Redigerer Hvalfangst (avsnitt)

=== Norge ===
{{Utdypende artikkel|Norsk hvalfangst}}

Hvalfangst har vært drevet langs norskekysten av norske fangstfolk i århundrer. Vågehvalfangst langs norskekysten nevnes i skriftlige kilder allerede på 800-tallet, fangst med harpun var vanlig på 1200-tallet.

I 1843 prøvde skipsreder [[Christian Stephansen]] fra Arendal seg på Norges første pelagiske hvalfangstekspedisjon i Stillehavet.<ref>[https://avtrykk.no/hvalfangstekspedisjonen-som-endte-i-fyll-og-fiasko Norges første hvalfangstekspedisjon endte i fyll og fiasko], Avtrykk.no, 24.01.2019</ref> Forsøket ble ikke vellykket økonomisk og det skulle gå flere ti år før norske hvalfangere prøvde seg på fangst i sydligere strøk.

Den moderne industrielle hvalfangsten ble utviklet av [[Svend Foyn]] fra [[Tønsberg]] i 1860-årene. Han hadde lang erfaring fra selfangst i nordlige farvann, og fra 1864 drev han eksperimentell hvalfangst i Finnmark. Han kombinerte tre faktorer: Harpun og granat ble kombinert til en moderne granatharpun og plassert i en hvalbåt drevet av [[dampmaskin]]. Hvalbåten "Spes & Fides" på 94 fot ble levert i 1864, og var utstyrt med dampmaskin og skonnertrigg. Granatharpunen eller sprengharpunen ble utviklet til 1866. Fra 1873 var hvalfangsten i Finnmark lønnsom næring. 14. januar 1873 fikk Foyn patent på sitt fangstsystem, og han fikk fangstmonopol fra 1873 til 1882. Han eksperimenterte også for å forbedre kvaliteten på hvaloljen. Hans oljeraffineri sto på Revsodden i Tønsberg. I 1877 fikk Foyn konkurranse av Jarfjordselskapet, og i 1880 av Hvalfangserselskabet Vestfold. I 1881 inngikk Foyn kontrakt med rederiet O.B.Sørensen i [[Arendal]] om bruk av Foyns fangstteknikk. I 1881 var det en hel flåte fra Vestfold som drev hvalfangst i Finnmark. 169 mann fra Vestfold deltok i fangsten, og de fanget 285 hval. I 1882 var det hvalstasjoner flere steder på Finnmarkskysten: [[Sørvær (Hasvik)|Sørvær]], [[Tyfjord]], [[Syltefjord]], [[Engelsviken]], [[Jarfjord]] og [[Damasjavarre]]. Hvalstasjonene var svært enkle; hvalen ble dradd inn i fjæra og flenset der.<ref>Arne Odd Johnsen: Finnmarksfangsten. I Den moderne hvalfangsts historie. Opprinnelse og utvikling. Bind I. Oslo 1959.</ref>

På 1900-tallet deltok norske hvalrederier også i storstilt fangst på storhval i Sørishavet. Denne fangsten ble stoppet først da hvalbestandene stod på randen av utryddelse.

Motoriseringen av fiskeflåten i 1920-årene gav støtet til den moderne vågehvalfangsten.
I 1938 ble det innført krav til konsesjon. På 1950-tallet kom regler om maksimumsfangst per båt og bestemmelser om at lisenshavere skulle være fiskere som eide båtene og selv deltok i fangsten. I 1976 ble det innført årlige maksimalkvoter.
I 1982 vedtok Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) en fangststopp (moratorium) for all kommersiell hvalfangst med virkning fra 1986. Norge reserverte seg mot stans i småhvalfangsten i Nordøst-Atlanteren, men innførte midlertidig stans i vågehvalfangsten fra 1987 i påvente av bedre kunnskap om bestandsstørrelsen. Vitenskapskomiteen i IWC har lagt fram både sikrere bestandsanslag og en revidert forvaltningsprosedyre, men kommisjonen har siden 1990 likevel ikke vært villig til å revurdere moratoriet og fangstkvotene.