Redigerer Gengangere (avsnitt)

==Sykdom==
Hvilken sykdom Osvald lider av nevnes aldri ved navn i stykket, men det ble straks oppfattet slik at han led av [[syfilis]], som var en svært utbredt og vanlig sykdom den gang. En mente det hang sammen med lettsindig livsførsel. Ifølge tidens kristne, religiøse tenkning var syfilis nærmest ensbetydende med [[arvesynd]]en, som nedfelles fra en generasjon til den neste. Den tåken Osvald faller inn i slutten av stykket, er karakteristisk for tredje stadium av sykdommen.

I et medisinsk fundert foredrag fra 1884, som omhandlet sykdomstilfeller i dikterkunsten, påpekte [[professor]] [[dr.med.]] Seved Ribbing<ref>[https://sok.riksarkivet.se/sbl/mobil/Artikel/6706 Seved Ribbing, ''Svenska Riksarkivet]</ref> det eiendommelige i at kammerherre Alving også hadde gitt liv til en kjernesunn datter, Regine. Altså kunne det vel være fru Helene Alving selv som var opphav til sønnens sykelighet:
<blockquote>
Den gamle Sandhed, at Fædrenes Misgjerninger hjemsøges paa Børnene, har i Forening med Forestillinger om den nys antydede Sygdoms arvelige Natur lokket Henr. Ibsen til først i ''Et Dukkehjem'' at gjøre Antydninger om en saadan Fædrene Arvs Indflydelse i Dr. Ranks Person, dernæst at tage Skridtet helt ud i ''Gjengangere'', hvor den ulykkelige Oswald Alving fremstilles som Offer for Faderens tøjlesløse Liv. Men den snilrige Forfatter har desværre forladt Erfaringens sikre Mark og konstrueret et Forhold, hvortil Livet intet Modstykke kan præstere. En Sygdomsform som Oswald Alvings kommer aldrig af arvelig Aarsag, og naar den findes, maa vi med den i Stykket anførte udenlandske Læge antage, at Oswald ikke har kunnet taale sit saakaldte herlige Frihedsliv. Den specifike Sygdom, hvortil der sigtes, rammer sit uskyldige Offer i den første [[Barndom]], og enten dræber Giften hurtig, eller ogsaa kan den ved god, heldig Sundhedspleje svækkes saaledes, at den i de senere Dage viser ringe eller slet ingen Spor af sin Tilværelse. Har Forfatteren derimod tænkt paa en anden Art af Sygdommen, saa møde vi den Urigtighed, at Kammerherre Alving, stadig fortsættende sine vilde Udsvævelser, efter Oswalds Fødsel er bleven Fader til et i fysisk Henseende kjærnesundt Væsen som Regina, hvorfor der paanødes en saadan Tolkning som at Faderen trods Alt har været sund, men at Forskjellen mellem Børnene er betinget af Mødrene. Herefter maatte Oswalds Sygdom blive en Arv efter Fru Alving. Hvorledes man betragter dette Drama, træder dets naturlige Umulighed klart frem, og hvor udmærkede Sandheder det end paa anden Vis indskærper, tilhører det langt mere Fantasiens end Virkelighedens Verden, hvad der dog lader dets Lærdomme miste noget af den Kraft, de vilde ejet, hvis Handlingen var bygget paa Erfaringens Grund. I ''En Folkefjende'' har Ibsen derimod tilfredsstillende og mønstergyldigt anvendt Nutidens Opdagelser om [[Bakterie]]r som Sygdoms-Aarsager.<ref>Seved Ribbing 1884, s. 355.</ref>
</blockquote>

[[Erik Henning Edvardsen]] har i sin presentasjon av kunstmaleren [[August Schneider]] (med en far og en farfar som etterfulgte hverandre som [[apoteker]]e i [[Flekkefjord]] og hadde nær befatning med stedets [[radesyke]]), påpekt det faktum at Ibsens hjemby [[Skien]] faktisk hadde et av landets tidligste radesykehus. Denne syfilitiske sykdommen forsvant som ved et trylleslag med bedre stilte [[diagnose]]r omkring 1850, men sykehusdriften var i full virksomhet i dramatikerens oppvekst. I dramaet anklages Osvald Alvings sykdom for å ha sitt opphav i kunstnermiljøet i [[Paris]], og nettopp «fransos» var et vanlig brukt navn på radesyken i [[Telemark]] og [[Setesdal]], fordi en i disse områdene faktisk mente sykdommen «stammet fra [[Frankrike]].»<ref>Erik Henning Edvardsen 2005, s. 17, (se note 10).</ref> I motsetning til den seksuelt overførbare syfilisen kunne hele familier med besteforeldre og barn bli innlagt for [[kvikksølv]]behandling mot radesyke.

Alle vidløftige, folkelige påstander om smitte påført fra Frankrike, Nederland, Sverige eller Russland viste seg ikke å stemme. Radesyken var kun en hjemlig oppfinnelse, ukjent utenfor Norges grenser, hevder Edvardsen, som mener selve sykdomsbeskrivelsen reiser en debatt omkring arv og miljø. Det synes altså som om Ibsen i dramaet vil antyde at smaken på det gode liv («røgningens vane») gikk som en [[nemesis]] gjennom slekten, og at den [[kjønnssykdom]] Osvald skaffet seg, dels skyldtes hans åndelige testamente, dels den biologisk arv (dvs. foreldrenes [[DNA]]). Ut fra en slik alternativ lesning synes det som om Osvald kun var blitt smittet av den dårlige påvirkningen, som hans mor ville skåne ham for ved å sende ham bort, da han som barn fikk sitte på farens fang og «smatte på pipene hans». [[Tobakk]]en hadde altså andre bivirkninger enn bare å gjøre gutten kvalm. Poenget var dermed ikke nødvendigvis at pipene i seg selv var i stand til å overføre smitte, bare holdninger. Regissør [[Marit Moum Aune]] gikk i 2005 enda lenger og tolket i sin oppsetning Osvald som offer for [[incest]], der smatting på farens pipe tolkes som en omskrivning for [[oralsex]].<ref>[https://www.dagbladet.no/kultur/osvald-og-pipen/66050590] Professor [[Per Buvik]]: «Osvald og pipen», ''[[Dagbladet]]'' 4. mars 2005</ref>