Redigerer Holocaustbenektelse (avsnitt)

=== Harry Elmer Barnes ===
[[Harry Elmer Barnes]], en gang en vanlig historiker, ble holocaust-benekter i sine senere år.<ref>[http://www.vho.org/GB/Books/tmotsm/A5.html Harry Elmer Barnes: «Zionist Fraud»] {{Wayback|url=http://www.vho.org/GB/Books/tmotsm/A5.html |date=20130116003704 }}. ''Vho.org''.</ref> Mellom den første og den andre verdenskrig ble Barnes en antikrigsskribent og en leder for bevegelsen med [[historisk revisjonisme]]. Fra 1924 arbeidet han nært med ''Zentralstelle zur Erforschung der Kriegschuldfrage'' («Senteret for studiet av årsakene til krigen»), en tysk regjeringsstyrt tenketank med den ene hensikt å utbre den offisielle statlige posisjon at Tyskland var offeret for en alliert aggresjon i 1914 og at [[Versaillestraktaten]] var moralsk ugyldig.<ref name="Herwig">Herwig, Holger (høsten 1987): «Clio Deceived», s. 5-44 fra ''International Security'', Volume 12, Issue 2, s. 21-23 & 26</ref> Ledet av major Alfred von Wegerer, en aktivist innenfor [[Völkisch-bevegelsen]], forsøkte organisasjonen framstille seg selv som et akademisk selskap, men historikere har senere beskrevet det som «et avregningskontor for offisielt ønskelig oppfatning om utbruddet av krigen».<ref name="Herwig"/>

Etter den andre verdenskrig ble Barnes overbevist om at påstandene som ble rettet mot [[Tysklands historie (1933–1945)|det nasjonalsosialistiske Tyskland]] og [[Japan]], inkludert [[holocaust]], var kun krigspropaganda for å rettferdiggjøre USAs deltagelse i krigen. Barnes hevdet at det var to falske påstander som ble fremmet om den andre verdenskrig, den ene var at Tyskland startet krigen i 1939, og holocaust som Barnes mente aldri hadde skjedd.<ref name="Lipstadt, Deborah page 75">Lipstadt, Deborah (1993): ''Denying the Holocaust'', New York: Free Press, s. 75.</ref>

I Barnes' pamflett ''Revisionism and Brainwashing'' (1962) hevdet Barnes at det var en «mangel på enhver seriøs opposisjon eller samlet utfordring til fortellingene om grusomheter eller andre metoder på å ærekrenke den tyske nasjonalkarakter og oppførsel».<ref>Lipstadt, Deborah (1993): ''Denying the Holocaust'', Free Press: New York, s. 73–74.</ref> Barnes argumenterte at det var «en unnfallenhet å peke på grusomhetene til de allierte som var langt mer brutale, smertefulle, dødelige og mer tallrike enn de mest ekstreme påstandene som ble rettet mot tyskerne».<ref name="Lipstadt, Deborah page 74">Lipstadt, Deborah (1993): ''Denying the Holocaust'', New York: Free Press, s. 74.</ref> Han hevdet at for å rettferdiggjøre «redslene og ondskapen under den andre verdenskrig», gjorde de allierte nasjonalsosialistene til «syndebukk» for deres egne ugjerninger.<ref name="Lipstadt, Deborah page 75"/>

Barnes siterte den franske holocaust-nekteren [[Paul Rassinier]], som Barnes omtalte som en «fremragende fransk historiker» som avdekket «overdrivelsene i fortellingene om grusomheter».<ref name="Lipstadt, Deborah page 74"/> I en artikkel fra 1964, «Zionist Fraud», trykt i ''American Mercury'', skrev Barnes: «Den tapre forfatteren [Rassinier] legger hovedskylden for feilaktig framstilling på de som vi må kalle krematoriesvindlere, israelske politikere som utvinner milliarder av mark fra ikkeeksisterende, mytiske og innbilte kadavre, hvis antall har blitt regnet i et ualminnelig forvrengt og uærlig vis.»<ref>Lipstadt, Deborah (1993 ): ''Denying the Holocaust'', Free Press: New York, s. 74.</ref> Ved å benytte Rassinier som sannhetsvitne hevdet Barnes at Tyskland var offer for aggresjon både i 1914 og i 1939, og at rapporter om holocaust bare var propaganda for å rettferdiggjøre en aggresjonskrig mot Tyskland.<ref name="Lipstadt, Deborah page 74"/>