Redigerer Hansaforbundet (avsnitt)

=== Innflytelse ===
Hansaens hovedhandelsartikkel i handelen med Norge var [[tørrfisk]]en, som ble eksportert fra Norge til Sentral- og Sør-Europa. Hansaen var en økonomisk stormakt i samtidens Nord-Europa og en betydelig maktfaktor i [[Skandinavia]]. Det er spekulert i om [[Kalmarunionen]] var et skandinavisk mottiltak mot den økende tyske innflytelsen i skandinavisk politikk.

Hansaen grunnla en rekke byer, særlig i [[Baltikum]], og en varig virkning av den hanseatiske handelsvirksomheten var den sterke tyske kulturelle og språklige påvirkningen i Skandinavia.

I [[Bergen]] hadde tyskerne fra først av bare hatt tillatelse til å «sitte» (dvs. handle) i tiden mellom [[Korsmesse vår|korsmesse om våren]] (3. mai) og korsmesse om høsten (14. september); men gradvis ble de «vintersittere».<ref>[[Stephan Tschudi-Madsen]] m.fl.: ''Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral'' (s. 57), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0</ref> Omkring 1259 overvintret flere av dem likevel i Bergen, som leietakere hos norske gårdeiere på Bryggen, og en tysker ble snart huseier selv. Vintersittingen muliggjorde fordelaktige oppkjøp i vinterhalvåret og tidlig utskiping om våren. Likevel nektet tyskerne å betale [[tiende]] i Bergen, så [[Håkon Håkonsson|kong Håkon]] forordnet at fremmede som leide hus i byen i 12 måneder, måtte regnes som fastboende og var pliktige å yte tiende og annet på lik linje med nordmenn. I 1250 var det sluttet freds- og handelsavtale mellom kong Håkon og Lübeck som garanti for gjensidige [[frihandel]] mellom nordmenn og lybekkere, gjensidig hjelp mot overfallsmenn og vilkår i Norge som det tidligere hadde vært. Tyskerne var imidlertid ikke fornøyd med [[rettssikkerhet]]en de opplevde. Norsk vrakrett utsatte hanseatene for regulær plyndring når skipene deres [[forlis]]te langs norskekysten. I tillegg mente kjøpmenn fra [[Hamburg]] seg utsatt for en falsk drapsanklage i Bergen. Denne frikjente [[Magnus Lagabøte]] dem for senere.<ref>[[Knut Helle]]: ''Norge blir en stat 1130-1319'' (s. 132), Universitetsforlaget, 1974, ISBN 82-00-01323-5</ref>

I 1340 støttet hanseatene [[Valdemar Atterdag]] da han tok makten i [[Danmark]]. Hansaen ønsket redusert makt til [[greve]]ne i [[Holstein]], som satt med Danmark i [[pant (sikkerhet)|pant]]. Grevene kontrollerte så store områder at de truet sentrale fjernhandelsruter. Kong Atterdag avstod motvillig [[Skåne]] til [[Magnus Eriksson]] i 1343. Dette var i hanseatenes interesse, siden det var til deres fordel at ikke den samme kongen hersket over begge sider av [[Øresund]]. Eriksson var også svært mye rausere mot dem når det gjaldt tilgang til det innbringende [[Skånemarkedet]]. Også de hanseatiske privilegiene i Norge ble fornyet ved Erikssons overtakelse av Skåne. Men i 1360 angrep kong Atterdag Skåne, og Magnus Eriksson mistet både Skåne, [[Halland]] og [[Blekinge]], men fikk til gjengjeld løfte om Valdemar Atterdags støtte mot den svenske opposisjonen. Dette ble stadfestet med en ekteskapsavtale mellom Erikssons sønn [[Håkon VI Magnusson|Håkon Magnusson]] og Valdemars datter, [[Margrete I|prinsesse Margrethe]]. Atterdag ville imidlertid utvide sin makt i [[Østersjøen]], og 1361 erobret han [[Gotland]] i [[slaget ved Visby]]. Nå var ikke lenger Valdemar Atterdag til nytte for hanseatene. Tvert om representerte han en alvorlig trussel ved sin tilstedeværelse i Østersjøen og ved å sitte med makten over begge sider av Øresund.<ref>[[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]] og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 67), Samlaget, Oslo 2008, ISBN 978-82-521-5182-4</ref>

Da forbundet var på sitt sterkeste, ble det på et møte i [[Köln]] i 1367 besluttet en felles kamp mot kongene Valdemar Atterdag av Danmark og Håkon Magnusson av Norge.<ref name="snl" />
De utenlandske faktoriene i Novgorod, Bergen, London og Brugge ble etterhvert kalt kontorer og direkteunderlagt forbundet.<ref name="snl" /> 

Det er anslått at av en befolkning på rundt {{formatnum:10000}} i middelalderens [[Bergen]] var kanskje så mye som en tredjedel utlendinger – de fleste sannsynligvis våpenføre unge menn tilsluttet Hansaforbundet.

Dette oppmuntret hanseatene til lokalt maktmisbruk. I 1440 innkom det klager på at tyske kjøpmenn som satte opp hollenderboder på [[Strandkaien (Bergen)|Stranden]], jaget hollenderne vekk og slengte varene deres i sølen. Mer enn hundre bevæpnede hanseater skulle også ha trengt inn på Bergens [[rådstue]] tirsdag etter St. Peters dag ([[23. februar]]), og jaget [[rådmann|rådmennene]] med [[øks]]er og [[kårde]]r.<ref>[[Edvard Bull d.y.|Edvard Bull]]: ''Nordmenn før oss'' bind 1 (s. 84), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4</ref> Konfliktene i Bergen toppet seg med Olav Nilsson som [[høvedsmann]] på [[Bergenhus]]. Han opprettholdt en uforsonlig linje mot hanseatene og ble avsatt i 1453; men alt i 1455 var han tilbake etter å ha presset [[Erik av Pommern]] til å gjeninnsette seg. I mellomtiden hadde han drevet som [[kaprer]] og plyndret hanseatiske skip. Vel kunne Nilsson påpeke at hanseatene bare motvillig innordnet seg norsk lov; men en tidligere sjørøver som høvedsmann kunne de ikke tolerere. I 1455 var byen vitne til at bevæpnede hanseater jaget Nilsson, biskopen og følget deres utover mot [[Nordnes]] der de søkte tilflukt i [[Munkeliv kloster]]. Mens Nilsson klatret opp i tårnet, satte hanseatene klosteret i brann. De betalte for å få gjenoppbygget klosteret, men boten til Nilssons etterlatte nektet de å betale. Nok forelå det rettskraftig dom om slik bot, men kong [[Christian I]] forfulgte ikke saken ettersom han hadde tatt opp store lån av hanseatene til krigføringen sin.<ref>Hilde Sandvik og Geir Atle Ersland: ''Norsk historie'' (s. 129-30)</ref>