Redigerer Invasjonen av Polen (avsnitt)

==Detaljbeskrivelse==
===Planer===
====Tyske planer====
[[Fil:Dywizje wrzesien 1.png|thumb|Tyske og polske styrker 1. september 1939]]
Den tyske planen ''Fall Weiss'' ble tatt fram av general [[Franz Halder]], sjef for generalstaben, og implementert av general [[Walther von Brauchitsch]], øverstkommanderende for invasjonen.  I planen lå det at fiendtligheter skulle starte før krigserklæringen og at operasjonsplanen skulle følge det som senere ble kalt Blitzkrieg-doktrine.  Dette konseptet gikk ut på at stridsvogner skulle angripe i samlet formasjon, bryte gjennom fiendens frontlinjer, isolere fiendtlige avdelinger for å så omringe og nedkjempe dem.  Panserstyrkene skulle følges opp av langsommere infanteri, som skulle ta seg av de omringede styrkene, noe som ga panseret mulighet til å fortsette framrykningen.

Polen egnet seg godt for Blitzkrieg.  Landet var flatt med store sletter, og landets grenser var lange, nærmere 5&nbsp;500 km.  De var blitt forlenget med 800 km etter [[Münchenavtalen]] i 1938.  Denne avtalen lot tyskerne okkupere [[Böhmen]] og [[Mähren]] og skapte den tyske marionettstaten [[Slovakia]], noe som betød at Polens sørflanke ble lagt åpen som oppmarsjområde for tyske styrker.

Tyske planleggere mente å bruke Polens lange grenser for å få til store innringelsesmanøvre. Tyske avdelinger skulle invadere Polen fra tre sider:

* Et hovedangrep fra Tyskland gjennom den polske vestgrensen.  Dette skulle gjennomføres av Armégruppe Syd under general [[Gerd von Rundstedt]], som skulle angripe fra [[Schlesien]] og Mähren: general [[Johannes Blaskowitz]]' 8. armé skulle gå østover mot [[Łódź]]; general [[Wilhelm List]]s 14. armé skulle gå mot [[Kraków]] og snu inn mot polakkenes flanke i [[Karpatene]]; general [[Walter von Reichenau]]s 10. armé skulle angripe i midten med hele armegruppens panserstyrke og la det avgjørende slaget stå mot hjertet av Polen.
* En annen angrepsakse var fra nord i [[Preussen]].  General [[Fedor von Bock]] med Armégruppe Nord, bestående av general [[Georg von Küchler]]s 3. armé som gikk sørover fra [[Østpreussen]] og general [[Günther von Kluge]]s 4. armé som gikk østover langs [[Den polske korridor]], var styrkene i angrepet.
* Et tredje angrep skulle gå ut som en del av Armégruppe Sørs allierte slovakiske avdelinger fra Slovakia.

Alle tre angrep skulle gå mot [[Warszawa]], mens den polske hæren skulle omringes og nedkjempes vest for [[Wisła]].  Fall Weiss ble iverksatt 1. september, og var den første operasjonen i annen verdenskrig i Europa.

====Polske planer====
Den polske forsvarsplanen, kalt ''Zachód'' (Vesten), var utformet på bakgrunn av politisk vilje til å utplassere styrker langs den polsk-tyske grensen.  Dette var på bakgrunn av Londons forsikringer om militærhjelp i tilfelle invasjon.  Videre var nasjonens viktigste naturressurser, industri og tettest befolkede områder beliggende nær vestgrensen. Polsk politikk var fokusert på disse områdene, spesielt ettersom det var frykt for at hvis de trakk seg tilbake fra området som Tyskland gjorde krav på så ville Frankrike og Storbritannia undertegne en separat fredsavtale med Tyskland, på samme måten som Münchenavtalen i 1938.  Denne frykten ble forsterket av at ingen av de allierte spesifikt garanterte polske daværende grenser.

På tross av franske råd og råd fra enkelte polske generaler om å gruppere hovedvekten av styrkene bak de store elvene Wisła og [[San (elv)|San]], ble de lagt i grenseområdene.  Planen tillot tilbaketrekning inn i landet, men det var ment å være en langsom tilbaketrekning til etablerte forsvarsverker nær elver ([[Narew]], Wisła og San), noe som skulle gi landet tid til å fullføre mobiliseringen og forberede et motangrep når vestmaktene kom til unnsetning.

Det mest pessimistiske punktet i planen var retrett bak San til de sørøstlige regionene av landet, og en lengre forsvarskrig der.  Storbritannia og Frankrike anslo at polske styrker ville være i stand til å holde ut i to til tre måneder, mens polske myndigheter antok at de ville holde ut i minst seks måneder.  

