Redigerer Insulær kunst (avsnitt)

== Insulære manuskripter ==
[[Fil:CathachOfStColumba.jpg|thumb|upright|Sankt Columbas Cathach, 600-tallet.]]
Selv om det har blitt bevart langt flere [[insulære manuskript]]er enn av metallarbeider er utviklingen av stilen vanligvis beskrevet i begreper til de samme framstående eksemplene:

'''[[Sankt Columbas Cathach]]''' er en irsk [[psalter]], bestående av ''[[Salmenes bok]]'', fra tidlig på 600-tallet.<ref>Eller «den andre halvdel av 6. århundre (500-tallet)» i henhold til Schapiro, s. 229. Calkins, ss. 31-32 oppgir ingen dato, Nordenfalk, 12-13 sier 600-tallet, mens [http://www.ria.ie/Library/Special-Collections/Manuscripts/Cathach.aspx Irish Academy]   {{Wayback|url=http://www.ria.ie/Library/Special-Collections/Manuscripts/Cathach.aspx |date=20140702153948 }} sier like før år 600.</ref> Det er antagelig den eldste kjente irsk manuskript av noe slag. Det inneholder, bortsett fra bibeltekst på [[latin]], kun dekorerte bokstaver ved begynnelsen av hver salme, men hver av disse viser allerede på denne tiden særskilte trekk. Dekoren påvirker bokstavenes form, og de ulike dekorative formene er blandet på en meget uklassisk vis. Linjene er allerede tilbøyelige å vri seg i spiraler og [[metamorfose|omdanner seg selv]], som vist i illustrasjonen. Bortsett fra svart er del prikker i oransje blekk benyttet. Den klassiske tradisjonen var i sen i å bruke store bokstaver for [[initial]]ene i det hele tatt. I romerske tekster er det ofte vanskelig å selv skille ordene. Selv om initialer på denne tiden var blitt vanlig i bokproduksjonen i [[Roma]] ble de ofte plassert i venstre marg, og således fjernet fra resten av teksten. Tendensen på De britiske øyer for å la dekoren trenge seg inn i tekstblokken og erobre denne mer og mer, var en radikal oppfinnelse.<ref>Pächt, s. 63-64, i hans kapittel om initialen, som gir et gjennomgående behandling av emnet. Nordenfalk, ss. 12-13, har andre bilder.</ref> Manuskriptet ''[[Bobbio Hieronymus]]''<ref>Bobbio Hieronymus, ''MS S. 45. sup.'', Biblioteca Ambrosiana i Milano</ref> fra klosteret [[Bobbio abbedi]] i nordlige Italia, grunnlagt av den irske [[Columbanus]] i år [[614]], er datert til før [[622]] i henhold til en inskripsjon, og har en enda mer utarbeidede initialer med farger. Disse viser de samme insulære karaktertrekkene mer utviklet, selv ved denne utposten i Bobbio. Fra denne samme skrivestuen kom også ''[[Bobbio Orosius]]'', et annet tidlig insulær manuskript, og denne har den tidligste kjente [[teppeside]], skjønt en svært enkel utgave.<ref>Schapiro, ss. 227-229; Wilson, ss. 60</ref>

[[Durham Cathedral Library, A. II. 10.|Durhams evangeliebokfragment]] er det tidligste kjente malte insulære manuskript. Det er produsert på øya [[Lindisfarne]] en gang rundt år [[650]], men kun syv blader fra denne boken har overlevd, og ikke alle disse har [[Illuminerte bokstaver|illuminasjoner]]. Dette verket synes å introdusere flettverkmønster, og benytter også keltiske motiver avledet fra metallarbeider. Formgivningen på de to bevarte sidene er relatert til hverandre som et oppslag på to sider.<ref>Calkins, ss. 32-33; Nordenfalk, ss. 14-15, 28, 32-33</ref>

