Redigerer Holocaust i Slovakia (avsnitt)

==Deportasjoner fra Republikken Slovakia==
[[File:Hitler Meissner Tuka.jpg|thumb|Stats- og utenriksminister [[Vojtech Tuka]] (til høyre) ivret for å gjennomføre deportasjonene. Tuka tilhørte det slovakiske folkepartiets mest ytterliggående og nazivennlige fløy. Hitler til venstre, [[Otto Meißner]] bak i midten. Oktober 1941. {{byline|Narodowe Archiwum Cyfrowe, 2-12455}}]]
[[File:KZ Sereď 18.jpg|thumb|Konsentrasjonsleiren Sered (vest i Slovakia) var tvangsarbeidsleir for jødiske slovaker (flere tusen ble deportert til tilintetgjørelsesleirene i Polen), de internerte ble sluppet fri under den slovakiske oppstanden i 1944. Etter tysk okkupasjon tok [[SS]] over og [[Alois Brunner]] brukte den som transittleir for deportasjoner til dødsleirene.]]
SS-sjef [[Heinrich Himmler]] hadde sammen med Ribbentrop 20. oktober 1941 et møte med Tiso, Tuka og Mach. De slovakiske lederne fikk der tilbud om å deportere landets jøder til et særskilt avsatt område i [[Generalguvernementet]]. Dette forslaget ble svært godt mottatt i den slovakiske delegasjonen.<ref>{{Kilde bok|tittel=Heinrich Himmler|etternavn=Longerich|fornavn=Peter|utgiver=Oxford University Press|år=2011|isbn=|utgivelsessted=Oxford|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Møtet med Hitler gikk trolig ikke inn i detaljene om iverksetting.<ref name="Jelinek" /> Tiso var erklært antisemitt og omtalte blant annet jødene som slovakenes «evige fiender».<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Deschner, Karlheinz | utgivelsesår = 1971 | tittel = Med Gud og fascistene | isbn = 8253003072 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Pax | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072004025 | side = }} </ref> 

[[Martin Luther (diplomat)|Martin Luther]], en av Ribbentrops underordnete i det tyske utenriksdepartementet, deltok på [[Wannsee-konferansen]] (20. januar 1942). Gjennom samarbeid blant annet med [[Adolf Eichmann]] drev Luther sin egen ambisiøse anti-jødiske politikk. I februar 1942 tok Luther på forespørsel fra [[RSHA]] initiativ til den første deportasjonen fra Republikken Slovakia.<ref name="Jelinek"/><ref name="Steinberg">Steinberg, J. (2003). ''All or nothing: The Axis and the Holocaust 1941-43''. Routledge.</ref>

=== Gjennomføring av deportasjonene ===
I februar 1942 ble {{formatnum:20000}} jøder sendt som arbeidere til Tyskland.<ref name="Kirschbaum" /> Ifølge [[Peter Longerich]], en ledende tysk holocaustforsker,<ref>{{Kilde avis|tittel=A New Approach to the Holocaust|url=https://www.nybooks.com/articles/2011/06/23/new-approach-holocaust/|dato=2011-06-23|besøksdato=2019-04-04|issn=0028-7504|språk=en|fornavn=Timothy|etternavn=Snyder}}</ref> var det en forespørsel (''request'') om {{formatnum:20000}} jødiske arbeidere som skulle utplasseres i øst.<ref name="Longerich2010" /> Forespørselen gikk fra RSHA via [[Martin Luther (diplomat)|Martin Luthers]] avdeling i utenriksdepartementet til ambassaden i Bratislava. Slovakiske myndigheter tok ivrig mot forslaget (''Vorschlag mit eifer Aufgegriffen'') ifølge de tyske diplomatene i Bratislava.<ref name="Jelinek" /> 

