Redigerer Hundreårskrigen (avsnitt)

=== Begynnelsen på krigen: 1337–1360 ===
[[Fil:BattleofSluys.jpeg|thumb|left|Slaget ved Sluys fra et manuskript med ''Froissarts krøniker'', Brugge, ca. 1470]]
Åpen fiendskap brøt ut da franske skip begynte å rekognosere kysten ved Den engelske kanal, og i [[1337]] krevde [[Filip VI av Frankrike]] lenet [[Gascogne]] ved å hevde føydal lov og uttalte at [[Edvard III av England]] hadde brutt sin ed (troskapsbrudd) ved ikke å ta seg av behovene og kravene til sin overherre. Edvard III svarte med å si at han faktisk var den rettmessige arvingen til den franske trone, og på [[allehelgensdag]] kom [[Henry Burghersh]], biskopen av Lincoln, til Paris med denne utfordringen fra kongen av England. Krigen var blitt erklært.

I de første årene av krigen allierte Edvard III seg med adelen i [[Nederlandene]] og [[burgh]]ene i [[Flandern]], men etter to militære felttog hvor ingenting ble oppnådd, falt denne alliansen sammen i [[1340]]. Betaling av subsidier til tyske fyrster og kostnadene av å opprettholde en hær utenlands førte den engelske regjeringen mot [[konkurs]] og ødela i stor grad Edvards prestisje. Til havs hadde Frankrike overherredømme for en tid ved å bruke mannskap og krigsskip fra [[republikken Genova]]. Flere byer langs den engelske kysten ble angrepet og herjet, en del gjentatte ganger. Det førte til frykt og forstyrrelse hos den engelske kystbefolkningen. Det var også en konstant frykt for at franskmennene ville invadere England. Fransk sjømakt førte til økonomiske forstyrrelser i England da det senket eksporten av ull til Flandern og importen av vin fra [[Gascogne]]. Imidlertid i 1340, i et forsøk på å forhindre en engelsk hær i å gjøre landgang på kontinentet, ble den franske flåten bortimot ødelagt i [[slaget ved Sluys]]. Etter dette var England i stand til å dominere sjøfarten i [[Den engelske kanal]] for resten av krigen og forhindret muligheten for en fransk invasjon av [[De britiske øyer]].

[[File:Crécy - Grandes Chroniques de France.jpg|thumb|right|[[Slaget ved Crécy]], 1346]]
I [[1341]] førte konflikten over tronfølgen i [[hertugdømmet Bretagne]] til [[Bretonske tronfølgerkrigen|den bretonske krigen]] hvor Edvard støttet [[Johan V av Bretagne|Johan V av Montfort]] og Filip støttet motparten, [[Karl av Blois]]. Hendelsene i de neste få årene var fokusert på framgangen og tilbakeslagene i kampene i [[Bretagne]] hvor byen [[Vannes]] skiftet herredømme flere ganger, foruten også hærtokt inn i [[Gascogne]] med blandet suksess for begge parter.

I juli [[1346]] satte Edvard i gang en storstilt invasjon over kanalen, og gikk i land på [[Cotentin]]halvøya i [[Normandie]]. Den engelske hæren erobret byen [[Caen]] på kun en dag, noe som overrasket franskmennene som hadde forventet at byen skulle holde ut lengre. Filip samlet sammen en stor hær, men Edvard valgte å marsjere nordover mot [[Nederlandene]], herjet og ødela etter hvert som han avanserte framfor å erobre og holde på noe landområde. Til sist forsto han at han ikke var i stand til å utmanøvrere Filip, og stilte da opp sine styrker for slag. Filips hær gikk raskt til angrep, men det berømte [[slaget ved Crécy]] ble en stor katastrofe for de franske, hovedsakelig kreditert de [[Engelsk langbue|engelske langbuene]] og at den franske kongen tillot sin hær å angripe før de var samlet og klare.<ref> [http://www.britishbattles.com/100-years-war/crecy.htm «The Battle of Creçy 1346»], ''British battles'' </ref><ref> [http://www.luminarium.org/encyclopedia/crecy.htm «Battle of Crécy (August 26, 1346)»], med lenker til andre ressurser </ref> Edvard fortsatte deretter videre nordover uten å møte motstand og beleiret byen [[Calais]] ved kanalen. Den ble erobret i [[1347]]. Det ble en viktig strategisk sted for de engelske. Det gjorde det mulig å ha tropper fast og trygt i Frankrike. Calais forble under engelsk kontroll til mot slutten av krigen i [[1558]] da den ble gjenerobret av de franske. I samme tidsrom, den [[17. oktober]] [[1346]], gikk England seirende ut av [[slaget ved Neville's Cross]] mot [[Skottland|skottene]], hvor den skotske konge [[David II av Skottland|David II]] ble tatt til fange, noe som i stor grad passiviserte Skottlands deltagelse på fransk side i årene framover.<ref> [http://www.battlefieldstrust.com/resource-centre/medieval/battleview.asp?BattleFieldId=28 «Battle of Neville's Cross 17th October 1346»]. ''UK Battlefields Resource Centre'' </ref>

