Redigerer Hilmar Reksten (avsnitt)

== Krigstid (1940–1945) ==
Ved det tyske [[angrepet på Norge i 1940]], var Reksten stadig tjenestegjørende på Marineholmen i Bergen. Senest 8. april tilbrakte han dagen der. Tidlig om morgenen 9. april dro han derfor tilbake til Marineholmen i Bergen, kledd i sivil, bløffet seg forbi de tyske vaktene ved inngangen og fikk smuglet ut den norske kommandanten samt viktige, hemmelige papirer.<ref name="ReferenceB">{{Kilde bok
| forfatter= Hilmar Reksten
| redaktør= 
| utgivelsesår= 1980
| artikkel=
| tittel= Dagbok 1940-1945
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Oslo
| forlag= Aschehoug| side= 18-19
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> 

De neste dagene konsentrerte Reksten seg om mer motstandsarbeid. Han knyttet til seg et lite nettverk av kontaktpersoner, med Fjøsanger som samlingspunkt. Informasjon ble formidlet til og fra norske militærstyrker utenfor tysk-okkupert område, og møter holdt med flere skipsredere og andre nøkkelpersoner i det som tyskerne senere døpte «Reksten-kretsen». 

Men snart satte Rekstens anti-nasjonalsosialistiske aktiviteter ham i en svært utsatt stilling, og av frykt for sitt liv, men også for å kunne fortsette å arbeide som skipsreder, valgte han å forlate sine fem mindreårige barn hjemme på Fjøsanger for å reise over til Storbritannia.<ref>Rekstens viktigste kontaktmann i motstandsarbeidet, Odd Solem, ble i juni 1940 arrestert av tyskerne for spionasje og dømt til døden, men fikk dommen omgjort til livsvarig fengsel og tilbrakte resten av krigen i fangenskap i Tyskland. Flere andre i nettverket ble også arrestert, dømt og sendt til et fengsel i Tyskland for soning, se Gunnar D. Hatlehol: ''I vente på skipsrederen: Hjemmevirksomheten til Hilmar Rekstens rederi 1940-1945'' (Bergen, 2011), s. 8</ref> Derfra dro han videre til [[New York]] i den hensikt å være med på å organisere og bygge opp [[Nortraship]]s virksomhet i USA. Fem av skipene hans var i utlandet, og kunne stilles til disposisjon for de alliertes krigsinnsats. Men det ene av dem, [[DS «Hadrian» (1919)|DS «Hadrian»]] ble internert i juli 1940 i [[Dakar]] etter den tysk-franske våpenstillstanden. Senere ble «Hadrian» ført til det frie Sør-Frankrike, men ble der tatt som krigsbytte av tyskerne etter deres invasjon i november 1942. Skipet var i tysk tjeneste frem til det ble senket av sovjetiske fly utenfor [[Sevastopol]] 11. mai 1944.<ref>Gunnar D. Hatlehol: ''I vente på skipsrederen: Hjemmevirksomheten til Hilmar Rekstens rederi 1940-1945'' (Bergen, 2011), s. 25. «Hadrian» var da blitt omdøpt til «Hagen» av tyskerne, som betalte rederiet på Fjøsanger for bruken av skipet.</ref> Det sjette skipet, DS «Nerva», havnet derimot straks under tyskernes [[hjemmeflåten|kontroll]] hjemme i Norge, og gikk senere ned utenfor Rørvik i 1943.<ref>{{Kilde www
| utgiver= Dykkeklubben Oterbitt
| forfatter= 
| utgivelsesdato= 
| tittel= D/S Nerva
| url= http://www.oterbitt.menja.info/Vrak_Namdalen/Nerva.pdf
| besøksdato= 4. februar 2011
| kommentar= 
| url-status=død
| arkivurl= https://web.archive.org/web/20081121135445/http://www.oterbitt.menja.info/Vrak_Namdalen/Nerva.pdf
| arkivdato= 2008-11-21
}}</ref> Samtlige fire av Rekstens medarbeidere, under ledelse av hans svoger og kontorsjef Rasmus Wilhelmsen (1903–1984), ble værende igjen på Fjøsanger for å ta seg av den hjemlige delen av rederivirksomheten og opprettholdt de daglige kontorrutinene, selv om det etterhvert ble stadig mindre for dem å gjøre.<ref>Gunnar D. Hatlehol: ''I vente på skipsrederen: Hjemmevirksomheten til Hilmar Rekstens rederi 1940-1945'' (Bergen, 2011), s. 20-22</ref>