Den polske planen var basert på forventninger om at de vestallierte straks ville komme til unnsetning ved å angripe Tyskland.  Det viste seg at de ikke hadde noen konkrete planer om dette.  Hva de derimot planla, på bakgrunn av sine erfaringer i første verdenskrig, var å utmatte Tyskland gjennom en stillingskrig, for å så gjenopprette et fritt Polen under fredsforhandlingene.

===Fase 1: Tyske krigshandlinger ===
{{utdypende|Slaget om Westerplatte}}
[[Fil:Poland2.jpg|miniatyr|Operasjoner 1.-14. september 1939: Tyske panserdivisjoner fanger lommer av polske styrker, som senere blir nedkjempet av tysk infanteri]]

Etter flere tysk-regisserte hendelser ([[Operasjon Himmler]]) som ga tysk propaganda mulighet til å hevde at de handlet i selvforsvar, så kom den første regulære kamphandlingen 4.40 på morgenen 1. september, kort før soloppgang.  Luftwaffe angrep og ødela 75&nbsp;% av den polske byen [[Wieluń]], og drepte samtidig nær 1&nbsp;200 mennesker, de fleste sivile.  Fem minutter senere, 4.45, så åpnet det gamle tyske [[slagskip]]et [[sMS «Schleswig-Holstein»|«Schleswig-Holstein»]] ild mot den polske [[enklave og eksklave|enklaven]] [[Westerplatte]] ved [[Fristaden Danzig]] på Østersjøkysten, og innledet slik [[slaget om Westerplatte]].  Styrken [[SS-Heimwehr Danzig]] og tyske politistyrker stormet omtrent samtidig det polske hovedpostkontor i Danzig. Begge steder var rettslig ifølge [[Versaillestraktaten]] polske eksklaver i Danzig. De eksakte tidspunkter for disse to kamphandlinger (Wielun, Westerplatte) er noe omstridt.

Klokken 8.00 gikk tyske styrker, fremdeles uten en krigserklæring, til angrep nær den polske byen [[Mokra]]. Senere på dagen kom angrep langs Polens vestre, søndre og nordre grenser, mens tyske fly angrep polske byer.

Hovedaksen til angrepet gikk østover fra Tyskland gjennom den vestre polske grensen.  Dette var støttet av angrep fra Østpreussen i nord og fra Slovakia i sør. Alle angrepene hadde kurs for Warszawa, den polske hovedstaden.

De allierte erklærte krig mot Tyskland på 3. september, men uten å sende noen fysisk støtte. Den fransk-tyske grensa var stille, selv om 85&nbsp;% av de tyske styrkene var opptatt i Polen. 

På tross av noen mindre polske seire. førte tysk overlegenhet - både teknisk, taktisk og i antall - til at polske styrker måtte trekke seg tilbake mot Warszawa og [[Lviv|Lwów]]. ''Luftwaffe'' fikk luftherredømme tidlig under invasjonen.  Innen 3. september, da Kluge i nord hadde nådd Wisła (Weichsel) og Küchler nærmet seg elva [[Narew]], var Reichenaus panserstyrker allerede over elva [[Warta]] (Warthe). På det tidspunkt hadde  Georg von Küchlers styrker nettopp kommet seirende ut av [[slaget om Mława]]. To dager senere var venstreflanken til Reichenau bak Łódź og høyreflanken ved [[Kielce]].  
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1979-056-18A, Polen, Schlagbaum, deutsche Soldaten.jpg|right|thumb|Tyske soldater river ned den polske grensebommen etter at de tyske styrkene krysset grensen 1. september 1939.]]
Innen 8. september var et av Reichenaus panserkorps ved utkanten av Warszawa, etter å ha rykket fram 230 km i løpet av en uke.  De lette divisjonene på Reichenaus høyreflanke sto ved Wisła mellom Warszawa og [[Sandomierz]] innen 9. september, mens List i sør sto ved San nær byen [[Przemyśl]].
[[Fil:Polish Army Warsaw 1939.jpg|thumb|left|Den polske hærsoldaten holdt den siste gjenværende delen av den tyske bombefly [[Heinkel He 111]] ødelagt over [[Warszawa]] 1939.]]
Samtidig ledet [[Heinz Guderian]]<nowiki/>s 3. Armés stridsvogner over Narew og i angrep på forsvarslinjen på elva [[Bug (elv)|Bug]], og omringet Warszawa. Alle de tyske arméene hadde oppnådd målene sine i henhold til Fall Weiss.  De polske styrkene var i oppløsning; noen var i retrett mens andre angrep vilkårlige tyske kolonner.