I [[1348]] begynte [[svartedauden]] å herje Europa.<ref> Birdsall, Jean (red. Richard A. Newhall) (1953): ''The Chronicles of Jean de Venette'', N.Y. Columbia University Press. Introduction s. 3-5.</ref> I [[1356]], etter at pesten hadde passert og England igjen var i stand til å komme seg finansielt igjen, invaderte Edvards sønn av samme navn, prinsen av Wales, kjent som [[Edward, den svarte prinsen]], Frankrike fra Gascogne, og han vant en stor seier i [[Slaget ved Poitiers (1356)|slaget ved Poitiers]].<ref> Belloc, Hilaire (1913): [http://www.archive.org/details/poitiers00belluoft ''Poitiers''], London: H. Rees. Via [[Internet Archive]].</ref>

[[Fil:Jacquerie meaux.jpg |right|thumb|''Jacquerie'', de opprørske bøndenes nederlag]]
Etter slaget ved Poitiers, ble den franske landsbygda kastet inn i det komplette kaos. Plyndringen og omstreifende herjinger fra både adelen og profesjonelle soldater var voldsom og omfattende. Adelen hadde ingen omtanke for de bøndene som de var formodet å beskytte. I [[1358]] samlet bøndene seg til opprør i hva som siden ble kalt for ''[[Jacquerie]]''<ref> Birdsall, Jean (1953): ''The Chronicles of Jean de Venette'', kapitlene 1347, 1356</ref> ettersom adelen hånte bønder som «Jacques» eller «Jacques Bonhomme» grunnet deres polstrete skjorter, ''jacque''.<ref> [[Tuchman, Barbara]] (1978): ''A Distant Mirror: The Calamitous 14th Century''. Alfred A. Knopf, NY, s. 155ff.</ref> De privilegerte i Frankrike, adelen, handelsklassen, og presteskapet, tvang bondestanden til å betale stadig økende skatter og til tvangsarbeid, foruten å stille som soldater for å beskytte godsene til de rike, uten kompensasjon.<ref> Dommanget, Maurice (1971): ''La Jacquerie'', Paris</ref> Det var de umiddelbare årsakene til de spontane opprørene i nordlige Frankrike i [[1358]]. Underliggende lå også at bøndene la skylden for nederlaget ved Poitiers på adelen, og i tillegg kom uroen og forstyrrelsen ved at blant annet engelske, tyske og spanske soldater, foruten leiesoldater uten oppdragsgivere, og rene banditter drev ukontrollerte plyndringstokt rundt om på landsbygda. De drepte, stjal og voldtok uten at de franske myndighetene viste interesse eller maktet å hindre dem.

En redegjørelse om opprøret av den samtidige kronikøren [[Jean le Ble]] omfattet beskrivelser av forferdelig grusomheter; bøndene «drepte en ridder, satte ham på et spidd og stekte ham mens hans hustru og barn så på...»<ref> Cohn, Jr., Samuel K. (2005): [http://books.google.no/books?id=7zNo7eFPZ9gC&pg=PA152&lpg=PA152&dq=%22killed+a+knight,+put+him+on+a+spit,+and+roasted+him+with+his+wife+and+children+looking+on%22&source=bl&ots=EifBhiI-mK&sig=N-emK3rQd-SB7y4IKCPeYRnWcrc&hl=no#v=onepage&q=%22killed%20a%20knight%2C%20put%20him%20on%20a%20spit%2C%20and%20roasted%20him%20with%20his%20wife%20and%20children%20looking%20on%22&f=false ''Popular Protest in Late Medieval Europe'']. Manchester: Manchester University Press. s. 152</ref> Men opprøret manglet organisering og spredte seg ukontrollert. Opprøret ble slått ned av den franske adelen ledet av [[Karl II av Navarra]], fetter, svoger og dødsfiende av den franske regenten, hvis trone han forsøkte tilrane seg. I et hærtokt gjennom regionen [[Beauvais]] ble utallige bønder lynsjet, og rundt 20 000 bønder ble drept i raseriet som fulgte, og i massakrer andre steder.<ref> [http://www.historyguide.org/ancient/jacquerie.html «Jean Froissart on the Jacquerie (1358)»], ''The History Guide''</ref>

Edvard invaderte Frankrike for tredje og siste gang i håp om å dra fordel av uroen og erobre den franske tronen, men selv om ingen fransk hær samlet seg mot ham, var han likevel ikke i stand til å ta [[Paris]] eller [[Reims]] fra [[Le Dauphin|''dauphin'']], den franske tronarvingen, den senere kong [[Karl V av Frankrike]]. Han forhandlet fram [[Freden i Brétigny|fredstraktaten av Brétigny]] som ble signert i [[1360]]. De engelske kom dog fordelaktig ut av denne fasen av krigen med halvparten av [[Bretagne]], [[Aquitaine]] (i seg selv en fjerdedel av Frankrike), [[Calais]], [[Ponthieu]], og omtrent halvparten av Frankrikes vasallstater som deres allierte, noe som representerte en åpenbar fordel for et forent England mot et generelt splittet Frankrike.