Redigerer Hans Lauritzen Blix (avsnitt)

== Embetskjøpmann ==
[[Fil:Jekt ved munkholmen wilse.jpg|mini|[[Jekt]]ene var frakteskip som gikk langs norskekysten. Spesielt for Nord-Norge var disse viktige for transport av [[tørrfisk]] og [[tran]] til Bergen og for retur av nødvendighetsvarer som brødmel.{{byline|[[Anders Beer Wilse]]}}]]

Det offentlige innboet på prestegården som Blix tok over, bestod av en gammel madrass, en rye, et par dyner, et grovt laken, noen gjenstander av tinn og kobber, samt en gammel duk og et håndklede. Dette var på ingen måte betegnende for de forholdene som Blix og hans hustru ellers levde under. På grunn av hans posisjon i samfunnet og offentlige stilling var det rikelige muligheter for å bygge seg opp en privat formue. Dette var typisk for mange embetsfolk utover på 1600-tallet, at prestestillingen i seg selv ga et heller fattigslig utbytte, men åpnet for inntekter på siden av embetet. Prester og andre offentlige personer har derfor blitt betegnet som ''embetskjøpmenn'', ved at de både var embetsfolk, landeiere, jekteskippere og kjøpmenn. Det var ikke bare embetsmennene selv som nøt godt av dette, det gjorde også deres tjenere, både de offentlige (som futene) og de andre.{{sfn|Hutchinson og Elstad|2015|p=74-77}}

=== Mange muligheter for gode inntekter ===
Blix fikk etter hvert en formue som etter nordnorske forhold var meget stor. Ved Bodøsjøen hadde han 14 sjøhus og boder. Han hadde flere [[jekt]]er, og på Hundholmen, en av øyene som danner dagens havn i Bodø, hadde han en større bod hvor han drev handelsvirksomhet.{{sfn|Midtbø|1961|p=227}} Selve prestegården hadde en ''utsæd'', altså såkorn, på 20 [[Tønne (flatemål)|tønner]], en buskap på 3 hester, 16 kuer, 8 ungnaut, 20 sauer og 10 geiter. I tillegg kommer underbrukene, med disse var utsæden på tilsammen 52 tønner og antallet kuer 56. Enda han hadde han flere gårder i sitt eierskap.{{sfn|Gudbrandson|1989|p=628}}

Noen av inntektskildene embetsmennene fikk var det tidligere storbøndene som hadde hatt. Tidligere var det bøndene som hadde retten til å kreve inn [[tiende]]n, skatten som folk skulle yte til kirken. Av tienden hadde de rett til å beholde en tiendedel selv for arbeidet med innkrevingen. Denne retten ble de fratatt allerede i 1570-årene. Embetsmennene overtok også storbøndenes rolle som [[kirkeverge]]r. Kirkevergen forvaltet kirkens eiendommer, og leieinntektene fra disse skulle gå til vedlikehold av kirkene. Den som hadde dette ansvaret fikk tilgang til kapital. Dessuten kunne den som fikk ansvar som kirkeverge tvinge seg til at de som leide kirkejord skulle transportere varene sine med hans jekter.{{sfn|Hutchinson og Elstad|2015|p=74-77}}

Prestene fikk sine inntekter for en stor del i form av varer,{{sfn|Hutchinson og Elstad|2015|p=74-77}} altså naturalia i form av blant annet fisk, ost og korn.{{sfn|Hutchinson og Elstad|2015|p=101}} Det samme gjorde embetsmennene som blant annet hadde ansvar for kongens skatter. Dermed måtte de drive med [[Jektefarten|jektefart]] til Bergen for å få omsatt varene. Mulighetene var da til stede for å frakte varer også for bøndene. Dette var ikke lovlig hverken for borgere, embetsmenn eller prester, men i praksis var forbudet umulig å håndheve. Samtidig brukte prester og embetsmenn inntektene sine til å ''utrede'' fiskerbøndene, det vil si gi kreditt for at de skulle utruste fiskebåtene sine. Dermed fikk de mange skyldnere blant bøndene. De kunne også drive ''forpaktning'', det vil si at de betalte Kronen en fast sum for retten til å innkassere offentlige skatter og avgifter. Enda en mulighet for embetsfolk var å lønne fiskere direkte for å drive fiske for dem. Inntektsmulighetene var mange, og i neste omgang kunne de kjøpe eiendommer eller ta andre eiendommer i pant.{{sfn|Hutchinson og Elstad|2015|p=74-77}}

=== Svekket bygdeelite – blomstrende slektsdynastier ===
Mange odelsbønder hadde i løpet av 1600-tallet kommet i [[gjeld]], pantsatt gårdene sine til en prest eller embetsmann, og når de senere ikke innfridde pantet, mistet de gården. Dermed var det en rekke slektsdynastier som oppstod i Nordland i løpet av århundret. Innflyttende borgere og embetsmenn giftet seg som oftest innenfor samme [[stand]], dermed ble det inngått allianser som dannet grunnlag for rike slekter.{{sfn|Hutchinson og Elstad|2015|p=74-77}}

Generelt var det uår og nedgangstider i Nord-Norge gjennom det meste av 1600-tallet. Landsdelen ble svekket både sosialt og økonomisk. Flyttingen førte til allmenn fattigdom og en svakere bygdeelite. Landsdelen ble avhengig av ressurser utenfra, og de borgerne som skaffet disse ressursene til veie visste å bruke makten det ga. Embetsmennene økte sin innflytelse, både ved å kreve inn skatter som staten trengte mer av, og ved å styre bygdesamfunnene. Bondeeliten hadde hatt disse funksjonene før, men mot siste del av 1600-tallet var det embetsmennene, ofte med aner fra Danmark, som fylte slike roller.{{sfn|Hutchinson og Elstad|2015|p=67}}