Polske styrker ga opp grenseområdene i løpet av den første uken med kamper.  10. september beordret den polske øverstkommanderende, marskalk [[Edward Rydz-Śmigły]], en retrett mot sørøst, mot det såkalte rumenske brohodet.

I mellomtiden trakk tyskerne nettet sammen rundt styrkene som var fanget vest for Wisła, men trengte også dypt inn øst i Polen.  Warszawa var blitt kontinuerlig bombet siden bare timer etter at krigen brøt ut.  Byen ble angrepet den 9. september, og beleiret fra 13. september.  På samme tid hadde tyske styrker nådd Lwów, en av de største byene øst i Polen. Et stort tokt på 1&nbsp;150 tyske fly bombet Warszawa den 24. september.

Det største slaget på denne tiden sto ved elva [[Bzura]] vest for Warszawa mellom 9. og 18. september. De polske armeene «Poznań» og «Pomorze», som var i retrett fra «Den polske korridoren», angrep flanken på den tyske 8. armé. Dette motangrepet slo feil etter tidlig fremgang, og markerte slutten på polske muligheter til å ta initiativet og gå til motangrep i en større skala.

Den polske regjeringen under president [[Ignacy Mościcki]] og overkommandoen hadde forlatt Warszawa i de første dagene av invasjonen. De reiste østover og nådde [[Brest (Hviterussland)|Brześć]] den 6. september. General Rydz-Śmigły ga da ordre om retrett, og satte i gang forberedelser for forsvaret av områdene henimot Romania.

18. september 1939 fikk vestlige reportere dra fra Berlin inn i Polen. Fra en tysk observasjonspost kunne de følge kampene. De tyske offiserene rundt hyllet hele tiden polakkenes mot. Om ettermiddagen dro reporterne til Danzigs rådhus, der Hitler holdt sin første tale siden riksdagstalen 1. september da krigen brøt ut. Den amerikanske journalisten [[William Shirer]] opplevde Hitler som «''mer rasende enn jeg noen gang har hørt ham''». Senere sa en nazist til Shirer at «''gamlingen var arg fordi han hadde regnet med å holde talen i Warszawa''», at Hitler hadde ventet 3-4 dager utenfor byen på å holde sitt inntog som seierherre, men til sist var det slutt på tålmodigheten, og han dro til Danzig i stedet. Han hadde med seg blant andre Hess og Keitel; de fleste i følget var ubarberte, og Shirer skrev at de «''mest av alt lignet en flokk [[Chicago]]-[[gangster]]e''». Himmler dyttet folk unna midtgangen. Shirer hørte at ''Wehrmacht'' ville bli kvitt Hitler, men ikke torde å prøve.<ref>[[William L. Shirer]]: ''Berlindagbog'' (s. 142-43), Spektrums pocketbøger, København 1962</ref> 

20. september 1939 fikk reporterne høre om [[slaget ved Bzura]]. En tysk generalstabsoffiser fortalte Shirer at ved [[Slaget ved Tannenberg (1914)|slaget ved Tannenberg]] i 1914 var de russiske tapene 28.000 døde og 92.000 fanger. 19. september 1939 hadde tyskerne i løpet av dagen tatt 105.000 polske fanger, og dagen før 50.000. Overkommandoen kalte Bzura «ett av historiens mest ødeleggende slag». Polakkene satte inn en, etter første verdenskrigs standard, nokså bra hær mot en tidsmessig hær anno 1939 som rett og slett <u>kjørte rundt dem</u> og gjennom dem, mens det tyske luftvåpen brøt opp de polske forbindelseslinjene. Likevel ble de beste polske styrkene stående ved Poznan, til og med <u>etter</u> at tyskerne hadde passert Warszawa. Hadde den polske hær trukket seg tilbake over Wisła i krigens første uke, kunne den kanskje holdt ut til første snøfall, da vinterføret ville stanset den tyske hærens fremrykking.<ref>William L. Shirer: ''Berlindagbog'' (s. 143-44)</ref>

===Fase 2: Sovjetiske krigshandlinger===
[[Fil:Poland1939_after_14_Sep.jpg|thumb|Operasjoner etter 14. september 1939.]]
{{Utdypende|Sovjetunionens invasjon av Polen}}
Det polske forsvaret var allerede langt på vei knust, og deres eneste håp var retrett og reorganisering sørøst i landet. I stedet ble deres stilling helt håpløs da Sovjetunionen i morgentimene den 17. september oppfylte sin del av pakten med Tyskland og invaderte Øst-Polen. Den 466&nbsp;516 mann sterke sovjetiske invasjonsstyrken fra Den ukrainske front og Den hviterussiske [[front (forband)|front]] overkjørte de tallmessig sterkt underlegne polske troppene i øst (omtrent 25 [[bataljon]]er). Men polakkene klarte likevel å påføre de sovjetiske styrkene et tap på 996 falne og 2&nbsp;002 sårede. For å redde sine gjenværende styrker, beordret marskalk Rydz-Śmigły dem til å trekke seg tilbake fra de fremrykkende sovjetiske styrkene.