Forespørselen gjaldt opprinnelig {{formatnum:20000}} frivillige slovaker som skulle kompensere for mangelen på arbeidskraft. Den slovakiske regjeringen mente det ikke ville være mulig å skaffe så mange frivillige, og antisemittene i regjeringen foreslo i stedet å deportere unge jøder til arbeidstjeneste. Eichmann skal ha vært begeistret for forslaget om å få {{formatnum:20000}} unge og sterke personer til å arbeide gratis. Tuka og Mach oppfordret Wisliceny til å ta i mot alle jødene, men Eichmann avslo fordi de ikke hadde kapasitet til å ta i mot så mange på den tiden. De første deportasjonene omfattet ungdommer som ikke var av betydning for landets økonomi: Ugifte jenter og gutter over 16 år, studenter og arbeidsledige.<ref name=":2">Reichental, T. (2012). ''I was a Boy in Belsen.'' The O'Brien Press.</ref>

Jødene i Slovakia var blant de første som ble deportert til Polen etter en avtale med Tyskland ble signert mars 1942. Regjeringen la 25. mars 1942 frem et lovforslag om deportasjoner for parlamentet. Før loven var vedtatt og uten å informere parlamentet, organiserte Tuka den først toglasten til det okkuperte Polen. Loven om deportasjon (forfatningslov 68/1942) og Tisos rett til å unnta personer fra deportasjon, ble vedtatt 15. mai, etter at deportasjonene faktisk hadde pågått i nesten to måneder. Parlamentet vedtok loven enstemmig, med unntak for representanten for den ungarske minoriteten, grev [[Janos Esterházy]], som avsto fra å stemme.<ref name="Wyman" />{{rp|170}}<ref name="Kirschbaum" /> De moderate i parlamentet nølte til en kraftfull tale av [[Ján Vojtaššák]]. Vojtaššák var katolsk biskop, en kjent antisemitt og ledende medlem av det regjerende partiet.<ref name="Jelinek" />  De første deportasjonene omfattet unge, arbeidsdyktige kvinner, blant annet en toglast med 1000 kvinner fra byen [[Poprad]] til Auschwitz.<ref name="Himka" />{{rp|575}} 

Etter møte med sjef for [[Reichssicherheitshauptamt|Reichs&shy;sich&shy;er&shy;heits&shy;haupt&shy;amt]] [[Reinhard Heydrich]] i Bratislava 10. april begynte den slovakiske regjeringen å deportere hele familier, og disse ble ofte plassert på steder der den lokale jødiske befolkningen allerede var drept i Belzec eller Sobibor. Tidlig i juni 1942 ble kvinner, barn og andre unyttige sendt rett til drapsanlegget i Sobibor. Fra 4. juli gikk minst åtte togtransporter til Auschwitz der de mest arbeidsføre ble overført til arbeidsleiren, mens de øvrige (i hovedsak barn, mødre og eldre) ble sendt rett i gasskammeret. I Auschwitz ble Zyklon B brukt fra 20. mars 1942. Gasskammeret «Bunker II» ble første gang brukt 4. juli 1942 til å avlive 628 kvinner, barn og eldre fra Slovakia – etter dette ble utvelgelse og drap på jøder «uegnet til arbeid» fast praksis i Auschwitz. I slutten av juni 1942 var omkring 50 000 deportert, og en stor del av de gjenværende hadde attester på at de av ulike grunner var unntatt deportering.<ref name="Longerich2010" /> 

[[Hlinkagarden]] (en parallell til tyske [[SS]]) og slovakisk frivillig SS internerte {{formatnum:57000}} jøder i leirer hovedsakelig [[Sered']], Novaky og Vyhne. Fra leirene ble de fraktet til grensen til Generalguvernementet og overlatt til tysk SS. Da president Tiso fikk kjennskap til at de deporterte jødiske slovakene ble utryddet holdt han igjen videre deportasjoner av de gjenværende {{formatnum:24000}}.<ref name="USmuseum" /> De fleste endte i [[Lublin]]-området og noen endte i Auschwitz.<ref name="Yahil" />{{rp|401}} I avtalen med Tyskland krevde de slovakiske lederne at de deporterte jødene ikke skulle komme tilbake. Deportasjonen fra Slovakia dannet trolig mønster for senere deportasjoner fra okkuperte områder. Tuka ivret for deportasjonene.<ref name="Yahil" /> Av en samtale mellom Heydrich og Tuka 10. april 1942 fremgår det at deportasjonene fra Slovakia var del av et større program for å deportere minst en halv million jøder fra Vest-Europa og Tsjekkoslovakia til de erobrede områdene i øst.<ref name="Longerich2010" /> Eichmann var flere ganger i Bratislava for å følge opp deportasjonsarbeidet.<ref name=":1" /> 

