Redigerer Gjevjon (avsnitt)

=== Jomfrugudinne ===
[[Fil:Gefion pflügt mit ihren Stieren Seeland by Karl Ehrenberg.jpg|thumb|Gjevjon pløyer opp Sjælland, illustrasjon av Karl Ehrenberg (1882).]]
I de tekster hvor norrøne guddommer ble sammenlignet klassiske greske og romerske guddommer ble Gjevjon normalt sammenlignet med Diana og Artemis. Begge disse ble assosiert med jomfruer og jomfrudom. I ''Gylvaginning'' i ''Den yngre Edda'' omtales ikke bare som en møy, men det fortelles også i avsnittet om ''Åsynjene'' at alle ugifte møyer som dør skal tjene henne: «Ei fjerde er Gjevjon. Ho er møy, og alle som døyr ugifte, tener henne.»<ref>''Edda (Den eldre Edda og Den yngre Edda)'', Det Norske Samlaget 2002. Side 305.</ref> Denne statusen blir motsagt av andre kilder, eksempelvis framgår det Heimskringla at Gjevjon gifte seg med sagnkongen Skjold og fra henne og Skjold nedstammer skjoldungene. I hovedmyten om henne avler hun fire sønner med jotne. I Loketretten ble hun beskyldt av Loke for å ha hatt utallige elskere.

[[John Lindow]] mener denne motsigelsen skyldes en tilføyelse i senere utgaver av verket. Det bygger han på at fortellingen om Gjevjon og Gylve mangler i en utgave av teksten, og at den ikke var en del av [[Snorre Sturlason]]s opprinnelige utgave. Lindow mener at hvis det faktisk var en senere tilføyelse kunne denne forfatteren enten ikke ha vært oppmerksom på assosiasjonen mellom Gjevjon og Diana/Artemis, eller at han med overlegg framstilte den hedenske gudinne som en [[Prostitusjon|skjøge]]. Lindow mener at Lokes beskyldninger mot Gjevjon tyder på at forestillingene om Gjevjons seksuelle aktiviteter var utbredte.<ref name=LINDOW136>Lindow (2001:136).</ref>

[[Rudolf Simek]] mener at ''Loketretten'' er forfattet etter religionsskiftet og at tekstens innhold er så preget av [[stereotyp]]er at den ikke er en god kilde for avdekke kunnskap om førkristne, hedenske forestillinger.<ref name=SIMEK102 />

[[Gro Steinsland]] slår fast at Lokes beskyldninger i ''Loketretten'' om at Gjevjon hadde solgt seksuelle tjenester for et gullsmykke er i tråd med de beskyldninger som rammer samtlige guder i diktet. Steinsland mener at seksuell løssluppenhet ble tillagt de hedenske gudinne av kristne representanter. I ''[[Volsetåtten]]'' er det den kyske bondedatteren, som ikke vil delta i den seksualiserte Volsekulten, som påkaller nettopp Gjevjon. Steinsland mener at det er sannsynlig at Gjevjon opprinnelig representerte det motsatte av det hun senere ble bedømt som, nemlig kyskhet og som en nordisk ungpikegudinne.<ref>Steinsland, Gro: ''Norrøn religion : Myter, riter, samfunn''. Oslo 2005. Side 241</ref>