Redigerer Isokrates (avsnitt)

== Varig innflytelse ==
Selv om Isokrates i stor grad har blitt marginalisert i filosofihistorien<ref name="Matson">Matson, W.I. (1957): «Isocrates the Pragmatist», ''The Review of Metaphysics''. '''10''' (3): 423–427. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/0034-6632 0034-6632]. JSTOR [https://www.jstor.org/stable/20123586 20123586].</ref> (han omtales eksempelvis ikke i [[Arne Næss]]’ ''Filosofiens historie'' (1976), har hans bidrag til studiet og praksisen av retorikk fått mer oppmerksomhet. Akademikeren Thomas M. Conley, særskilt oppmerksomhet til klassisk gresk retorikk,<ref>[https://communication.illinois.edu/directory/profile/t-conley «Thomas M Conley»], University of Illinois</ref> har hevdet at gjennom Isokrates’ innflytelse på Cicero, hvis skrifter om retorikk var de mest omfattende og kontinuerlig studerte fram til moderne tid, «kan det sies at Isokrates, av alle grekerne, var den største.»<ref>Conley, Thomas M. (1990): ''Rhetoric in the European tradition''. New York: Longman. ISBN 0-8013-0256-0. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/20013261 20013261].</ref>

Med den ny-aristoteliske vendingen i retorikk, blir verkene til Isokrates noen ganger formet som en ren forløper til [[Aristoteles]]’ systematiske avhandling i ''[[Rhetorica]]'' (Retorikken).<ref name="Haskins">Haskins, Ekaterina V. (2010): ''Logos and power in Isocrates and Aristotle''. Columbia, S.C.: University of South Carolina Press. ISBN 978-1-57003-873-0. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/632088737 632088737].</ref> Akademikeren Ekaterina Haskins, som studerer retorikk som en intellektuell og pedagogisk tradisjon,<ref>[https://cas.la.psu.edu/people/ekaterina-haskins/ Ekaterina Haskins], ''Pennsylvania State University''</ref> leser imidlertid Isokrates som en varig og verdifull motsats til aristotelisk retorikk. I stedet for den aristoteliske posisjonen til retorikk som et nøytralt verktøy, forstår Isokrates retorikk som en identitetsformende forestilling som aktiverer og opprettholder borgerlig identitet.<ref name="Haskins"/> Den isokratiske posisjonen til retorikk kan betraktes som en gammel forutsetning til 1900-tallets teoretikeren [[Kenneth Burke]]s oppfatning om at retorikk er forankret i identifikasjon.<ref>Haskins, Ekaterina (July 2006): [http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/02773940600605552 «Choosing between Isocrates and Aristotle: Disciplinary Assumptions and Pedagogical Implications»], ''Rhetoric Society Quarterly''. '''36''' (2): 191–201. doi:[https://doi.org/10.1080%2F02773940600605552 10.1080/02773940600605552]. ISSN [https://www.worldcat.org/issn/0277-3945 0277-3945]. S2CID [https://api.semanticscholar.org/CorpusID:145521219 145521219].</ref> Isokrates’ arbeid har også blitt beskrevet som en urpragmatiker, på grunn av hans påstand om at retorikk bruker sannsynlig kunnskap med sikte på å løse reelle problemer i verden.<ref name="Matson"/><ref>Kennerly, Michele; Pfister, Damien Smith, red. (2018): ''Ancient rhetorics and digital networks''. Tuscaloosa: University of Alabama Press. ISBN 978-0-8173-9157-7. OCLC [https://www.worldcat.org/oclc/1021296931 1021296931].</ref>