Redigerer Gotisk arkitektur (avsnitt)

== Noen kjennetegn ==
[[Fil:Lincoln.02.jpg|thumb|Koret i Lincolnkatedralen med «englekoret» som kan være et av forbildene til skipet i [[Nidarosdomen]]. Hvelvets midtribbe i bygningens lengderetning er typisk for engelsk gotikk]]
[[Fil:Canterburyintr.JPG|thumb|left|upright|Koret i Canterburykatedralen]]
[[Fil:York-minster-inside.jpg|thumb|Katedralen i York. Hvelvene er beriket med mange dekorative, men statisk unødvendige mellomribber]]
[[Fil:Glouchester.JPG|thumb|left|upright|[[Klostergang]]en i Gloucesterkatedralen 1351-1377]]
[[Fil:Fächergewölbe KingsCollege.jpg|thumb|Vifteformede hvelv i King's College Chapel, Cambridge]]

Gotikkens byggmestre hadde som mål å bygge høyest mulig og slippe inn mest mulig lys gjennom store vinduer. Dette var en utvikling fra de tunge [[romansk arkitektur|romanske]] kirkene fra den forutgående perioden, med små vinduer og massive [[hvelv (arkitektur)|tønnehvelv]] eller flate bjelkehimlinger. I den gotiske arkitekturen benyttet man derimot [[Hvelv (arkitektur)|ribbehvelv]] med et skjelett av bærende murte [[bue]]r eller ribber og fylte ut mellomrommene med tynne skall av murverk. Med denne skjelettkonstruksjonen ble overdekningen over rommet mye lettere, og veggene fikk en tilsvarende mindre belastning.

For å oppnå så store lysåpninger som mulig, lot man hvelvene bli båret dels av frie [[søyle]]r, dels av søyler integrert i ytterveggene. Ved å konsentrere lastene fra hvelvene kunne det lages større åpninger i de mellomliggende partier av veggene. Den byggetekniske revolusjon som gotikken innebar består først og fremst i kombinasjonen av elementer som allerede var anvendt i en del romanske byggverk: ribbehvelvet, spissbuen og det utvendige system av strebepillarer og strebebuer.

Alle hvelv, også ribbehvelv, overfører et kraftig ''sidetrykk'' mot veggene eller søylene de springer ut fra. Virkningen er den samme som oppstår hvis vi hviler hodet i hendene og setter albuene på en glatt bordplate. Da vil vekten av hodet få albuene til å skli fra hverandere så hodet siger ned. Den vertikale lasten fra hodet blir omsatt i sidekrefter. På en glatt flate er det ingenting som holder disse sidekreftene i sjakk. Problemet for gotikkens byggmestre var å oppnå stabilitet ved å motvirke sidekreftene fra hvelv og tak.

Dette løste de ved å la sidetrykket fra hvelvene bli tatt imot av kraftige tverrstilte [[pilar]]er på utsiden, noe som gjorde at også rommet utenfor ytterveggen ble tatt i bruk i konstruksjonen. For å øke stabiliteten ble de ofte forhøyet med spirlignende påbygg, ''fialer'' (fransk: ''pinacles''), som først og fremst skulle øke tyngden, slik at konstruksjonen bedre kunne ta opp sidekreftene fra hvelvet og føre dem ned til grunnen. Disse fialene var altså ikke bare dekorasjoner; de hadde en viktig konstruktiv funksjon.

I kirker med [[basilika]]lt tverrsnitt kunne tårnlignende [[strebepilar]]er i [[sideskip]]enes yttervegger føres videre opp over taket som frittstående tårn. Herfra kunne det spennes [[strebebue]]r som tok imot trykket fra hvelv og tak over [[midtskip]]et.

Den fullt utviklede gotiske veggkonstruksjonen ble på denne måten redusert til et skjelett av slanke murpilarer, og murverket i selve veggflaten kunne dermed gjøres mye tynnere eller sløyfes til fordel for store lysåpninger. Det massive langsgående murverket ble erstattet av tverrstilte murskiver. Endringen fra romansk til gotisk konstruksjon kan beskrives som en oppløsning av veggen.

På samme måten ble hvelvene redusert til en skjelettkonstruksjon av ribber som det var murt et hvelvskall i mellom. De gotiske ribbehvelvene var til å begynne med enkle og funksjonelle, men ble mot slutten av stilperioden rikere dekorert med statisk unødvendige mellomribber, og de kunne formes som palmekroner, som nett eller gis andre dekorative former.

Store kirker ble ofte konstruert med et høyere [[midtskip]] mellom to lavere [[sideskip]] for å gi mest mulig lys til interiøret. En kirke med denne formen kalles en [[basilika]]. Sideveggene i midtskipet deles inn i [[arkade]] (søylerekken mellom midtskip og sideskip), [[triforium]] (veggflaten over arkaden, med samme høyde som hvelv og tak over sideskipet, ofte rikt dekorert eller gjennombrutt), og [[klerestorium]] (midskipets vegger over sideskipstaket, med store vindusåpninger). Søylene var i unggotikken runde og relativt kraftige, men ble etter hvert erstattet av knippesøyler som ga et slankere preg.

I tillegg til det konstruktive karakteriseres gotikken av storslagne [[Portal (arkitektur)|spissbueportaler]], store vinduer fylt med [[glassmaleri]]er og et vell av [[skulptur]]er over hele kirken. Som regel har også vinduene spisse buer, men det er ingen nødvendighet for konstruksjonen.

Noen gotiske kirker mangler en del av disse karakteristikkene. Den kjente kirken [[Basilica di Santa Croce (Firenze)|Santa Croce]] i [[Firenze]] har eksempelvis et flatt tretak, mens katalanske, tyske og tsjekkiske [[kirke|hallkirker]] i senmiddelalderen ble bygget med sideskipene hevet opp til samme høyde som midtskipet, og dermed fikk en helt annen romform. I Kroatia og [[Italia]] finnes en rekke gotiske kirker med rundbuevinduer, eksempelvis katedralene i [[Šibenik|Sibenik]] og i [[Siena]].