[[Fil:BookOfDurrowBeginMarkGospel.jpg|thumb|left|upright|Begynnelsen av ''[[Evangeliet etter Markus]]'' i Durrow-boken.]]
'''[[Durrow-boken]]''' er den tidligste bevarte [[evangeliebok]] med hele programmet med dekorasjoner, skjønt ikke alle sidene er bevart. De seks bevart [[teppeside]]ne, en fullsideminiatyr av symbolene til evangelistene, fire fullsideminiatyr av hver av evangelistene [[Evangeliet etter Matteus|Matteus]], [[Evangeliet etter Markus|Markus]], [[Evangeliet etter Lukas|Lukas]], og [[Evangeliet etter Johannes|Johannes]], fire sider med meget store initialer, og dekorert tekst på andre sider. Mange mindre initialgrupper er dekorert. Dateringen og opprinnelsesstedet for boken er emne for akademisk debatt. Vanligvis er tidspunktet [[650]]-[[690]] foreslått, og de mest sannsynlige stedene er i [[Irland]] på [[Durrow-klosteret]] i nærheten av [[Durrow (Offaly)|Durrow]], eller i [[Northumbria]] i nordlige [[England]] hvor klostrene på [[Lindisfarne]] eller [[Durham (England)|Durham]] er sannsynlige kandidater, skjønt [[Iona-klosteret]] på øya [[Iona]] i [[Skottland|skotske]] [[Indre Hebridene]] er også mulig. Hva som har vært inspirasjonen og forbildet for dekorasjonene er også faglig diskutert, særlig om det er en [[koptisk kristendom|koptisk]] eller inspirasjon fra [[Midtøsten]].<ref>Calkins, ss. 33-63, har gitt en omfattende redegjørelse med mange illustrasjoner; Nordenfalk, ss. 34-47, og 19-22 har diskutert koptisk innflytelse; se også Schapiro, indeks (under Dublin), Wilson, 32-36 og indeks.</ref>

Etter de store initialer fulgte teksten på den samme linjen, eller for en del noen linjer nedenfor, og disse fortsatte å bli dekorert i mindre størrelser. Prikker rundt utsiden av store initialer er mye brukt. Figurene er meget stilisert og en del sider har germansk [[Dyreornamentikk|dyredekorasjoner]] i flettverkmønster, mens andre benytter hele forrådet av keltiske [[geometri]]ske [[spiral]]er. Hver side benytter en forskjellig og sammenhengende sett av dekorative motiver. Kun fire farger er benyttet, men leseren er knapt bevisst noen begrensning i antallet farger. Alle de faste elementene til stilen for insulære manuskripter er allerede på plass. Utøvelsen, om en av høy kvalitet, er dog ikke så forfinet som de beste senere bøker, og heller ikke er utøvelsen av de aller minste detaljene.<ref>Calkins, ss33-63 gir en full redegjørelse med mange illustrasjoner; Nordenfalk, ss. 34-47.</ref>

[[Fil:Meister des Book of Lindisfarne 002.jpg|thumb|right|Teppeside fra ''Lindisfarne-evangeliene''.]]
'''[[Lindisfarne-evangeliene]]''' ble produsert på [[Lindisfarne]] av [[Eadfrith av Lindisfarne|Eadfrith]], biskop av Lindisfarne, mellom år [[690]] og hans død i [[721]] (kanskje hovedsakelig mot slutten av denne perioden). Dette er en evangeliebok i samme stil som ''Durrow-boken'', men er mer utarbeidet og kompleks. All teksten i begynnelsen av evangeliene er meget dekorert i en enkeltstående komposisjon, og mange tosideoppslagene er formgitt som en enhet med teppesider som var vendt mot en [[incipit]] («Her begynner...»), en innledende side som begynnelse for hver av evangeliene. Det er ganske sikkert at det var Eadfrith selv som var skriveren og kunstneren. Det er fire portretter av evangelistene, åpenbart avledet fra den klassiske tradisjonen, men behandlet uten noen form for dybde i tegningen. Rammene rundt dem er langt enklere enn dekorasjonen på tekstsidene, og det er en klar følelse at Eadfrith ikke har forsøkt å integrere de to stilene. Teppesidene er meget komplekse, og meget dyktig utført.<ref>Calkins, ss. 63-78; Nordenfalk, ss. 60-75</ref>

'''[[St. Petersburg Beda]]''' er et [[Gammelengelsk|angelsaksisk]] illuminert manuskript som i dag er bevart i [[St. Petersburg]] i [[Russland]]. Utøvelsen av det er tilskrevet klosteret [[Monkwearmouth-Jarrow]] i [[Northumbria]] en gang mellom [[730]]-[[746]]. Dette verket inneholder større åpningsbokstaver hvor stilene fra samtidens metallarbeider kan bli klart sett. Det er tynne bånd med flettverkmønster innenfor bokstavene. Det inneholder også den tidligste initial som er smykket med en figur, en byste av antagelig pave [[Gregor I den store]], som med en del andre elementer i dekorasjonen, er åpenbart avledet fra en modell fra [[Middelhavet|middelhavsregionen]]. Det er benyttet farger, men i på begrenset vis.<ref>Schapiro, ss. 199-224; Wilson, ss. 63</ref>