=== Outsider i Nortraship ===

Reksten ble snart befraktningssjef i Nortraship, men fikk en kortvarig karriere på kontoret i Broad Street på Manhattan: Høsten 1940 overførte Reksten et av skipene sine, DS «Octavian», fra Nortraship til det Panama-registrerte selskapet East and West Shipping, som han selv kontrollerte. Han brøt dermed regelen om at alle norske skip skulle underlegges Nortraship, selv om han hevdet å ha fått dispensasjon fra norske myndigheter.<ref name="Kristian Roll 2003">Jens Kristian Thune og Kristian Roll: ''Sluttberetning til Bergen Skifterett i konkursbo nr.34/80'', del 1 (2003), s. 20</ref> Han unngikk å bli avskjediget fra Nortraship, men ble 17. september 1940 overflyttet til sjefsstillingen ved Nortraships avdeling for skipsregnskap. Imidlertid hadde Reksten havnet på kant med flere av Nortraships ledere, og hans kommende tid i New York ble preget av en rekke konflikter.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Atle Thowsen
| redaktør= 
| utgivelsesår= 1992
| artikkel=
| tittel= Nortraship. Profitt og patriotisme
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Oslo
| forlag= Grøndahl og Dreyer
| side= 223ff
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref>

[[Fil:Torpedoed merchant ship.jpg|mini|Torpedert handelsfartøy under beskytning {{Byline|Fra Imperial War Museum}}]]
I september [[1941]] reiste Reksten tilbake til London, hvor han ble knyttet til den norske eksiladministrasjonen, og samarbeidet tett med statsminister [[Johan Nygaardsvold]], utenriksminister [[Trygve Lie]], forsyningsminister/skipsfartsminister [[Arne Sunde]] og andre regjeringsmedlemmer. [[Forsyningsdepartementet]] engasjerte Reksten til å forhandle med det britiske Ministry of War Transport om fordelingen av norsk-britiske linjeinteresser og overføring av britisk tonnasje som erstatning for norske skipstap. Men protester fra Nortraships London-sjef, [[Ingolf Hysing Olsen]], som mente disse forhandlingene var å blande seg i Nortraships egne saker, førte til at Reksten ble satt på andre oppdrag, men ikke i London.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| redaktør= 
| utgivelsesår= 2006
| artikkel=
| tittel= Reksten
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 84
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> Følgelig sendte Forsyningsdepartementet ham i februar [[1942]] tilbake til New York blant annet for å evaluere Nortraships organisasjon der og ledernes funksjon. Særlig kritisk var han mot Nortraship-sjefen [[Øivind Lorentzen]], samt Hysing-Olsen. Reksten erklærte at han følte seg mer kompetent til å styre Nortraship enn disse to.

I krigens første år slo Reksten seg opp i Nortraship. Denne fremgangen blir vanligvis forklart med hans dyktighet og sjarm. Særlig hans evne til å skaffe og utnytte informasjon kom ham til god hjelp. Men til syvende og sist var han en nykommer i det etablerte redermiljøets øyne. Han var kritisk til satsingen på linjefart, som også utgjorde den mest prestisjetunge delen av norsk skipsfart. Dermed la Reksten seg ut med mektige aktører, og til slutt kunne heller ikke hans viktige politiske støttespillere hindre at han ble skjøvet i bakgrunnen.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Atle Thowsen
| redaktør= 
| utgivelsesår= 1992
| artikkel=
| tittel= Nortraship. Profitt og patriotisme
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Oslo
| forlag= Grøndahl og Dreyer
| side= 289
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> 