Den sovjetiske invasjonen ble dermed en av de avgjørende faktorene som overbeviste polske myndigheter om at krigen i Polen var tapt. Forut for det sovjetiske angrepet hadde polske styrker planlagt å forskanse seg sørøst i landet og vente på alliert unnsetning. Da de plutselig hadde <u>to</u> mektige fiender, bestemte polske myndigheter at det var umulig å forsvare seg på polsk jord.  De nektet å forhandle med tyskerne, og beordret alle avdelinger ut av landet, og en reorganisering i Frankrike.

Imens forsøkte polske avdelinger å manøvrere nærmere Romania, mens de hele tiden var i strid med tyske styrker. Fra 17. til 20. september ble de polske arméene «Kraków» og «Lublin» slått ut ved [[slaget ved Tomaszów Lubelski]], det nest største slaget under invasjonen. [[Lwów]] kapitulerte 22. september, men til de sovjetiske styrkene, selv om byen en uke tidligere hadde blitt angrepet av tyskerne. Warszawa holdt ut til 28. september. 

Befestningene ved Modlin holdt ut til 29. september, der garnisonens 40.000 soldater og det pansrede toget ''Smierc'' («Død») forsvarte seg gjennom et 16 dager langt slag.<ref>[https://www.tracesofwar.com/sights/5323/Modlin-Fortress.htm «Slaget ved Modlin», ''Traces of war]</ref>  

Noen isolerte polske garnisoner klarte å holde ut lenge etter de hadde blitt omringet av tyske styrker. Westerplattes lille garnisonsstyrke holdt ut til 7. september, og [[Oksywie]] holdt ut til 19. september. 28. september hadde sovjetiske styrker slått polakkene ved slaget ved Szack, hvor de henrettet alt polsk befal på stedet, før de nådde elvelinja Narew, vestre Bug, Wisła og San. 
[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-121-0008-25, Polen, Treffen deutscher und sowjetischer Soldaten.jpg|thumb|Tyske og sovjetiske soldater møtes i [[Brest (Hviterussland)|Brest-Litowsk]], 20. september 1939. Byen ble inntatt av Guderians panserstyrker 17. september og deretter overlatt til Sovjetunionen. Mindre enn to år senere angrep tyske styrker Brest på første dag av [[Operasjon Barbarossa]].]]
[[Josef Stalin]] fryktet mest at den tyske hæren ikke skulle komme til å stanse ved den avtalte demarkasjonslinjen, som strakte seg fra Białystok, gjennom Brest-Litovsk og ned til Lvov. Overfor den tyske Moskva-ambassadøren understreket Stalin at han ikke betvilte den tyske regjerings oppriktighet, men henviste til «''den velkjente kjensgjerning at alle militærmenn avskyr å gi opp okkupert territorium''». Den tyske militærattachéen i Moskva forsikret derimot Stalin om at den tyske hæren kom til å respektere avtalen med Sovjetunionen. De sovjetiske styrkene fikk for sin del ordre om å unngå å havne i strid med tyske tropper og løse eventuelle episoder uten bruk av makt. Maktbruk skulle bare anvendes dersom tyske tropper forsøkte å hindre at Den røde armé rykket fram til demarkasjonslinjen. Det kom imidlertid ikke til noen større militære sammenstøt, selv om det forekom enkelte skuddvekslinger mellom tyske og sovjetiske tropper, der soldater på begge sider falt. Møtet mellom de to hærene gikk ellers gemyttlig for seg, men tyskerne la ofte merke til at [[Den røde armé]]s avdelinger holdt en lavere standard enn på forhånd antatt. 

Polske forsvarsstyrker på halvøya [[Hel (halvøy)|Hel]] holdt ut til 2. oktober. Den siste stridsdyktige avdelingen i den polske hæren, [[Franciszek Kleeberg]]s uavhengige operasjonsgruppe ''Polesie'', kapitulerte etter det fire dager lange [[slaget ved Kock (1939)|slaget ved Kock]] nær [[Lublin]] den 6. oktober. Dette markerte slutten på kamphandlingene.