Redigerer Honorius (avsnitt)

=== Opprør i Gallia ===
[[File:Solidus Honorius 402 76001657.jpg|thumb|350px|''Solidus'' av Honorius preget i [[Ravenna]].]]
Opprøret til Konstantin III i vest fortsatte ut denne perioden. I 409 hadde Gerontius, Konstantins general i Hispania gjort opprør mot ham, og utropt sin kandidat Maximus til keiser. Han angrep nordover og omringet Konstantin i Arles.<ref>Bury (1889), s. 142</ref> Honorius fant en ny dyktig hærfører i [[Konstantius III|Konstantius]], som i 411 første beseiret Maximus og Gerontius, og deretter Konstantin III.

I nordlige Gallia gjorde [[Jovinus]] opprør. Han var en gallo-romersk senator. Han fikk støtte fra en rekke germanske stammer, og fra en del stormenn i Gallia.<ref>Bury (1889), s. 145</ref> Ataulfs vestgotere marsjerte inn i Gallia, og Jovinus forsøkte å få på plass en avtale i 412, men da han utropte sin bror Sebastianus som keiser, tok en fornærmet Ataulf kontakt med Honorius. Med støtte fra Honorius angrep vestgoterne Jovinus’ hær og beseiret den. Sebastianus ble henrettet mens Jovinus flyktet for livet til Valentia (dagens [[Valence (Drôme)|Valence]]) hvor han ble tatt til fange og siden henrettet i 413.<ref name="Bury_146">Bury (1889), s. 146</ref> Hodeskallene til både Jovinus og  Sebastianus ble sendt til Honorius som hengte dem opp på Ravennas mur. På samme tid gjorde provinsguvernøren [[Heraclianus]] opprør i Nord-Afrika, men mislyktes å invadere Sicilia. Beseiret flyktet han tilbake til Kartago hvor han ble drept.<ref name="Bury_146"/>

Honorius’ general Konstantiusforgiftet de offisielle romerske forbindelsene med Ataulf og blokkerte Gallias havner mot Middelhavet. Ataulf reagerte med å utrope Priscus Attalus som keiser på nytt i [[Bordeaux]] i 414. Etter at Attalus hadde mistet tittelen hadde han blitt forflyttet rundt av vestgoterne. Blokaden var virkningsfull, og i 415 ga Attalus opp og dro med sitt folk til nordlige Hispania. Konstantius’ hær forfulgte og angrep vestgoterne, tok Attalus til fange. I det ellevte konsulspaet til Honorius og det andre til Konstantius ankom keiseren Roma i triumf med Attalus ved hjulene av sin hestevogn. Honorius straffet Attalus ved å kappe av ham hans høyre finger og tommel, ga ham det samme skjebne som Attalus hadde truet Honorius med, og i minnet av at Attalus hadde foreslått at Honoius burde trekke seg tilbake til en liten øy, han ga Attalus den samme skjebne ved å forvise ham til øya [[Lipari|Lipara]].<ref name="Bury_146"/> I palasset i Barcelona møtte også Ataulf sin skjebne da han ble myrdet den 15. august 415 mens han satt i badet. [[Wallia]] ble til sist vestgoternes konge etter at [[Sigerik]] også ble myrdet. Han innledet fredsforhandlinger med Honorius og for å vise sin gode vilje sendte keiserens søster Galla Placidia, Ataulfs enke tilbake til ham. For å beholde Konstantius’ lojalitet sørget Honorius for at hans søster Galla Placidia i 417 ble gift med ham.<ref>Grant, Michael (2015): ''From Rome to Byzantium: The Fifth Century AD''. Routledge. ISBN 9781135166724, s. 60</ref> Antagelig i stor grad imot hva hun selv ville.<ref>Bury (1889), s. 150</ref> Hun ble således gift med den mann som hadde sendt hennes forrige ektemann inn i desperasjon og død. Vi vet ikke hva hun sa om det, men vi vet at hun adlød.<ref name="Bauer_93">Bauer (2010), s. 93</ref>

I 418 ble [[Flavius Aëtius]] sendt avsted på nytt i en gisselutveksling da Honorius gikk med på en fredsavtale med hunerne, som en stund hadde drevet på i rikets ytterkant. Avtalen krevde gisler fra begge sider, og hunerne sendte en slektning av den huniske krigslederen Rua, en gutt på tolv år som het [[Attila]].

Nordøstlige Gallia fikk enda større frankisk innflytelse med en avtale signert i 418 som ga sørvestlige Gallia, tidligere [[Gallia Aquitania]], til vestgoterne, og med hovedstad i [[Toulouse]]. Under påtrykk fra Konstantius utstedte Honorius kunngjøringen av 418, som løste de administrative båndene til alle de sju provinsene, ''Septem Provinciæ'', fra den sentrale romerske regjeringen. De keiserlige guvernører ble fjernet og overlot til innbyggerne å lede sine egne affærer.<ref>Bury (1889), s. 153-154</ref> Det var i praksis ytterligere en oppsmuldring av Vestromerriket som ikke lenger var istand til å administrere rikets ytre provinser.

Honorius anerkjente Konstantius i februar 421 som sin medkeiser under navnet [[Konstantius III]],<ref>Bury (1889), s. 151</ref> men da kunngjøringen ble sendt til Konstantinopel, nektet den østromerske keiser [[Theodosius II]] å akseptere utnevnelsen. En rasende Konstantius begynte forberedelsene for en militær konflikt med Østromerriket, men før han kunne kommandere en planlagt invasjon døde han den 2. september 421.<ref>Bury (1889), s. 155</ref>

I tidsrommet 420–422 fikk en annen Maximus (eller kanskje den samme) makten i Hispania, og tapte den. På den tiden da Honorius døde i 423 hadde Britannia, Hispania og store deler av Gallia gått tapt for Vestromerriket.<ref>Canduci (2010), s. 150</ref> I hans siste år skal Honorius ha utviklet en [[incest]]iøs seksuell tiltrekning for sin søster som utløste en skandale ved hoffet. Eller det var ondsinnet sladder av andre ved hoffet som mislikte Galla Placidias innflytelse hos keiseren. I uansett tilfelle ble hun enten tvunget til å reise eller selv valgte å reise med sin barn, den framtidige keiser [[Valentinian III]] og hans søster [[Justa Grata Honoria|Honoria]] til Konstantinopel.<ref>Bury (1889), s. 156</ref>