Redigerer Henry Howard, jarl av Surrey (avsnitt)

== Litterær arv ==
[[Fil:Tomwyat.JPG|thumb|Thomas Wyatt den eldre.]]Henry Howard og hans venn [[Thomas Wyatt]] var de første engelske poeter som skrev i [[sonett]]formen.

For den nye begynnelsen av den engelske litteraturen i [[Tudortiden]] og før [[den elisabethanske tid]] er navnene Thomas Wyatt og Henry Howard uløselig knyttet til hverandre. Det nøyaktige forholdet mellom Wyatt til den femten år yngre Howard er ikke helt klart, men synes å ha vært et rent litterært vennskap hvor begge påvirket hverandre, men det var Wyatt som var pioneren. Den nære samtid så uten tvil på Howard som den fremste av dem og i løpet av [[1500-tallet]] ble Wyatt knapt ble husket. 

Begge hadde noenlunde lik bakgrunn: De var adelige, skjønt Howards slekt var mer fornem med kongelig blod. Begge hadde fått en humanistisk oppdragelse, begge utmerket seg i kongens tjeneste, Howard som soldat, Wyatt som diplomat, og begge ble utsatt for Henrik VIIIs mistenksomhet, men hvor Howard ble henrettet klarte Wyatt å vri seg unna og døde først av feber i alder av 39 år i 1542 da han på kongens ordre måtte møte [[Spania]]s ambassadør. Det de først og fremst hadde til felles var en kjærlighet til italiensk poesi, og da til [[Francesco Petrarca|Petrarca]] som sto som det fremst forbilde.

Ingen av dem utga dikt mens de levde. Den slags sto under adelens verdighet. Isteden ble diktene spredt ved hoffet, og først i [[1557]] utga boktrykkeren [[Richard Tottel]] ut en samling lyrikk med flere forfattere og hvor Wyatt og Howard var de fremste. Grunnet Howards tittel ble han også nevnt på tittelbladet: ''«Songs and Sonnettes, written by the ryght honorable Lorde Henry Howard Late Earle of Surrey, and other»''. I litteraturhistorien kjennes verket som «Tottel’s Miscellany» – «Tottels Blanding». Verket ble en enestående suksess og kom i hele ni nyutgivelser i løpet av 1500-tallet alene, og dannet skole og ga mange etterfølgere.

På den tiden hvor Wyatt og Howard skrev var det meste av den engelske litteraturen skrevet på [[latin]], slik [[Thomas More]] gjorde med sin ''[[Utopia]]'' i [[1516]], og man måtte helt tilbake til den store [[Geoffrey Chaucer]] for å finne en forfatter som mesterlig benyttet det engelske språk. I løpet av tiden mellom Chauchers ''Canterburyfortellinger'' og Tudortiden hadde det engelske språket endret seg sterkt; mange ord hadde fått færre stavelser og ikke minst hadde betoningen og trykket flyttet på seg. Endringene hadde bakgrunn i perioden av innbyrdes engelsk strid og uro som hadde brutt den litterære kontinuiteten. [[Middelengelsk]] hadde blitt til [[Engelsk språk|moderne engelsk]].<ref>Beyer, Edvard, et al: ''Verdens litteraturhistorie''. Bind 3. Sidene 344-348. Oslo 1972.</ref>

Det nye språket forlangte en ny poetisk teknikk. Tottel selv understreket i forordet til sin samling at det var en mangel både nasjonalt og [[Estetikk|estetisk]] at det engelske språket ikke ble benyttet like mesterlig slik franske og italienske diktere gjorde. I hans mening beviste Wyatt og Howard at det engelske språket var like smidig og velegnet for kunstspråk som andre språk. Hensikten med diktsamlingen var derfor å hedre det engelske språket. Den litterære bølgen kalles ofte for ''Tudor-renessansen'', og stolthet over morsmålet var et [[renessansen|renessansetrekk]]. Howard og Wyatt ble kalt for «courtly makers» ved at de var både hoffmenn (''courtly'') og poeter (''makers''). De representerte således det ypperste av tidens dannelse.<ref>About.com: [http://classiclit.about.com/library/bl-etexts/rfletcher/bl-rfletcher-history-5-wyatt.htm ''Wyatt and Surrey and The New Poetry''] {{Wayback|url=http://classiclit.about.com/library/bl-etexts/rfletcher/bl-rfletcher-history-5-wyatt.htm |date=20070525091525 }}</ref>