Reksten fikk et engasjement ved Nortraships kontor i [[Montréal]], hvorpå han førte forhandlinger med amerikanske myndigheter om fornyelse av den norske flåten, samt reparasjoner og erstatningsutbetalinger. Det var et arbeid som ga ham mange verdifulle kontakter, og forhandlingenes vellykkede utfall beviste at Reksten fortsatt var en viktig ressurs for Nortraship. Men da han i mars [[1943]] dro tilbake til London igjen, var han i realiteten helt ute av Nortraship.

=== Svalbard-engasjement, torpederinger og nytt forretningsimperium ===

Fra nå av begynte Reksten å konsentrere seg om Svalbard-spørsmål, ikke minst fordi han siden 1941 hadde vært formann i [[Store Norske Spitsbergen Kulkompani]]s London-styre. Han dro til [[Svalbard]] i juni 1943 på vegne av selskapet og som hærens representant; Reksten hadde nå graden [[major]]. På Svalbard fikk Reksten, siden han behersket tysk, være med på en ekspedisjon hvor målet var å erobre en hytte som fungerte som tysk værstasjon.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Hilmar Reksten
| redaktør= 
| utgivelsesår= 1980
| artikkel=
| tittel= Dagbok 1940-1945
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Oslo
| forlag= Aschehoug| side= 125
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> Stasjonen ble erobret, men de fem tyskerne der hadde flyktet på forhånd. Da Reksten deretter var på vakttjeneste utenfor hytten, dukket det opp en tysk ubåt i bukten. Ubåten åpnet ild mot den norske vaktstyrken, men Reksten slapp etter mye dramatikk uskadet fra trefningen.<ref name="ReferenceB" /> Etter dette dro han tilbake til Storbritannia. Der planla han i 1944 gjenoppbyggingen av Svalbard sammen med britiske og norske myndigheter.

Reksten reiste selv med skip over Atlanterhavet flere ganger, og fikk på nært hold se påkjenningene og risikoene som norske sjøfolk levde under. Han sørget for at mannskapenes familier hjemme i Norge mottok lønn punktlig i hele krigstiden. Blant skipsrederne utmerket han seg positivt med sin omtanke for sjøfolkenes ve og vel. Tre av Rekstens fire gjenværende skip i uteflåten ble senket i løpet av krigen, «Trajan», «Vespasian» og «Octavian». I slutten av august 1943 søkte Reksten derfor [[Skipsfartsdepartementet]] i London om forskudd på krigshavarierstatningen. Han fikk {{formatnum:70000}} [[Britisk pund|pund]] til å kjøpe et britisk dampskip, som fikk navnet DS «Marsden». Britene godtok dette under betingelse av at skipet seilte under britisk flagg. I mars 1945 ble han gitt tillatelse til å kjøpe enda et skip, DS «Hampshire Coast». Denne gangen hadde han sikret finansiering fra [[Hambros Bank]] i London, en bank han hadde kommet i et fast forretningsforhold med.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Hilmar Reksten
| redaktør= 
| utgivelsesår= 1979
| artikkel=
| tittel= Opplevelser
| bind=
| utgave=
| utgivelsessted= Oslo
| forlag= Aschehough
| side= 133
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> 

Reksten kjøpte selskapet Thornhope Shipping Co., om enn uten å få tillatelse til å tilføre det skip. Han kjøpte også aksjemajoriteten i meglerfirmaet Clarkson & Co.

[[Fil:MTJulian.jpg|mini|MT «Julian», som Reksten først fikk overta etter at krigen var over.]] 

Ved siden av sine arbeidsoppgaver for Forsyningsdepartementet, bygget Reksten opp en britiskbasert forretningsstruktur som ga ham et grunnlag til å fortsette rederivirksomheten etter krigen. Thornhope Shipping Co. ble da aktivert, og fikk over tid vokse seg til et stort rederi.<ref name="Kristian Roll 2003" />