Redigerer Helvetikere (avsnitt)

===Cæsar og krigen mot helvetierne i 58 f.Kr. ===
[[Fil:Divico und Caesar.jpg|thumb|300px|[[Julius Cæsar]] og [[Divico]] forhandler etter slaget ved Saône. Gjengivelse i gråtoner av maleri fra 1800-tallet av Karl Jauslin.]]

==== Opptakt ====
Helvetierne var den første galliske stammen som ble konfrontert av Cæsar. Han forteller om hendelsene til konflikten i de innledende seksjonene av ''[[Commentarii de Bello Gallico]]'' (''Opptegnelser om gallerkrigen'').<ref>Bok 1, kapitlene 2-29</ref> Grunnet gallerkrigens politiske vesen, har Cæsars motiver for å utgi fortellingen om hans egne bedrifter kan være å endre betydningen av hendelsene og motivene til de som deltok. Cæsars fortelling er på ingen måter en nøytral gjengivelse av de historiske begivenhetene.<ref>Welch, Kathryn; Powell, Anton; Powell, Jonathan, red.. (1998): ''Julius Caesar as Artful Reporter: The War Commentaries as Political Instruments''. Swansea: Classical Press of Wales.</ref>

Adelsmannen [[Orgetorix]] er presentert som den som hisset opp en ny helvetisk utvandring hvor hele stammen forlot sitt opprinnelige område og, i henhold til Cæsar, for å etablere overherredømme over hele Gallia. Denne utvandringen var planlagt i løpet av tre år og hvor Orgetorix konspirerte med to adelsmenn fra nabostammer, [[Casticus]] fra [[sequanerne]] og [[Dumnorix]] fra [[haeduerne]] (''Aedui''), og hver av dem skulle utføre et statskupp i sine egne stammer og deretter skulle de samarbeide. Da ryktene begynte å gå at Orgetorix egentlig ønsket å gjøre seg selv til konge, ble han innkalt for å svare for seg og ville bli henrettet om han ble funnet skyldig i anklagene, men før han ble ført fram døde Orgetorix under uforklarlige omstendigheter. Helvetierne mente at han hadde tatt sitt eget liv.<ref>Cæsar: Bok I, seksjon 4.</ref>

Helvetierne ga uansett ikke opp dere planlagte utvandring, men brente sine hjem i 58 f.Kr. Et antall stammegrupper fra naboregionene slo seg sammen med dem: ''Raurici'', ''Latobrigi'', ''Tulingi'' og en gruppe [[boiere]] som hadde beleiret [[Noreia]].<ref>Cæsar, Book I, seksjon 5.</ref> De forlot sine hjem helt og holdent for å bosette seg blant santonerne så langt unna som [[Saintonge]]. Den letteste ruten ville ta dem gjennom [[Rhône]]dalen og dermed også gjennom romerske ''[[Gallia Narbonensis|Provincia Narbonensis]]''.

====Slaget ved Saône====
Da helvetierne nådde fram til grensene til [[allobrogere]], den stammen i ''Provincia'' som lengst nord, fant de ut at Cæsar allerede hadde revet broen til [[Genève|Geneva]] for stoppe deres videre frammarsj. Helvetierne sendte deres "mest framstående menn" for å forhandle en fredelig overreise i ''Provincia''. Cæsar oppholdt dem med å be om å overveie dette, og denne tiden benyttet han til å samle forsterkninger og befeste den sørlige bredden av elven [[Rhône]]. Da sendebudene kom tilbake på den datoen som de var overens om, følte han seg sterk nok til blankt å avvise deres tilbud. Helvetierne valgte da den langt vanskeligere reiseruten gjennom området til [[sequanere|sequanernes]] område som lå ved [[Jurafjellene]], men som omgikk ''Provincia''. Etter å ha herjet landet til stammen [[Haeduere|haeduerne]] ba disse om hjelp fra Cæsar mens helvetierne begynte å krysse elven [[Saône]], noe som tok flere dager. Da kun en fjerdedel av deres styrker var igjen på den østlige bredden av elven, angrep Cæsar. I henhold til Cæsars skrifter var de som ble drept tilhørende [[Tigurinere|tigurinerne]] som han nå tok hevn over i navnet til den romerske republikken og sin familie.<ref>''Is pagus appellabatur Tigurinus; nam omnis civitas Helvetia in quattuor pagos divisa est. Hic pagus unus, cum domo exisset, patrum nostrorum memoria L. Cassium consulem interfecerat et eius exercitum sub iugum miserat. Ita sive casu sive consilio deorum immortalium quae pars civitatis Helvetiae insignem calamitatem populo Romano intulerat, ea princeps poenam persolvit. Qua in re Caesar non solum publicas, sed etiam privatas iniurias ultus est, quod eius soceri L. Pisonis avum, L. Pisonem legatum, Tigurini eodem proelio quo Cassium interfecerant.'' Bell. Gall. 1.12.</ref>

