Redigerer Herbert von Karajan (avsnitt)

== Musikeren ==
[[Fil:Karajanplatz Salzburg.jpg|thumb|Großes Festspielhaus ved Herbert von Karajan-plassen i Salzburg]]
En egenskap ved [[klassisk musikk]] er at den låter ulikt alt etter hvem som tolker det enkelte musikkverk. Karajan hadde en egen evne til å frembringe en særlig vakker klang fra symfoniorkesterne han jobbet med. Musikk fremført under hans dirigentstokk fikk ry som skoleeksempler på musikalsk presisjon og objektivitet. Utover på 1960-tallet hevdet imidlertid enkelte at han beveget seg i retning av mer subjektive fortolkninger og en tydeligere [[romantisk]] inspirert spillestil.<ref name="britannica" /> Men tross kritikken hadde Karajans konserter og plater stor suksess. Ingen solgte flere plater med klassisk musikk enn Karajan og Berliner Philharmoniker.

''The Karajan sound'' karakteriseres av et fyldig, perfeksjonert lydbilde. I tillegg til teknisk perfeksjon var idealet at alle musikkens nyanser og stemninger skulle strekkes til det ytterste. Rolige passasjer ble spilt følsomt og flytende, kraftige partier fremførtes med mye energi og nesten overdreven bravur. Karajans tolkninger fulgte et romantisk forbilde: musikk dreier seg om de dypeste følelsene i mennesket, og det skal høres.

Denne stilen lot til å passe særlig bra på større komposisjoner av [[Richard Wagner]], [[Ludwig van Beethoven]], [[Pjotr Tsjajkovskij]], [[Anton Bruckner]], [[Jean Sibelius]] og [[Richard Strauss]]. Karajans versjoner av disse komponistenes orkesterverk regnes ennå av mange som de aller ypperste. Imidlertid fikk han kritikk for å tolke verker av wienerklassisistene [[Joseph Haydn|Haydn]] og [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]] på samme måte. Karajans motstandere beskyldte ham for å gjøre musikken for polert og bombastisk. Videre ble han kritisert for sin forkjærlighet for romantiske komponister, og for i liten grad å bry seg om samtidskomponister. Karajan avfeide kritikken.