Redigerer Galileo Galilei (avsnitt)

==Historisk bakgrunn==
At matematikk er en nøkkel til naturforståelse, ble foreslått av både [[pytagoreerne]], [[Arkimedes]] og [[Platon]]. Innen geometri og trigonometri var [[Euklid]]s bok [[Euklids Elementer|''Elementer'']] sentral. Ptolemaios hadde i noen grad tatt i bruk en eksperimentell metode i naturvitenskapene, og knyttet eksperimenter sammen med teoretiske deduksjoner, der observasjoner ble rapportert med eksakte matematiske uttrykk. Middelalderens lærde hadde stor respekt for Ptolemaios' bevisførsel for det geosentriske verdensbilde, noe som gjorde det vanskelig å vinne fram med alternativer.

Johannes Philoponus hadde i Alexandria på 500-tallet gjort eksperimenter som viste at legemer med ulik vekt faller like fort. Philoponus mente også at de fysiske lovene under månens bane kunne være de samme som de fysiske lovene over månens bane, dette ble videreført av [[Jean Buridan|Buridan]] på 1300-tallet. Fra 1200-tallet kritiserte flere naturfilosofer aristotelisk fysikk og mekanikk, og på Galileis tid hadde alle naturfilosofer hørt bevisførsel for at Aristoteles tok feil.

Biskop [[Robert Grosseteste]] (ca. 1175–1253) hadde forsøkt å løse utfordringer innen [[optikk]] med matematiske modeller. [[Fransiskaner]]munken [[Roger Bacon]] hadde vektlagt geometri som en måte å matematisere fysikken. Bacon hadde ment at skulle man finne ut av naturen, måtte man studere den og ikke bare utlede ting ut logisk fra prinsipper.<ref name=Davidsen25/> Matematikeren Jordanus de Nemore (ca. 1225-60) hadde løst teoretiske problemer knyttet til sammenhengen mellom gjenstander i fritt fall og kuler på et skråplan. Matematiker og teolog [[Merton College (Oxford)|Thomas Bradwardine]] (ca. 1290-1349) hadde forsøkt å beskrive bevegelser matematisk og hadde sammenlignet universet med et urverk. Og filosofen William Heytesbury (ca. 1313-73) hadde korrekt beskrevet bevegelsen til et objekt i konstant akselerasjon.
[[Fil:Pisa.Duomo.dome.Riminaldi01.jpg|miniatyr|Katedralen i Pisa med «Galileis lampe».<ref>[https://themathematicaltourist.wordpress.com/2013/02/27/the-lamp-of-galileo/ Galileis lampe i Pisa]</ref>]]
Høydepunktet i middelalderens naturfilosofi kom med Buridan og [[Nicole Oresme|Oresme]]. Buridan satte frem teorien om at et objekt i bevegelse vil fortsette bevegelsen inntil en annen kraft virker på objektet. Dermed var man også et skritt nærmere å forklare planetenes bevegelser. Buridan overveide også om jorden roterer rundt sin akse, snarere enn at det er hele himmelen som roterer rundt jorden. Oresme videreførte dette og viste hvordan en pil skutt rett opp allerede følger jordens rotasjon, og at pilen derfor akkurat som bueskytteren vil fortsette å følge jordens rotasjon til den lander. Oresme gav også geometrisk bevis for formelen for gjennomsnittsfart, v=s/t. Senere argumenterte kardinal [[Nikolaus av Cusa]] for at jorden ikke er sentrum av universet, men i stedet beveger seg gjennom rommet, han foreslo også et grenseløst univers og liv på andre planeter. Presten [[Domingo de Soto]] (1494-1560) var den første til å gi en korrekt beskrivelse av gjenstander i fritt fall. Og matematikeren [[Girolamo Cardano]] (1501-76) foreslo at et prosjektil følger en [[parabel]]formet kurve.