Redigerer Hårarbeid (avsnitt)

== Gjenstandstyper, materialer og teknikk ==
[[Fil:Brooch decorated with human hair, Europe, 1701-1900 Wellcome L0058631.jpg|miniatyr|Brosje i palett-teknikk{{byline|Wellcomeimages.org}}]]
[[Fil:Watch chain hairwork.jpg|miniatyr|Urkjede av hår, med lås og medaljong av forgylt metall{{byline|Omlid, Caroline/Slottsfjellsmuseet}}]]
;Gjenstandstyper
''Godey's Lady's Book and Magazine'' skrev i 1850 at en idérik hårarbeider kan finne mange små gjenstander å lage av, eller utsmykke med, hår. De foreslo blant annet: Armbånd, brosjer, øredobber, ringer, kjeder, halsbånd, sjalnåler, slipsnåler, [[portemone]]er, vesker, bokmerker, pennal, lukteflasker, spasérstokker og ridepisker.<ref>Sheumaker (2007), s. 36</ref> I tillegg ble det laget både to- og tredimensjonale hårdekorasjoner.

Noen av de mest populære gjenstandene:
*Memento mori-smykker og -bilder. Disse er kjent både fra det 18. og 19. århundre. Motivet uttrykte ofte sorg over tapet av en kjær venn, samtidig som det var en påminnelse om de gjenlevendes dødelighet (memento mori: «husk, du skal dø»). Bildene var veggdekorasjoner i glass og ramme. Smykkene var ofte brosjer. Disse smykkene kunne også inneholde tekst, som ga håp om gjensyn i livet etter dette: «Not lost, but gone before» (Ikke tapt, men reist i forveien).<ref>Pointon (2009), s. 299</ref><ref>[http://www.historicnewengland.org/collections-archives-exhibitions/online-exhibitions/JewelryHistory/themes/Mourning.htm Historic New England. Nettsted med bilder og tekst om sørgesmykker]</ref> 
*Veggdekorasjoner av tvunnet og flettet hår rundt et skjelett av metalltråd. Populære motiver var blomsterbuketter eller -kranser. Motivet ble festet på en bakplate, for eksempel av tykk papp, satt i glass og ramme, og hengt godt synlig i hjemmet. Disse hårkransene inneholdt som regel hår fra alle familiens medlemmer og ble et konkret uttrykk for et lykkelig hjem.<ref>Sheumaker (2007), s. 79</ref> Slike dekorasjoner, i glass og ramme, ble også brukt til å smykke gravsteder.<ref>Björklund, s. 147</ref>
*Smykker i «kniplingsteknikk» av eget hår, eller hår fra en kjær venn, hjemmelaget eller bestilt fra et firma. Etterhvert kunne smykkene også være maskinlagede.
*Urkjeder, ofte kjærlighetsgaver fra en kvinne til en mann. Håret var som regel kvinnens eget. Selve låsen var gjerne av gull eller et forgylt materiale, og kunne kjøpes ferdiglaget.
*Tredimensjonale dekorasjoner i form av blomsteroppsatser, beskyttet under glassklokker. Som veggbildene med buketter og kranser, var disse dekorasjonene bygget opp over metalltrådskjeletter.<ref>[https://thevictormourning.wordpress.com/category/jewelry/ Eksempel på en slik dekorasjon fra New Zealand finnes på dette nettstedet]</ref>
Hårmakerne laget også andre produkter, som dukkeparykker og løsfletter.

;Materialer
[[Fil:Hair harvest Brittany 1900.jpg|miniatyr|Fra det årlige hårmarkedet i Bretagne. (1900){{byline|Charles Geniaux}}]]
Hår har egenskaper som gjør det motstandsdyktig mot nedbrytning, og det kan potensielt bli bevart i flere tusen år,<ref name="Johansen"/> med mindre det blir angrepet av [[pelsmøll]].<ref name="Gauslaa 6"/>

Før kunstfibrenes tid ble parykker bare laget av hår fra levende mennesker, fordi håret fra en avdød blir matt, sprøtt og livløst. Det skulle også være kvinnehår. Kvinner klippet deler av håret, gjerne nakkehåret, så det ikke var så synlig, og solgte det til oppkjøpere. Disse kjøpte også avgredd hår som kvinnene hadde samlet opp fra hårbørsten og lagt i esker for salg til de reisende oppkjøperne.

I [[Bretagne]] ble det holdt årlige hårmarkeder, der unge jenter solgte mesteparten av sitt lange hår. Til den tradisjonelle kvinnedrakten hørte en tettsittende lue, så det var uproblematisk å klippe av det håret som uansett ble skjult av hodeplagget.<ref>[http://www.digitalhistoryproject.com/2011/09/human-hair-harvest-in-brittany-normandy.html Digitalisert artikkel om hårmarked i Bretagne. Opprinnelig trykket i ''The Wide World Magazine'', februar 1900] {{Wayback|url=http://www.digitalhistoryproject.com/2011/09/human-hair-harvest-in-brittany-normandy.html |date=20160903115047 }} (med fotografier)</ref>

