Redigerer Henrik II av England (avsnitt)

=== Erobringen av den engelske trone ===
Maud av England hadde stått på sitt krav til den engelske tronen i flere år til ingen nytte og innså at sønnen Henriks ambisjoner for den samme tronen heller ikke var lett å gjennomføre (''se [[Det engelske kaos under Stefan]]''). Hun trakk seg endelig tilbake i 1147, det samme året da Henrik hadde fulgt moren på en invasjon av England. Den feilet raskt på grunn av manglende forberedelser,<ref name="Harvey p.49" /> men det gjorde ham samtidig ytterligere bestemt på at England var hans morsrett. Han kom tilbake til England i 1149 og 1150. Den 22. mai 1149 ble han gjort til ridder av sin grandonkel, kong [[David I av Skottland]], i [[Carlisle]] den 22. mai.<ref>Pool, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216'', 2.utg. Oxford 1955. Side 162</ref>

Tidlig i januar 1153, kun måneder etter sitt bryllup, krysset han [[Den engelske kanal]] enda en gang. Hans flåte besto av 36 skip og transporterte en styrke på 3&nbsp;000 fotsoldater og 140 hester.<ref name="Harvey p.48">Harvey, ''The Plantagenets'', s. 48</ref> Kildene er motstridende om han gikk i land ved [[Dorset]] eller [[Hampshire]], men det er kjent at han dro til en liten kirke i en landsby. Det var 6. januar og de lokale var til stede ved en oppsetning av [[Helligtrekongersdag]]. Vekselvirkningen mellom festivalen og Henriks ankomst gikk ikke tapt for dem. «''Ecce advenit dominator Dominus, et regnum in manu ejus''», utbrøt de som inngang for deres festival. Det kan oversettes til «''Se, herren vår hersker har kommet, og kongedømmet er i hans hender!''»<ref name="Harvey p.50">Harvey, ''The Plantagenets'', s. 50: Behold the Lord the ruler cometh, and the Kingdom in his hand.</ref>

Henrik forflyttet seg raskt, og innenfor det samme året hadde han sikret seg retten til å etterfølge som konge ved [[traktaten i Wallingford]] med [[Stefan av England]]. Stefans posisjon hadde forverret seg. Han møtte opposisjon fra en fiendtlig pave og erkebiskop ved hans krangling med kirken. Dessuten døde Stefans sønn [[Eustace IV, greve av Boulogne|Eustace IV]] i 1153. Det samme var også tilfelle med en rekke andre ledende aktører, keiserinne Maud, David av Skottland, jarlene av Northampton, Warwick og Chester, som enten var døde eller som døde i løpet av året. Med det var særlig dødsfallet til Stefans sønn Eustace som vendte situasjonen. Eustaces eneste forsonende trekk var som kriger, i henhold til samtidige kommentarer, «hvorhen han gikk gjorde han mer ondt enn godt»<ref>Pool, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta 1087-1216'', 2.utg. Oxford 1955. Side 164.</ref>

Med vitne fra ikke mindre enn 14 biskoper og elleve jarler erklærte Stefan den 6. november i [[Winchester (England)|Winchester]] hertug Henrik som sin etterfølger når han selv døde. I Oxford tidlig det neste året lovte baronene deres troskap til den nye tronarving. Han trakk seg tilbake til Normandie inntil den gamle kongen var vel død i Dover den 25. oktober 1154. Den 19. desember 1154 ble han kronet i [[Westminster Abbey]]. Henry Plantagenet, vasall av Ludvig VII av Frankrike, var nå mer mektig enn den franske kongen selv. Henrik benyttet tittelen ''Rex Angliae, Dux Normaniae et Aquitaniae et Comes Andigaviae'' (konge av England, hertug av Normandie og Aquitaine, greve av Anjou).<ref>[http://www.royalist.info/execute/biog?person=112 «King Henry II»] {{Wayback|url=http://www.royalist.info/execute/biog?person=112 |date=20110718094622 }}</ref> Han var den første som ble kronet som «konge av England», i motsetningen til «konge av de engelske».<ref>BBC: [http://www.bbc.co.uk/dna/h2g2/A2654741 «Henry II - the 'First' King of England»]. [[Knut II av Danmark]] (r. 1016 - 1035) var «konge av hele England» (ealles Engla landes cyning).</ref>