Deportasjonen begynte i mars 1942, avtok fra slutten av juli og stanset i oktober 1942. Da hadde 57 toglaster blitt sendt fra Slovakia til leirene i Polen.<ref name="Kirschbaum" /><ref name="Yahil" />{{rp|401}}

=== Deportasjonene stopper opp ===
Da deportasjonene fra Slovakia avtok i slutten av juli, tiltok samtidig deportasjoner fra Vest-Europa og fra selve Polen, til dødsleirene. I august 1942 var det fortsatt {{formatnum:25000}} jøder i Slovakia og tyske myndigheter ville la {{formatnum:20000}} bli i landet inntil videre. I september og oktober gikk minst tre transporter rett til Auschwitz og vinteren 1942 gikk en transport til Lublin. I oktober var tallet på deporterte nær {{formatnum:58000}}.<ref name="Yahil" />{{rp|401}} 

Tiso skal senest i juli 1942 ha fått kjennskap til at jødene deportert til Lublin-distriktet ble drept. I slutten av 1942 fikk det internasjonale [[Røde Kors]] etablere seg i Slovakia, Ungarn og Romania.<ref name="Laqueur">{{ Kilde bok | forfatter = Laqueur, Walter  | utgivelsesår = 1991 | tittel = Det ufattelige var sant: historien om hvordan Vesten fikk kjennskap til Endlösung | isbn = 8275190010 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Document | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013082605154 | side = }} </ref> Slovakia forbeholdt seg retten til å overta de deportertes eiendeler og ledende tjenestemenn var trolig innforstått med at de deporterte ville forsvinne.<ref name="Jelinek" />

===Motstand og redningsforsøk===
[[File:Gisi Fleischmann.jpg|thumb|[[Gisi Fleischmann]] var en fremstående person i det jødiske miljøet. Hun forsøkte gjennom undergrunnsorganisasjonen «Arbeidsgruppen» (Pracovná Skupina) å redde jøder unna deportasjon til dødsleirene.<ref>Campion, J. (2000). ''In the Lion's Mouth: Gisi Fleischmann & the Jewish Fight for Survival.'' iUniverse.</ref> Hun ble arrestert og 17. oktober 1944 sendt med siste tog til Auschwitz der hun trolig ble drept ved ankomst. Fleischmann var blant de siste som ble drept i gasskammeret.<ref>Fatran, G. (1996). Die Deportation der Juden aus der Slowakei 1944–1945. ''Bohemia-Zeitschrift für Geschichte und Kultur der böhmischen Länder'', 37(1), 98-119.</ref><ref name="Yahil" />{{rp|523-524}}]]
I Slovakia vokste motstanden mot deportasjonene i 1942. Biskoper i den katolske kirke i landet og Vatikanet protesterte mot de antijødiske tiltakene, to lutherske biskoper protesterte offentlig i mai 1942. Flere regjeringsmedlemmer og presidenten i parlamentet var motstandere av deportasjonene. De gikk rykter om at jødene ikke kom levende fra deportasjonen blant annet fra øyenvitner som hadde rømt fra leirene i Polen og kom tilbake til Slovakia.<ref name="Kirschbaum" /><ref name="Yahil" />{{rp|401}} 

Presset fra Vatikanet var trolig medvirkende til at regjeringen stanset deportasjonene i oktober 1942.<ref name="Kirschbaum" /><ref name="Yahil" />{{rp|401}} Paven sendte flere brev i sterke ordelag til Tiso der han ble advart om de alvorlige konsekvensene av dette «inhumane» tiltaket for statens fremtid. Bortsett fra biskopene og enkelte prester, støttet de katolske prestene deportasjonene.<ref name="Wyman" /> 