Etter slaget sørget romerne raskt for at broen ble bygget opp igjen, noe fikk helvetierne til atter å sende en ambassadør, denne gangen ledet av [[Divico]], en annen figur som Cæsar leder til det forsmedelig nederlaget i 107 f.Kr. ved å kalle ham for ''bello Cassio dux Helvetiorum'' («leder av helvetierne i den cassianske kampanjen»). Hva Divico kunne tilby var bortimot overgivelse ved at de aksepterte å bosette seg uansett hvor Cæsar bestemte, skjønt det var kombinert med en trussel om åpen kamp om Cæsar nektet. Cæsar krevde at de ga gisler til ham og reparasjoner for haeduerne og allobrogerne. Divico svarte med å si at helvetierne «var vant til å motta, ikke å gi gisler; et faktum som det romerske folk kan bevitne,»<ref>Bell. Gall. 1.14.</ref> denne gangen en hentydning til at de beseirede romerne ved Agen ga gisler.

==== Slaget ved Bibracte ====
I kavalerislaget som fulgte, var helvetierne overlegne Cæsars allierte, haeduerne under [[Dumnorix]]’ kommando, og de fortsatte sin framferd mens Cæsars hær ble holdt igjen grunnet forsinkelser i leveringen av korn, noe som ble forsaket av haeduerne på tilskyndelse av Dumnorix som hadde giftet seg med [[Orgetorix]]’ datter. Noen få dager senere hadde Cæsar imidlertid kommet i kapp med helvetierne i nærheten av haeduernes ''oppidum'' [[Bibracte]], og hør møtte han dem i et betydelige [[slaget ved Bibracte|slag]] som førte til romerne erobret det meste av deres utstyr og at helvetierne måtte trekke seg tilbake.

Etter å ha etterlatt det meste av deres forsyninger, reiste helvetierne rundt 60 km på fire dager og nådde til sist fram til landområdene til [[lingonere|lingonerne]] (dagens platå [[Langres]]). Cæsar fulgte dem ikke før etter tre dager etter slaget, men sendte beskjeder til lingonerne om at de på ikke noe vis måtte gi støtte eller hjelp til helvetierne. Helvetierne tilbød da at de overga seg, tilby gisler og overgi sine våpen den neste dagen. I løpet av natten flyktet rundt 6000 av [[verbigenere|verbigenerne]] flyktet fra leiren i frykt for å bli massakrert straks de var forsvarsløse. Cæsars sendte ryttere etter dem og beordret at de som ble brakt tilbake ville bli «regnet som fiender», noe som antagelig betydde å bli solgt som [[slave]]r.

==== Vendereise ====
For at de skulle kunne forsvare grensen langs [[Rhinen]] mot germanerne, tillot Cæsar helvetierne og andre stammer å dra tilbake til deres opprinnelige områder og gjenoppbygge deres hjem. Allobrogene ble beordret til å støtte dem med forsyninger med korn. Haeduerne fikk innvilget sitt ønske om at de [[boiere]] som hadde fulgt helvetierne kunne få bosette seg i deres områder i ''oppidum'' [[Gorgobina]]. Cæsars ordning med helvetierne og andre stammer ble ikke ytterligere spesifisert av Cæsars, men i [[Cicero]]s tale [http://la.wikisource.org/wiki/Pro_Cornelio_Balbo%7CPro ''Balbo''] i 56 f.Kr. nevnes helvetierne som en av flere stammer som ''[[foederati]]'', de vil si allierte folk som verken var borgere av republikken eller underlagt den, men forpliktet ved atale til støtte romerne med et bestemt antall krigere.<ref>Ciceros: ''Balbo'' 32.</ref>