[[Fil:Francesco-Petrarca.jpg|thumb|left|Howard og Wyatt tilpasset Petrarca til engelsk.]]Verken Wyatt eller Howard gjorde krav på originalitet, noe som var dem fremmed og en tanke som først ble fremmet med [[romantikken]] langt senere. De oversatte, overtok, lånte og etterlignet friskt fra sine italienske mestere. På en av sine diplomatreiser til kontinentet hadde Wyatt besøkt Italia. Han ble begeistret for skjønnheten i den italienske lyrikken i motsetningen til den grove engelske [[vise]]n og [[ballade]]n. Den italienske poesien var i seg selv en imitasjon av [[provençalsk lyrikk|den provençalske lyrikken]] i sydlige Frankrike og hadde funnet sin mester i Petrarca som skrev hundrevis av kjærlighetsdikt, det meste [[sonett]]er. Det var denne vakre, men kunstferdige poetiske moten som Wyatt ønsket å introdusere i England.

Wyatts arbeid ble fortsatt av sin disippel og etterfølger Henry Howard, som selv besøkte Italia et par år på [[1520-tallet]]. Han fortsatte i den erotiske poesiformen, et innhold som ettertiden ikke har vist den samme interesse for som for hans tekniske nivå. Howard ble gift som 16 åring, og hans ekteskap med Frances de Vere var tilsynelatende lykkelig, men det er ikke til ''henne'' hans lyrikk synger om. Hans «kvinne», i ridderlig forstand, elskerinnen hvis «mann» som han hadde svoret troskap til, kan ha vært en viss [[Elizabeth FitzGerald, hertuginne av Lincoln]], datter av den [[Gerald FitzGerald, 9. jarl av Kildare|9. jarl av Kildare]], og etter faren ble henrettet vokste opp i husholdet til prinsesse [[Maria I av England|Mary]]. At hun var fortsatt et barn da Howard adresserte henne i sine dikt var ikke et utslag av begjær, men i henhold til reglene om ridderlighet, et spill om høflighet, som ble dyrket i poesien. I motsetningen til Petrarcas oppskrudde tonefall er Howard likevel mer neddempet, mer engelsk vil man kanskje si, også i valg av ord:

:''Calm is the sea, the waves work less and less...''

Også Wyatt imiterte Petrarcas innhold som priser [[fiktiv]]e kvinner, men også han berører stundom, nærmest på tross av, en egen engelsk tone. I sin vilje til å etterligne sonettens rimmønster viser han stundom en usikker hånd. Både Wyatt og Howard oversatte noen av de samme diktene fra Petraca og de kan således sammenlignes ord for ord, linje for linje. Howards håndverksmessige dyktighet er overlegen. Han forenkelt rimene, tilførte letthet og slo fast at verserytmen ikke skulle være avhengig av unaturlige betoninger, men være uanstrengte.

Hvor Wyatt var fornøyd med to rim for sin ''oktav'' i Petracas ånd er Howard modig nok til å la sin sonett bestå av tre ''quatrainer'' (firestavingsord) og en ''couplet'' (versepar) som var den form som ble benyttet av hans elisabethanske etterfølgere, blant annet [[William Shakespeare]]. Uansett hvilken vending Howards dikt tok forbedret han Wyatts anstrengelser til en enkel symfonisk effekt. Der hvor de italienske dikterne i sonetten hadde benyttet '''4 + 4 + 3 + 3''' lot Howard elegent strofeinndelingen være '''4 + 4 + 4 + 2''' verselinjer.

Like viktig som Howards arbeid med sonetten var hans oversettelse av andre og fjerde bok av [[Vergil]]s ''[[Æneiden]]''. For å få overført den klassiske heltediktets heksameter skapte han [[blankvers]]et, det vil si det femfotede, urimede jambiske versemålet som siden ble de elisabethanske dramatikernes viktigste verktøy. Blankverset har en parallell i ''versi sciolti'', et ellevestavet urimet vers de italienske humanistene oversatte latinens urimede heksameter med.<ref>Heggelund, Kjell, et al.: ''Epoker og diktere''. Bind 1. Side 261. Oslo 1979.</ref>

Noen ny stor dikter kom ikke i kjølvannet av Henry Howard, kun etterlignere, og det skulle gå tretti år før en ny stor engelsk dikter dukket opp i form av [[Edmund Spenser]].

Howard har i nyere tid blitt oversatt til [[svensk]] av [[Erik Blomberg]].