Den lutherske kirken var mer negativ til regimet og uttrykte i større grad enn den katolske sympati for jødenes situasjon. De lutherske biskopene fordømte 20. mai 1942 overgrepene i forbindelse med deportasjonene og krevde respekt for familieliv og menneskelig verdighet også for jødene.<ref name="Wyman" /> Ifølge den amerikanske historikeren [[ Walter Laqueur]] var Vatikanets innblanding mislykket.<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1979)]] s. 210.</ref> [[Paven]]s utsending til Slovakia, [[nuntius]] [[Giuseppe Burzio]], telegraferte 9. mars 1942 (før deportasjonene) til Vatikanet: «Deportasjon av {{formatnum:80000}} personer til Polen på tyskernes nåde betyr å dømme en stor del til sikker død.»<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1979)]] s. 159.</ref> [[Slaget om Stalingrad|Det tyske nederlaget ved Stalingrad]] og de sovjetiske styrkenes fremrykking vestover medvirket trolig også til motstanden mot deportasjonene.<ref name="Longerich2010" /> 

Tiso reddet trolig en del jøder ved å gripe inn og frita enkeltpersoner og deres familie fra deportasjon.<ref name="Ward" /> Organisasjonen «Arbeidsgruppen» (slovakisk: ''Pracovná Skupina'') med de jødiske aktivistene [[Gisi Fleischmann]] og [[Michael Dov Weissmandl]] i spissen forsøkte å redde jøder fra deportasjon, ved forhandlinger og bestikkelser.<ref name=":0" /> Arbeidsgruppen forsøkte blant annet å få SS til å etablere arbeidsleirer i Slovakia, i stedet for å deportere jødene over grensen til Polen.<ref name="Wyman" /> Weissmandl skrev etter krigen at han tidlig i 1942 ikke kjente til «Endlösung» (det planlagte folkemordet på jødene).  Wisliceny skal ha året før ha fortalt at dersom jødene ikke ville dra i kuvogner ville de bli kjørt vekk i slaktevogner. Weismandl sendte kurerer til Ungarn og Sveits i et forsøk på å varsle omverdenen.<ref>[[#Laqueur|Laqueur (1979)]] s. 159.</ref> Wisliceny skal ha mottatt {{formatnum:50000}} dollar i bestikkelser for å utsette deportasjonene.<ref name=":1">{{Kilde bok | forfatter = Arendt, Hannah  | utgivelsesår = 2000 | tittel = Eichmann i Jerusalem: en rapport om ondskapens banalitet | isbn = 8252537367 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Bokklubben dagens bøker | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008120800040 | side = }} </ref>

===Opphold i deportasjonene===
Etter at deportasjonene stanset i 1942 ble en stor del av de jødiske slovakene internert i arbeidsleirer inne i Slovakia. De internerte fikk relativt human behandling i disse leirene.<ref name="Columbia">{{Kilde bok|tittel=Columbia guide to the Holocaust|etternavn=Niewyk|fornavn=Donald L.|utgiver=Columbia University Press|år=|isbn=|utgivelsessted=New York|side=|sider=|kapittel=|sitat=}}</ref> Regjeringen i Slovakia sto i mot tyske krav om å gjenoppta deportasjonene.<ref name="Longerich2010" />