[[Fil:KellsDecoratedInitial.jpg|thumb|right|En av de mange hundre små initialer i ''Kellsboken'']]
'''[[Kellsboken]]''', stilen og periodens høydepunkt, er vanligvis datert til rundt år [[800]], skjønt en del har forsøksvis datert den opptil et århundre tidligere. Også opphavsstedet har vært emne for faglig debatt om det var [[Iona]] eller [[Kells (Meath)|Kells]], eller et annet sted.<ref>Dodwell, ss. 84</ref> Det er også ofte antatt at boken kan ha blitt påbegynt på Iona og deretter, på grunn av forstyrrelser fra angrep fra [[norrøn]]e [[viking]]er, fortsatt på Irland. Boken er bevart nesten fullstendig, skjønt uten omslaget, de første og siste sidene, og en del av dekorasjonene eksisterer uferdig i kun omriss. Boken er langt mer omfattende dekorert enn noe annet tidligere manuskript uansett tradisjon. Hver side, unntatt to, har mange små dekorerte bokstaver. Selv om det er kun en teppeside, er initialene på incipit meget detaljert dekorert med kun noen få bokstaver på siden at disse overtar denne funksjonen. Menneskefigurer finnes langt mer tallrikt enn noe tidligere manuskript. Mange av figurene er gitt blondt hår i regelmessig mønster. De er behandlet på en gjennomført stilisert vis og står tett sammen i menneskemasser, tett omgitt, tildels hemmet, av dekorasjonen som på initialsidene. Noen få scener som Jesu fristelse og arrestasjon er inkludert, foruten også jomfru Maria og Jesusbarnet, omgitt av engler. Dette er den tidligste Madonnabilde i en vestlig bok. Mange flere miniatyrene har blitt planlagt eller gått tapt. Fargene er meget skinnende og dekorasjonen har en voldsom energi hvor spiralmønstre er dominerende. [[Gull]] og [[sølv]] er derimot ikke benyttet.<ref>Calkins, ss. 78-92; Nordenfalk, ss. 108-125</ref>

=== Andre bøker ===
[[Fil:BookMullingFol193StJohnPortrait.jpg|thumb|Folio 193 av ''Mullingboken'' har et portrett av [[Evangelisten Johannes]].]]
En egen type innenfor [[insulære manuskript]]er er [[evangeliebok]]en i lommeutgave, uunngåelig langt mindre dekorert enn de tilsvarende praktbøkene, men i mange tilfeller med portretter av evangelistene og annen dekorasjon. Eksempler innenfor disse er ''[[Mullingboken]]'', ''[[Deerboken]]'', ''[[Dimmaboken]]'', og den miste av dem alle, ''[[Stonyhurst-evangeliene]]'' som i dag er i British Museum, og er en angelsaksisk tekst med [[Evangeliet etter Johannes]]. Den tilhørte [[Cuthbert av Lindisfarne]] og ble i sin tid gravlagt med ham. Dens vakre omslag i geiteskinn er den eldste bokinnbindingen i Vest-Europa som er blitt bevart, og er et unikt eksempel på insulær lærarbeid og er i god stand.<ref>Bloxham & Rose, og [https://web.archive.org/web/20051125092823/http://faculty.luther.edu/~martinka/art43/daily/2nd/ston.jpg bilder av boken].</ref>

Både angelsaksiske og irske manuskripter har begge en særskilt grovere ferdiggjøring i deres pergamentpapir enn den glattpussede overflaten på den samtidige verkene på fastlandet, og alle senere middelaldermanuskripter.<ref>Wilson, ss. 32</ref> Det synes som at, i kontrast med senere perioder, at skriverne som kopierte og skrev teksten, også var de som kunstnerisk utsmykket bøkene. Det kan hende de også var de eldste og mest respekterte medlemmene av deres respektive klostre.<ref>Alexander, ss. 9 og 72. Tradisjonen at den hellige Cuthbert selv skrev ''Stonyhurst-evangeliene'' kan være korrekt, selv om at den hellige Columbia selv bidro til ''Kellsboken'' ikke er mulig. For andre framstående angelsaksiske klosterkunstnere, se [[Eadfrith av Lindisfarne]], [[Spearhafoc]] og [[Dunstan av Canterbury|Dunstan]], alle biskoper.</ref>