==== Cæsars rapport om antall ====
I henhold til seierherren, tavler med lister med greske bokstaver ble funnet i den helvetiske leiren. Den listet i detaljer alle menn som kunne bære våpen sammen med deres navn og oppga et totalt antall kvinner, barn og eldre som fulgte dem.<ref>Bell. Gall. 1.29.</ref> Antallet sammenlagt kom på 263 000 helvetierne, 36 000 tulingierne, 14 000 latobrigerne, 23 000 raurakinerne, og 32 000 boierne, til sammen 362 000 personer hvor 92 000 av dem var krigere. En folketelling av de som hadde dratt tilbake til sine hjem ble listet til 110 000 overlevende, hvilket betydde at kun rundt 30 prosent av dem hadde overlevd krigen.

Cæsars rapport har blitt delvis bekreftet ved utgravninger i nærheten av [[Genève]] og [[Bibracte]]. Imidlertid har store deler av hans redegjørelse ennå ikke blitt styrket ved arkeologi. Store deler av fortellingen må bli betraktet som partisk og ved en del tilfeller som usannsynlig. Eksempelvis, kun en av femten keltiske [[Oppidum|oppida]] på det helvetiske området har så langt vist bevis på ødeleggelse ved brann. Mange andre steder, eksempelvis helligdommen ved [[Mormont]], viser ingen tegn på ødeleggelse i den aktuelle perioden, og keltisk liv fortsatte tilsynelatende uforstyrret for resten av århundret på 100-tallet f.Kr. og opp til begynnelsen av romersk tid med en betoning av økning i framgang og blomstring framfor noen form for «helvetisk skumring».<ref>Furger-Gunti, 118ff.</ref> Med den ærefulle status som ''foederati'' tatt med i beregningen, er det vanskelig å tro at helvetierne noen gang fikk tap så tunge som det antallet som ble oppgitt av den romerske militærlederen.

Generelt må de antall som er nedtegnet av antikkens militære forfattere bli vurdert som en grove overdrivelser.<ref>Walser, G. (1956): «Caesar und die Germanen. Studien zur polit. Tendenz römischer Feldzubgerichte». ''Historia, Einzelschrifen'', Vol. 1, 1956.</ref> Hva Cæsar hevdet var 368 000 mennesker er blitt beregnet av andre kilder til heller å ha vært rundt 300 000 ([[Plutark]]), eller 200 000 ([[Appian]]);<ref>For å illustrere disse overdrivelsene med et eksempel kan man se på antallet som er blitt oppgitt for to stammer fra dagens [[Wallis]] som et grunnlag for kalkulering. Cæsar forteller (Bell. Gall. 3.1-6.) at hans legat Galba ble angrepet av en hær på 30 000 menn bestående av ''Veragri'' og ''Seduni'', som levde i området rundt deres hovedsteder [[Martigny|Octodurus]] og dagens Sierre. Geiser i (1984): «Un monnayage celtique en Valais». ''Schweizerische numismatische Rundschau'' '''63''', s. 55-125) har vært i stand til å avgjøre utstrekningen av den tidligere stammens område, og det vil være trygt å anta begge stammene Veragri og Seduni var bosatt på omtrent halvparten av det kultiverte landområdet i [[Valais]], og med Nantuates og Ubii bosatt på den andre halvdelen. Som det vanligvis blir gjort med keltiske og germanske stammer for å komme til et anslag over den totale befolkningen, multipliseres antallet krigende menn med fire, og således kommer man til en total befolkning på 120 000 mennesker for de to stammene kombinert. Ved å legge til likelydende antall mennesker for de to andre stammer, kommer man fra til en total befolkning på 240 000 beboere for dalen Valais i løpet av 100-tallet f.Kr. I kontrast består dagens moderne sveitsiske [[Sveits’ kantoner|kanton]] kun av 278 000 innbyggere, inkludert urbane bosetninger.</ref> i lys av mer kritisk analyse er selv disse antallene antagelig altfor høye. Furger-Gunti betrakter en hær på mer enn 60 000 stridende menn som meget usannsynlig i lys av taktikken som var involvert og formoder at det faktiske antallet kan heller ha ligget i nærheten av 40 000 krigere ut av en total befolkning på 160 000.<ref>Furger-Gunti, 102.</ref> Delbrück har forslått en enda lavere antall på rundt 100 000 mennesker hvor kun 16 000 var krigende menn, noe som ville ha betydd at den keltiske styrken var på rundt halvparten av den romerske hæren bestående av rundt 30 000.<ref>Delbrück, H. (1900): ''Geschichte der Kriegskunst im Rahmen der politischen Geschichte'', Vol. 1, s. 428 og 459f.</ref> Det faktiske antallet vil aldri bli avgjort nøyaktig. Cæsars spekulasjonene kan i det minste bli betvilt ved å se på størrelsen av det reisegods som en utvandring av 368 000 mennesker ville ha krevd: Selv med de reduserte antall som Furger-Gunti benytter for beregningene, ville et tog med reisegods ha strukket seg utover minst 40 km, kanskje også så mye som 100 km.<ref>Furger-Gunti, 104.</ref>