Mach annonserte 7. februar 1943 at regjeringen ville gjenoppta deportasjonene. Biskopene sendte deretter 16. februar en protest til regjeringen og presidenten. Midt i mars ble et protestskriv på vegne av jødene fremført i landets katolske kirker. Regjeringen avlyste de planlagte deportasjonene i april 1943, og forsøkte uten hell å gjenoppta deportasjonene sommeren 1943 og våren 1944. Etter oktober 1942 var det ingen deportasjoner før den slovakiske oppstanden fra august 1944 da {{formatnum:13500}} jøder ble deporterte eller henrettet av tyske styrker med tidvis bistand fra [[Hlinkagarden]].<ref name="Kirschbaum"/> Utenriksminister [[Joachim von Ribbentrop]] instruerte i juli 1943 ambassadør Hanns Ludin om at det «for tiden» ikke var noen planer om å ta initiativ overfor den slovakiske regjeringen om å rydde opp i jødespørsmålet i landet. Samtidig informerte [[Edmund Veesenmayer]], utenriksdepartementets Balkan-ekspert, Tiso uformelt om at Tyskland fortsatt var interessert i en opprydning.<ref name="Longerich2010" /> 

Tyske myndigheter gjentok stadig at de ønsket at deportasjonene skulle fortsette. På forsommeren 1943 tok det tyske regimet et nytt initiativ (på bakgrunn av radikaliseringen etter [[opprøret i Warszawagettoen i 1943]]) til nye deportasjoner, uten at Tisos regjering ga etter. Tuka ønsket å fortsette «forflytningen» av jøder og ba om støtte fra tyske utenriksdepartementet. Den tyske politikeren og diplomaten [[Ernst von Weizsäcker]] ba Tuka informere Tiso om at Berlin fant stansen i deportasjonene som overraskende. Edmund Veesenmeyer fra det tyske utenriksdepartementet fortalte Tiso i juli 1943 at Tyskland fortsatt ønsket å rydde opp i jødespørsmålet i Slovakia. I desember 1943 gikk Tiso med på at de gjenværende {{formatnum:16000}} til {{formatnum:18000}} jødene i Slovakia skulle interneres senest 1. april 1944. Den slovakiske regjeringen holdt ikke sin del av avtalen. Veesenmeyer forsøkte sommeren 1944 (etter [[Holocaust i Ungarn|deportasjonene av jødene i Ungarn]]) å gjenoppta deportasjonene, noe Tiso igjen avslo.<ref name="Longerich2010" />

===Opprøret i 1944===
[[File:Map SNP1 en.svg|thumb|Situasjonen tidlig i opprøret. Opprørerne kontrollerte det oransje området, Ungarn det grønne, grått var tysk sone ved delelinjen mot Riksprotektoratet, pilene er tyske angrep.]]
Oppstanden mot Tisos regime begynte 29. august 1944 etter at sovjetiske styrker rykket inn i Transkarpatia. Oppstanden ble utløst av at Tiso ville tillate Wehrmacht å rykke inn i landet for å møte de sovjetiske styrkene. Opprørsstyrkene ble dannet av enheter fra den slovakiske hæren og kommunistiske partisaner. Tyske myndigheter deporterte {{formatnum:12600}} ({{formatnum:13500}} ifølge historikeren Leni Yahil<ref name="Yahil" />{{rp|524}}) jøder til Auschwitz, Theresienstadt og Tyskland. I tillegg ble flere tusen jøder som hadde gått i dekning eller deltok i opprøret drept av tyske styrker og Hlinkagarden.<ref name="USmuseum" /><ref name=":3" /><ref name="Halvorsen" /><ref name=":4" /><ref name=":5" /><ref name=":6" /><ref name="Longerich2010" /> 

