Babeuf]]s «De likes sammensvergelse» og deportert. I Italia var Buonarrotis hemmelige organisasjon inspirert av nettopp denne sammensvergelsen. Forskjellige grupper hadde ulike mål, mens det overordnede målet var en radikalt egalitær republikk med diktatur med en revolusjonær elite i en overgangsperiode.<ref>Side 68-69, Haddock</ref> Det er også blitt foreslått at en form for [[kommunisme]] var målet.<ref>Side 77, Lyttelton</ref>

[[Bilde:Carbonari.svg|miniatyr|Carbonarienes flagg.]]
I sør dukket det også opp en strengt hierarkisk nasjonalistisk organisasjon kjent som [[carbonariene]]. Også disse hadde egne celler som ikke var knyttet sammen direkte. Oppgavene kunne variere fra intellektuelle som jobbet med politisk propaganda til andre som forberedte [[geriljakrig]] mot monarkiene. Kravet var et konstitusjonelt, antiklerikalt, liberalt og demokratisk styre. Carbonariene ble egentlig startet for å bekjempe fransk innflytelse og for å få til en grunnlov under Joseph Murat, men da det ikke gikk, ble Bourbon-familien neste mål.<ref name="Side 173-174, Cassina Wolff">Side 173-174, Cassina Wolff</ref> Det skjedde allerede i 1821, inspirert av [[den spanske borgerkrigen fra 1820 til 1823|et militært opprør mot den strenge styreformen i Spania]] og [[den greske selvstendighetskrigen]]. Gugliemo Pepe gikk mot Napoli med en italiensk oversettelse av Cádiz-grunnloven, og fikk den godkjent av kongen.<ref>Side 174, Cassina Wolff; Side 78, Lyttelton</ref>

Carbonariene hadde spredd seg til hele Italia, og i Torino ble et tilsvarende opprør forsøkt. Det medførte at kong [[Victor Emmanuel I av Sardinia]] gikk av. Den reaksjonære broren [[Karl Felix av Savoia|Karl Felix]] tok over, men det ble [[Karl Albert av Sardinia|Karl Albert]] som måtte ta avgjørelsen ettersom Karl Felix var i Modena. Karl Albert sympatiserte med de liberale, men etter positive tegn i begynnelsen, valgte han ikke å støtte carbonariene.<ref name="Side 173-174, Cassina Wolff"/> En av utfordringene var imidlertid at i Nord-Italia, og spesielt i Torino, var ikke carbonariene like sterkt organisert, og det var vanskeligere å undergrave hæren enn i sør.<ref>Side 78, Lyttelton</ref> Deretter slo Østerrike tilbake, og de liberale fordelene ble trukket tilbake. Medlemmer av Carbonaria ble straffeforfulgt og fengslet, et par dømt til døden. Flere flyktet utenlands. Paven lyste Carbonaria i bann og truet medlemmer med ekskommunikasjon.<ref>Side 175, Cassina Wolff</ref>

Et nytt forsøk, inspirert av [[Julimonarkiet|Julirevolusjonen]] i Frankrike, ble igangsatt i 1831. Dette foregikk i Midt-Italia, nærmere bestemt i Modena, Parma og Piacenza. Nok en gang viste monarker seg villige og trakk seg i siste liten. I tillegg ble Metternich trukket inn, og kort tid etter ble motstanden igjen knust av Østerrike. Carbonariene hadde utfordringer med at det var store interne uenigheter. I tillegg kom det frem at det ikke forekom en klar plan for de italienske områdene etter en eventuell revolusjon.<ref>Side 175-76, Cassina Wolff</ref>