Til tross for det nå langt mer balanserte numeriske tyngden vi har for å anta de to motstående hærene, synes slaget å være langt mindre strålende seierrikt enn hva Cæsar presenterte det til å være. Hovedmengden av helvetierne trakk seg fra slaget om natten, forlot de fleste av sine vogner, kan det synes som, som de hadde trukket opp slik at vognene utgjorde en borg. De trakk seg tilbake nordover om natten og nådde området til [[Lingonere|lingonerne]] fire dager etter slaget. Hva Cæsar antyder hva som var en desperat flukt uten å stoppe, kan faktisk ha vært en beordret tilbaketrekning i moderat hastighet og dekket en avstand på rundt 40 km om dagen.<ref>Furger-Gunti (s. 116) tillater kun 60 km for distansen mellom Bibracte og ''fines Lingonum'', mens Langres og Autun er faktisk delt i mer enn dobbelte av denne distansen. For undersøkelser av den gjennomsnittlige reisehastigheten fra før motorisert reise, se Ohler, Norbert (2004): ''Reisen im Mittelalter'', Artemis & Winkler, s. 141.</ref> Cæsar selv opptrer ikke som triumferende seierherre og var ikke i stand til følge etter helvetierne på tre dager, «både angående soldatenes skader og gravleggelse av de døde». Det er imidlertid klart at Cæsars advarsel til lingonerne om ikke gi forskyvinger til hans fiender var mer enn nok til at de helvetiske lederne igjen kom med tilbud om fredsavtale. På hvilke vilkår denne freden ble gjort er diskutabelt, men som det er sagt tidligere, konklusjonen av ''foedus'' kaster en del tvil over totalitetens av helvetiernes nederlag.

==== Spørsmål om motiv ====
Da Cæsars redegjørelse er tungt påvirket av hans politiske agenda, gjør det vanskelig å avgjøre hva som er helvetiernes egentlige motiv for deres folkevandring i 58 f.Kr. Det kan vurderes som en generell keltisk tilbaketrekning fra områder som senere ble germanske. Det kan bli diskutert om de noen ganger hadde planer om å bosette seg i [[Saintonge]], slik Cæsar hevder.<ref>Bell. Gall. 1,10.</ref> Det var absolutt i Cæsars interesse til å fremheve enhver form for parallell mellom de traumatiske invasjonene til [[kimbrere|kimbrerne]] og [[teutonere|teutonerne]] og den påståtte trusselen som helvetierne var for romernes verden. Tigurinernes andel i ødeleggelsen av L. Cassius Longinus og hans hær var et velkomment påskudd til å innlede en offensive krig i Gallia, noe som gjorde det mulig for Cæsar å unngå å oppfylle forpliktelsene han hadde til de tallrike kreditorene hans skyldte penger til, men også for ytterligere å styrke sin posisjon innenfor den sene romerske republikken.<ref>Birkhan, 243f.</ref>

I denne forståelsen, hvor selv figuren [[Divico]] som gjør sin opptreden i ''Commentarii'' et halvt århundre etter hans seier over L. Cassius Longinus, synes mer som et tvilsomt argument for å vektlegge betydningen av å angripe, enn som henvisning til en faktisk historisk figur. At seierherren av [[Agen]] fortsatt levde i 58 f.Kr. eller at han fysisk var fortsatt i stand til å foreta en slik reise, synes mer enn tvilsomt. Til tross for denne tvilsomme historiske konstruksjonen ble Divico noe av en helt for den sveitsiske nasjonale oppblomstringen på [[1800-tallet]] og i løpet av «Geistige Landesverteidigung» på [[1900-tallet]].