Redigerer Geologi (avsnitt)

===Moderne geologi===
På 1800-tallet ble jordens alder anslått til millioner av år, og ved overgangen til det 20. århundre ble alderen anslått til 2 milliarder år. [[Radiometrisk datering]] av mineraler og bergarter ga etter hvert mer nøyaktig datering.<ref>Jardine, N., F. A. Secord, og E. C. Spary, ''Cultures of Natural History''. Cambridge: Cambridge University Press, 1996, side 227</ref> Den [[Geologisk tidsskala|geologiske tidsskalaen]] ble dermed videreutviklet og stadig mer nøyaktig. I Norge var [[Baltazar Mathias Keilhau]] (1797-1858) pioneren ved [[Universitetet i Oslo|Universitetet i Christiania]], og foretok geologiske studiereiser i hele landet fra 1830-årene og utga hovedverket ''Gara Norvegica'' med geologiske kart over [[Oslofeltet]] (1838), Nord-Norge (1844) og Sør-Norge (1850).

Keilhau var den første urbane utforsker av [[Jotunheimen]] i [[1920]], men forfulgte imidlertid et neptunittisk blindspor da han foreslo at granittlagene i Oslo var sedimentære avsetninger.<ref>Ivar B. Ramberg (red): ''Landet blir til - Norges geologi'', Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 58.</ref> Her traff [[Theodor Kjerulf]] (1825-1888) bedre med oppdagelsen av metamorfe strukturer og isavsmeltingens betydning for blokk- og morenedannelse i Norge (1857). Året etter opprettet han [[Norges geologiske undersøkelse]] og utga etterhvert en rekke gode geologiske kart.

Teorier om [[kontinentaldrift]] ble presentert av [[Frank Bursley Taylor]] i 1908 og videreutviklet av [[Alfred Wegener]] i [[1922]], og oppsto på bakgrunn av det lange tidsperspektivet.<ref>Jardine, N., F. A. Secord, and E. C. Spary. ''Cultures of Natural History''. Cambridge: Cambridge University Press, 1996, side 227</ref><ref>Charles, Drake L. ''The Geological Revolution''. Eugene : Oregon State System of Higher Education, 1970, side 11</ref> Kontinentene var ifølge Wegener opprinnelig et sammenhengende landområde som han kalte [[Pangaea]]; Wegener mente at Pangaea på et tidspunkt sprakk opp og at kontinentene deretter drev som flåter over havbunnen. Wegner og [[Arthur Holmes]] mente at en del atskilte kontinenters kystkonturer, geologi og dyreliv ville passe påfallende godt sammen om de ble lagt inntil hverandre.<ref>Ivar B. Ramberg (red): ''Landet blir til – Norges geologi'', Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 24-25.</ref> Denne teorien ga også en forklaring på hvordan fjellkjedene hadde blitt dannet.<ref name="Peter, Bowler J 1992"/>

Dette ble ikke fullt anerkjent før på slutten av [[1960-tallet]], da teorien om [[platetektonikk]] ble lansert og det samtidig ble oppdaget at havbunn skapes vulkansk langs verdenshavenes midtrygger. Derimot fikk kroaten [[Andrija Mohorovicic]] større gjennomslag da han etter å ha studert [[jordskjelv]] i [[1910]] postulerte grensen mellom [[Jordskorpen|jordskorpa]] og [[mantelen]]. Så gjorde [[seismologi]]en raske framskritt da tyskeren [[Beno Gutenberg]] i [[1913]] anslo [[Jordens kjerne|kjernens]] radius utfra forplantning av jordskjelvbølger, mens danske [[Inge Lehmann]] i [[1936]] oppdaget at det fantes både en indre og en ytre kjerne.<ref>Ivar B. Ramberg (red): ''Landet blir til – Norges geologi'', Norges Geologiske Forening 2006, ed 2007, side 25.</ref>