=== Stiltrekk i angelsaksiske bøker ===
[[Fil:CodexAureusCanterburyFolios9v10r.jpg|thumb|left|Folios 9 ''verso'' med portrettet av evangelisten Matteus og 10 ''recto'' med dekorert tekst av [[Evangeliet etter Matteus]] som begynner med Matteus 1:18.]]
I England var det et preg av en fastlandsstil som kom fra tidlig av; den gregorianske misjonen fra Roma hadde med seg ''[[Sankt Augustin-evangeliene]]'' og andre manuskripter med seg (som nå har gått tapt), og andre bøker ble importert fra fastlandet. En utgave [[Beda]]s ''[[Historia ecclesiastica gentis Anglorum]]'' («Anglerfolkets kirkelige historie») fra [[700-tallet]], ''MS Cotton Tiberius C. II'' som i dag er i British Museum, viser blandete elementer i sin dekorasjon, og det samme gjør også ''[[Stockholm Codex Aureus]]'' fra tilsvarende periode, antagelig skrevet ved [[Canterbury]] og i dag oppbevart ved [[Kungliga biblioteket]] i [[Stockholm]].<ref>Nordenfalk, ss. 96-107</ref> I ''[[Vespasianske psalter]]'' er det klart hvilke elementer som ble dominerende. Alle disse og andre medlemmer av Tiberius-gruppen av manuskripter ble skrevet sør før elven Humber,<ref>Wilson, ss. 91-94</ref> men ''[[Codex Amiatinus]]'' fra [[Jarrow]] fra tiden før [[716]], er skrevet i en vakker uncialskrift, og dens eneste illustrasjon er gjort i en italienisert stil og er ikke en insulær dekorasjon. Det har blitt foreslått at dette hadde sin årsak at bindet ble produsert for å bli overrakt paven som en gave.<ref>Alexander, ss. 72-73</ref> Dateringen er delvis kjent fra bevilgning av økte landområder for sikre framtidig drift av krøtter som talte 20 000 hoder, noe som var nødvendig for å produsere kalveskinn for tre komplette, men ikke illustrerte bibler. Det viser de ressursene som var nødvendige for å produsere store bøker i perioden.

Mange angelsaksiske manuskripter som ble skrevet i sør og senere i nord i England viser sterke insulære tendenser fram til 900-tallet eller videre, men de predominerende stilistiske impulsene kom fra det europeiske fastlandet. Teppesider er ikke funnet, men derimot mange store figurative miniatyrer. Paneler med flettverkmønster og andre insulære motiver fortsatte å bli brukt som et element i rammene og var til sist klassiske i sin framførelse. Mange fastlandsmanuskripter, særlig i områdene med [[Keltisk kristendom|keltisk misjon]] viser også slike trekk langt inn i [[Romansk kunst|tidlig romansk periode]]. Fransk-angelsaksisk eller «anglo-karolingsisk»<ref>Østmo, Einar og Hedeager, Lotte (red.) (2005): ''Norsk arkeologisk leksikon'', Oslo. Side 358: «anglo-kontinental» eller «anglo-karolingsisk».</ref> er begrep for en stilskole i sen [[Karolingerne|karolingisk]] illuminasjon i nordøstlige Frankrike som viste insulær stildekorasjon, inkludert meget store initialer, tidvis i kombinasjon med figurative bilder typisk for samtidens franske stiler. Den «mest hardnakkete av alle karolingiske stiler» fortsatte fram til så sent som [[1000-tallet]].<ref>Dodwell (1998), ss. 74 (sitat)-75, og se indeks; Pächt, ss. 72-73</ref>

