Redigerer Irans historie (avsnitt)

== USA og sjahen ==
Arnaud de Borchgrave skrev:

:Flere amerikanske administrasjoner, som begynte i 1953 med et CIA-iverksatt kupp for å bli kvitt statsminister [[Muhammed Mossadegh]] og få tilbake sjah [[Muhammed Reza Pahlavi]] fra et kort eksil i Roma, til det amerikanske sviket av sjahen i 1978, blandet seg direkte inn i landets interne affærer. [http://www.washtimes.com/commentary/20050215-091405-8635r.htm]

Innledningsvis var der håp om at etter-okkupasjonstidens Iran kunne bli et [[konstitusjonelt monarki]]. Den nye, unge sjah Muhammed Reza Pahlavi tok til å begynne med en tilbaketrukket rolle i styringen av landet, og tillot [[parlament]]et å ha mest makt. Noen valg ble holdt i de første usikre årene, selv om de ble preget av korrupsjon. Parlamentet ble kronisk ustabilt, og fra 1947 til 1951-perioden så Iran oppkomsten og fallet til seks forskjellige statsministre.

I [[1951]] tvang statsminister [[Muhammed Mossadegh]], en militant nasjonalist, parlamentet til å nasjonalisere den britiskeide oljeindustrien i en situasjon kjent som [[Abadan-krisen]]. Til tross for britisk press, inkludert en økonomisk blokade som førte til harde tider, fortsatte nasjonaliseringen. Mossadegh ble midlertidig tvunget fra makten i 1952 men returnerte raskt og tvang sjahen til å flykte. Det ble antatt at Mossadegh ville erklære en [[republikk]], men noen få dager senere returnerte sjahen og tvang igjen Mossadegh fra embetet [[19. august]] med amerikansk [[Central Intelligence Agency|CIA]]-støtte. Mossadegh ble arrestert og en ny statsminister ble utnevnt.

Som takk for den amerikanske støtten gikk sjahen i 1954 med på å la et internasjonalt konsortium bestående av britiske (40 %), amerikanske (40 %), franske (6 %) og nederlandske (14 %) selskaper å drive de iranske oljefasilitetene de neste 25 årene, der profittene skulle deles likt. Med andre ord, ingen kontroll eller profitt gikk til Iran. De sene 50-årene og 60-årene så en tilbakevending til stabilitet. I 1957 endte unntakstilstanden etter 16 år og Iran nærmet seg Vesten, sluttet seg til [[CENTO|Bagdad-pakten]] og fikk militær og økonomisk støtte fra USA. Den iranske regjeringen begynte et bredt reformprogram for å modernisere landet, bl.a. ved å forandre det kvasi-føydale jordsystemet.

Men reformene forbedret ikke de økonomiske tilstandene i stor grad og den liberale provestlige politikken fremmedgjorde enkelte [[islam]]ske religiøse og politiske grupper. Fra midten av 60-årene ble den politiske situasjonen økende ustabil, og organisasjoner som [[Mujaheddin-e-Khalq]] (MEK) dukket opp. I 1961 satte Iran i gang en serie med økonomiske, sosiale og administrative reformer som ble kjent som sjahens hvite revolusjon. Kjernen i dette programmet var landreformer. Modernisering og økonomisk vekst som en ikke hadde sett tidligere fortsatte, drevet av Irans enorme petroleumsreserver, den tredje største i verden.

Statsminister Hassan Ali Mansur ble myrdet i 1965 og den interne sikkerhetsorganisasjonen, [[SAVAK]], ble mer voldelig aktiv. Det er antatt at 13 000-13 500 mennesker ble drept av SAVAK i løpet av denne tidsepoken, og tusenvis flere ble arrestert og torturert. Det islamske presteskapet, ledet av ayatollah [[Ruhollah Khomeini]] (som ble sendt i eksil i 1964), hevet røsten mer og mer.

Internasjonale forbindelser med [[Irak]] var sterkt nedadgående, hovedsakelig på grunn av uenighet over [[Shatt al-Arab]]-vannveien som i en avtale fra 1937 ble gitt til Irak. Etter et antall sammenstøt i april 1969, forkastet Iran 1937-avtalen og krevde reforhandlinger. Iran økte i stor grad sine forsvarsbudsjetter og innen de tidlige 70-årene var landet regionens sterkeste militærnakt. I november 1971 tok iranske styrker kontroll over tre øyer i munningen av [[Persiabukten|Persiagulfen]], som respons til at Irak utviste tusenvis av iranske borgere.

I midten av 1973 returnerte sjahen oljeindustrien til nasjonal kontroll. Etter den arabisk-israelske krigen i oktober, [[1973]], sluttet Iran seg ikke til den arabiske oljeboikotten mot vesten og Israel. I stedet brukte den situasjonen til å heve oljeprisene og brukte pengene til modernisering og for å øke forsvarsutgiftene.

Mujaheddin-e-Khalq myrdet i begynnelsen av 70-årene Teheran-basert amerikansk militært personell og amerikanske sivile involvert i militære kontrakter, i et forsøk på å svekke regimet og fjerne utenlandsk innflytelse. En grensedisputt mellom Irak og Iran ble løst med [[Alger-avtalen]] [[6. mars]] [[1975]].

Men de økonomiske forbedringene hadde en tendens til å komme en svært liten gruppe til gode og hadde ingen innvirkning på majoriteten av befolkningen, noe som kulminerte i utstrakte relgiøstledede protester sent i 70-årene. Der var utstrakt religiøs og politisk motstand mot [[Muhammed Reza Pahlavi]]s styre og programmer, særlig [[SAVAK]], det hatede interne sikkerhets og etterettningsorganisasjonen. Unntakstilstand ble erklært i september [[1978]] for alle betydelige byer men sjahen anerkjente erosjonen av maktbasen og flyktet fra Iran [[16. januar]] [[1979]].