Redigerer Gregor av Nazianz (avsnitt)

=== Det annet økumeniske konsil, og gjenkomsten til  Arianzum ===
[[Fil:Three Holy Hierarchs.jpg|miniatyr|[[De tre hellige hierarker]]: (fra venstre til høyre:) [[Basileios den store]], [[Johannes Khrysostomos]] og Gregorios teologen. (Gregor har fått tilnavnet «teologen» idet han bidro til å gi [[Treenigheten|treenighetsdogmet]] dets endelige form.)]]
Theodosios ville forene riket ytterligere under ortodoksien, og bestemte seg for å sammenkalle til kirkemøte for å løse spørsmål tro og kirketukt.<ref name="Ruether45" /> Gregor hadde samme innstilling, å forene kristendommen. Våren 381 sammenkalte de til [[det første konsil i Konstantinopel]], med 150 østlige biskoper nærværede. Da konsilets ordførende [[Meletios av Antiokia]] døde, ble Gregor valgt til overta hans rolle å lede konsilet. I håp om å forsone vest med øst tilbød han seg å anerkjenne [[Paulinos]] som [[Ortodoks patriark av Antiokia|patriark av Antiokia]]. De egyptiske og makedonske biskoper som hadde støttet konsekrasjonen av Maximos ankom sent til konsilet. Vel der nektet de å godta Gregors stilling som overhode for kirken i Konstantinopel med argumentet at hans flukt fra Sasima kanonisk sett var illegitim.<ref>McGuckin (2001), pp. 358–359</ref>

Gregor var utmattet og urolig for at han kunne miste biskopenes og keiserens tillit.<ref>McGuckin (2001), p. 359</ref> Snarere enn å ivre for sin sak og riskere splid valgte han å fratre sin post: ''«La meg være som Profeten [[Jona]]! Jeg forårsaket stormen, men jeg skal ofre meg for å redde skipet. Ta meg og kast meg… Jeg var ikke lykkelig da jeg oppsteg på tronen, og lykkelig skulle jeg stige ned fra den.»''<ref>''PG'', 37.1157–9, ''Carm. de vita sua'', ll 1828–55</ref> Konsiliet ble overrasket av hans fratreden og hans dramatiske tale til Theodosios der han bad om å fris fra sine oppdrag. Keiseren ble rørt av hans ord, og applauderte og godtok fratredenen. Konsilet bad ham være med på en avskjedsseremoni. Gregor grep anledningen til å holde en siste tale (Or. 42) og begav seg deretter avsted.<ref>McGuckin (2001), p. 361</ref>

Tilbake i sitt hjemland Kappadokia gjenopptok Gregor sitt embede som biskop av Nazianzos. Han tilbragte de neste år med å imøtegå lokale apollinaristiske kjetterne og kjempet tidvis med sin dårlige helse. Han begynte å skrive ''De Vita Sua'', sitt selvbiografiske dikt.<ref>Ruether (1969), p. 50</ref> Sent i 383 var hans helse et for stort hinder for ham til å kunne gjennomføre sine biskoppelige sysler. Etter å ha innsatt [[Eulalios]] på bispestolen i Nazianzos trakk han seg tilbake til ensomheten i Arianzum. Etter fem fredfulle år der med familien på hans slektseiendom søde han den 25. januar 389.

Hele livet stod Gregor ansikt til ansikt med vanskelige valg. Skulle han fordype seg i studiene i retorikk og filosofi? Skulle et klosterliv passe bedre enn et offentlig liv som prest? Var det bedre å følge sitt eget hjerte enn å følge anvisningene fra faren og Basileios? Gregors skrifter viser konfliktene som både såret og motiverte ham. Biografer foreslår at det var denne dialektikk som var hans bestemmelse, som formet hans karakter og ledet ham til inngivelsen å søke etter mening og sannhet.<ref>Ruether (1969) diskuterer Gregor konfliktfylte vesen. Se p. 54.</ref>