De tyske styrkene i landet fikk forsterkninger (blant annet [[36. Waffen-grenaderdivisjon av SS|«Dirlewanger SS-brigaden»]]) som slo ned opprøret i oktober 1944 etter harde kamper. Himmler utnevnte SS-Obergruppenführer [[Gottlob Berger]] til sjef for de tyske styrkene i Slovakia, mens sturmbannführer [[Hermann Höfle]], en av lederne for [[Aksjon Reinhardt]], ble [[HSSPF|høytstående SS-leder]]. [[Sicherheitsdienst]] etablerte dessuten [[Einsatzgruppe]] H tidlig i september for å jakte på slovakiske partisaner og gjenværende jøder. I april 1945 hadde sovjetiske styrker frigjort hele Slovakia og avanserte videre inn i Mähren. [[Gustáv Husák]] var en av lederne av oppstanden i Slovakia.<ref name="USmuseum" /><ref name=":3">Ingrao, Christian. ''The SS Dirlewanger Brigade: The History of the Black Hunters.'' Simon & Schuster., 2013.</ref><ref name="Halvorsen" /><ref name=":4">{{Kilde bok | forfatter = Lund, Per | tittel = Tsjekkoslovakia under jernhælen | isbn = 8270949906 | forlag = Oktober | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062904014 | utgivelsesår = 1978 | side = }} </ref><ref name=":5">Brandes, D. (2012). Slowakische Dokumentationen zu den slowakisch-deutschen Beziehungen in den Jahren von 1938 bis 1945. ''Bohemia-Zeitschrift für Geschichte und Kultur der böhmischen Länder'', 52(2), 344-355.</ref><ref name=":6">Kubátová, H., & Láníček, J. (2018). ''The Jew in Czech and Slovak Imagination, 1938-89: Antisemitism, the Holocaust, and Zionism''. Brill.</ref><ref name="Longerich2010" /> 

I områder erobret av partisanene fikk jødene tilbake borgerretter som de hadde blitt fratatt seks år tidligere. Omkring {{formatnum:10000}} jøder ble reddet unna deportasjon i perioden frem til de sovjetiske styrkene tok kontroll. Jødiske slovaker gjemte seg i hemmelige rom, katolske barnehjem, blant partisanene, i bortgjemte hus på landsbygda eller i hytter i fjellet. Noen overlevde ved hjelp av falske papirer. I denne siste perioden fikk jødene mer hjelpe fra andre slovaker enn i 1942.<ref name="Wyman" /><ref>Bankier, D., & Gutman, I. (Eds.). (2009). ''Nazi Europe and the final solution.'' Berghahn Books.</ref>{{rp|336}} Mot slutten av 1944 ble kvinner og barn internert i Sered overført til Theresienstadt, og ved utgangen av mars 1945 var leiren tømt for fanger og utstyr.<ref name="Yahil" />{{rp|524}}

Einsatzkommando H internerte jødiske slovaker i Sered konsentrasjonsleir. SS deporterte fra september 1944 deporterte 8000 jøder til Auschwitz, 2700 til [[Sachsenhausen]] og 1600 til [[Theresienstadt]]. Et stort antall av disse døde under transport, i leirene eller i [[dødsmarsjene]] på slutten av krigen da leirene i Polen ble evakuert.<ref name="Longerich2010" /> Eichmann sendte den rutinerte SS-Obersturmbannführer [[Alois Brunner]] til Bratislava for å lede arbeidet. Tyskernes jakt på de gjenværende jødene fortsatte mens sovjetiske styrker nærmet seg landets grenser. De jødiske slovakene deportert høsten 1944 var blant de siste som ble sendt gjennom drapsanlegget i Auschwitz. Himmler ga trolig ordre om å innstille bruken av gasskammeret i månedsskiftet oktober/november. Riving av krematoriene begynte i slutten av november.<ref name="Yahil" />{{rp|523-524}} 

Nazist-jegeren [[Simon Wiesenthal]] skriver at Himmler og Eichmann ville «holde igjen» noen jøder som et mulig bytteobjekt med de allierte i forbindelse med forhandlinger. Wisliceny i Bratislava var informert om denne mulige byttehandelen og forsøkte å avvente situasjonen. Alois Brunner skal ha vært så ivrig i arbeidet at han ikke tok hensyn til Himmlers planer og deporterte videre på egen hånd.<ref>{{Kilde bok | forfatter = Wiesenthal, Simon  | utgivelsesår = 1989 | tittel = Rettferd, ikke hevn: erindringer | isbn = 8202119707 | utgivelsessted = | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012100208016 | side = }} </ref>

Tuka trakk seg som regjeringssjef i forbindelse med opprøret.<ref>{{Kilde bok | utgivelsesår = 1988 | tittel = Århundrets krønike | isbn = 8202091683 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013071206020 | side = }} </ref>