Det ble påstått å være et merkelig faktum at mannshår var helt ubrukelig, til og med som madrassfyll.<ref>{{kilde bok|forfatter=Price, Julius|tittel=Dame fashion: Paris – London, 1786–1912|side=146|utgiver=S. Low, Marston|utgivelsessted=London|utgivelsesår=1913|språk=engelsk|url=https://archive.org/details/damefashionparis00pricuoft}}</ref> 
Hårarbeider kan derimot lages av hår fra begge kjønn. Det finnes eksempler på armbånd og hårbilder laget av mannshår, og det ble også laget smykker og dekorasjoner av hår fra avdøde: «Folk kom med hår af deres kære – levende eller døde – og fik det forarbejdet».<ref>Gauslaa, s. 6, der Danmarks siste profesjonelle hårarbeider, Marie Badstue (1866–1960) siteres</ref>

Håret måtte behandles, og alt utøy fjernes, før det kunne bli smykkemateriale. Avgredd hår måtte kardes til det ble glatt. Håret ble samlet i bunter og vasket i såpevann, gjerne tilsatt eddik for å gi det ekstra glans. Etterhvert bruktes også bensin for å fjerne alt fett. Under vaskingen kunne man, ved hjelp av ulike kjemikalier, endre hårets farge, hvis kunden ønsket det.<ref name="Andersen 26">Andersen, s. 26</ref> Etter at smykket var ferdig, måtte det kokes, og deretter tørkes i en varm ovn. Etter denne behandlingen, var holdbarheten nærmest ubegrenset.<ref>Andersen, s. 31</ref>

Det ble importert hår i store mengder både til England og USA på 1800-tallet, blant annet fra Asia. Mye av dette gikk til løshår og parykker. Det er ikke dokumentert hvor mye som ble brukt til hårarbeider.<ref name="Sheumaker 07 156">Sheumaker (2007), s. 156</ref>
 
I Sverige var det strenge restriksjoner på anskaffelse av råmateriale til hårarbeider. Det var parykkmakerlauget som hadde enerett på oppkjøp av hår frem til et stykke inn på 1800-tallet. Dette kan være en av grunnene til at dalkullorna fra starten holdt seg til ringer av hestetagl, og reiste til utlandet for å kjøpe hår og utøve sitt yrke.<ref>Björklund, s. 137</ref>

Da hårmoten var på sitt høyeste, og det ikke nødvendigvis måtte være sentimentale følelser knyttet til smykkene, spesialiserte noen få hårarbeidere og firmaer seg på smykker av hestetagl.<ref name="Sheumaker 07 156"/>

;Teknikk
[[Fil:Kumihimo a.jpg|miniatyr|left|90px|upright|Japansk [[kumihimo]]-stativ]]
[[Fil:Swedish hairworkers hårkullor.jpg|miniatyr|upright|To svenske hårkullor med en «kedjeställning», et kjedestativ]]Teknikken som ble brukt til å lage veggdekorasjoner og memento mori-smykkene på 1700-tallet, kalles på engelsk ''palette work'' (palettarbeid), og besto i at et motiv ble tegnet opp på en plate før hår og eventuelt andre elementer ble formet, plassert og limt fast for å forme motivet. I disse smykkene kunne deler av motivet være «malt» med hår. Når hår ble pulverisert og blandet med for eksempel [[gummi arabikum]], kunne det brukes til å få frem detaljer eller flater i bildet.<ref>[http://leilashairmuseum.net/history.html Informasjon fra Leila's Hair Museum] {{Wayback|url=http://leilashairmuseum.net/history.html |date=20160801172820 }}</ref> Til slutt ble det hele dekket av krystall eller glass. Veggdekorasjonene ble deretter innrammet, mens smykkebildene ble innfattet i en brosje, ring eller medaljong av gull, ofte utsmykket med perler eller edelstener.<ref name="Tiberlid 2"/>

På 1800-tallet var det ikke lenger palettarbeider som var mest brukt, men når 50 tegnere var sysselsatt ved hårstudioene i Frankrike i 1847, er det sannsynlig at det var forelegg til palettarbeider de tegnet, eventuelt i tillegg til design av nye smykker.<ref name="Andersen 22"/>

Selv om palettarbeidet levde videre, var det mest populære nå smykker der håret i seg selv ble behandlet og transformert til armbånd, øredobber og lignende, gjennom fletting og tvinning. Den teknikken som nå ble vanlig, har mye til felles med [[knipling]] og [[possement]]arbeid.<ref name="Andersen 26"/><ref>Björklund, s. 131</ref> Mens materialet i palettarbeidet kunne være hår av ulik lengde og kvalitet, ble de kniplede smykkene laget av langt kvinnehår.<ref name="Andersen 26"/>

De viktigste redskapene i arbeidet med disse «kniplede» smykkene, beskrevet i flere svenske kilder, var trensestativet (svensk:tränsställning), stativet for vridning og fletting av smale bånd av hår, og «kedjeställningen» (kjedestativet), der kniplingen foregikk.<ref>Levander, s. 140.</ref> Trensestativet ligner en [[reperbane]] i miniatyr, mens kedjeställningen består av en rund, dreiet treskive med en diameter på rundt 20&nbsp;cm, med et hull i midten. Skiven hviler på tre ben, som kan være avtagbare, så utstyret tok liten plass i oppakningen når hårkullorna reiste rundt på arbeid.<ref>Levander, s. 141. Her er redskapene grundigere beskrevet.</ref> Kjedestativet er i prinsippet svært likt det som brukes i japansk [[kumihimo]], kunsten å flette tråder, som regel av silke.