=== Arven fra insulær kunst ===
[[Fil:Meister der Franko-Sächsischen Gruppe 001.jpg|thumb|Karolingisk kunst med fransk-angelsaksisk initial som kombinerer insulær dekorasjon med klassiske trekk i evangelistportrettene.]]
Den virkelig arven til insulær kunst ligger ikke så mye i de særskilte stilistiske trekkene som er diskutert over, men i dens fundamentale avgang fra den klassiske tilnærmingen til dekorasjon, enten det var bøker eller andre former for kunst. Den sparsomt kontrollerte energien i insulær dekorasjon, spiraler over formelle inndelinger ble et trekk for senere middelalderkunst, særlig [[gotisk kunst]], i områder hvor særskilte insulære motiver ble knapt benyttet, slik som i arkitekturen. Blandingen av det figurative med det ornamentale er også gjenværende karaktertrekk i all senere illuminasjoner i middelalderen. I kompleksiteten og tettheten i blandingen er insulære manuskripter faktisk kun overgått av verker med [[Flamsk (dialekt)|flamsk]] illuminasjoner fra [[1400-tallet]]. Det er også bemerkelsesverdig at disse karaktertrekkene er alltid mer framtredende i nordlige Europa enn i sør; italiensk kunst, selv i den gotiske perioden, beholdt alltid en viss klassisk klarhet i formen.<ref>Henderson, ss. 63-71; Et betydelig tema hos Pächt, se særlig kapittel II og ss. 173-177</ref>

Umiskjennelig insulær innflytelse kan bli sett i karolingiske manuskripter, som nevnt over, selv om disse også forsøkte å kopiere keiserstilene til [[Roma]] og [[Bysants]]. Meget store initialer ble beholdt, tidvis ikke befolket med figurer, foruten også langt mer abstrakte dekorasjoner enn hva som fantes i de klassiske modellene. Disse trekkene fortsatte i ottoianske og samtidig fransk illuminasjon og metallarbeid før den romerske periode som ytterligere fjernet seg fra de klassiske røttene, særlig i manuskriptene og søylenes kapiteler.<ref>Pächt, ss. 72-73, og Henderson, ss. 63-71</ref>

=== Skulptur ===
[[Fil:Muiredach s Cross.jpg|thumb|Muiredachskorset]]
Store kors hogd ut i stein kalles for [[keltiske høykors]], og deres form hvor korsets tre armer er innenfor en sirkel kalles [[keltisk kors]]. Disse oppsto på 700-tallet i Irland,<ref>''Grove Art Online'' S4</ref> og ble reist en del senere enn de første angelsaksiske korsene som kom muligens allerede på 600-tallet.<ref>Wilson, ss. 54-56, 113-129</ref> Senere insulære utskjæringer som er funnet over hele Britannia og Irland var nesten fullstendig [[geometri]]ske, og det samme var dekorasjonen på de tidligste korsene. Ved 800-tallet var figurene utskåret og de største korsene kunne på alle sine flatene ha avbildet mange figurer fra bibelfortellingene, ofte i scener fra [[Det gamle testamente]] på østsiden og [[Det nye testamente]] på vestsiden, og korsfestelsen korsets sentrum. [[Muiredachskorset]] fra 900-tallet ved [[Monasterboice]] er betraktet som det vakreste i sin type for hele Irland. I senere eksempler ble de utskårne færre og større, og deres stil begynte å smelte sammen med den romerske, slik tilfellet er med det irske Dysertkorset.<ref>Grove</ref>

Det angelsaksiske [[Ruthwellkorset]] fra 700-tallets [[Northumbria]] (i dag en del av Skottland), dessverre ødelagt av fanatisk [[Presbyterianisme|presbyteriansk]] [[ikonoklasme]] (billedhat), er det mest imponerende av de gjenværende angelsaksiske korsene, skjønt som med de fleste andre av samme type så mangler hodet. Ruthwellkorset, i seg selv 5,5 meter høyt, har de største figurative [[relieff]]er som er funnet på noe angelsaksiske kors. Det har inskripsjoner på både [[latin]], og noe uvanlig for et kristent monument, også angelsaksiske [[runer]]. Sistnevnte har tekstlinjer som tilsvarer linjene 39-64 til det angelsaksiske diktet ''[[Drømmen om Kristi kors]]'' (engelsk «The Dream of the Rood»). Diktet, en kristen [[allegori]], er antagelig eldre enn korset, men sannsynligvis hogd inn ved en senere dato.

Mange av de angelsaksiske korsene var langt mindre og slankere enn de tilsvarende irske, og de hadde av den grunn mindre overflate for utskårne relieffer. Det er dokumentert bevis for at det har vært et betydelig antall av utskårne kors over hele England, også benyttet som gravmarkører, men de fleste som har blitt bevart for ettertiden finnes de nordligste områdene. Det er levninger av annen monumental skulptur i angelsaksisk kunst, selv fra tidligere perioder, men ingenting som er sammenlignbart på Irland.<ref>Wilson behandler i omfattende grad med levninger av skulpturer, ss. 74-84 for 700-tallet, ss. 105-108, 141-152, 195-210 for senere perioder.</ref>