Redigerer Fyrstikkpikenes streik i London i 1888 (avsnitt)

== Unnfallenheten og fortielsen==
Bryant & May var mektig fordi fyrstikker var eneste kilde til kunstig belysing, og hadde presset [[William Gladstone]]s regjering til å endre skattepolitikken. Fyrstikker med gul fosfor var lett antennelige, og langt mer brannfarlige enn dagens fyrstikker. Da en ny lov om forebygging av branner ble debattert i underhuset den [[13. mars]] [[1872]],<ref>Second Reading, Fires Bill &ndash; [Bill 7.], Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt [[13. mars]] [[1872]], bind 209, s. 1887-1902</ref> ble slike fyrstikker omtalt som en av hovedårsakene til en kraftig økning i antall branner på landsbasis.<ref>Debattinnlegg av representanten Mr. M' Lagan fra Linlithgowshire, Second Reading, Fires Bill &ndash; [Bill 7.], Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt [[13. mars]] [[1872]], bind 209, s. 1887-1896</ref> Regjeringen foreslo en «fyrstikk-skatt», for å dekke utgiftene som brannene påførte privat og offentlig sektor. Da ledelsen i Bryant & May sendte arbeidsstokken for å demonstrere mot skatten utenfor Westminster Hall, trakk regjeringen tilbake forslaget uten diskusjon.<ref>Debattinnlegg av representanten Mr. Kinnaird, Second Reading, Fires Bill &ndash; [Bill 7.], Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt [[13. mars]] [[1872]], bind 209, s. 1899</ref> Under debatten om reduksjon av statsgjelden i underhuset den 7. mai 1875, ble ulike skatter drøftet. Utgiftene som Lucifer-fyrstikkene påførte samfunnet, og den forkastede fyrstikk-skatten var ennå ikke glemt. Samme dag ble Lowe fra [[det liberale parti (Storbritannia)|det liberale partiet]] anklaget av [[Ralph Neville-Grenville]] fra [[det konservative parti (Storbritannia)|det konservative partiet]] for ''«å ha kokt sammen Bryant & May budsjettet.»''<ref>Debattinnlegg fra representanten Ralph Neville-Grenville: Ways and Means—Financial Statement.—Committee., Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 7. mai 1875, bind 224, s. 366</ref>
[[Fil:Victor Hugo.jpg|thumb|upright|Den franske forfatteren [[Victor Hugo]] (1802&ndash;1885) var et av Annie Besants forbilder.{{byline|Foto: Comte Stanisław Julian Ostroróg dit WALERY|Omkring 1875}}]] 
Bryant & May markerte seieren over regjeringen i 1872 med en stor drikkefontene. Da de ansatte måtte betale 1 shilling av lønningene for å finansiere fontenen, kuttet enkelte kvinnelige ansatte av sine håndledd i protest mot fontenen.<ref name = Kingley_Hall> {{Språkikon|en|Engelsk}} {{Kilde www
 |url= http://www.kingsleyhall.freeuk.com/bromleybybow.htm
 |tittel=  Historic Locations in Bromley-By-Bow
 |utgiver= The History of Bromley-By-Bow
 |forfatter=Kingsley Hall Community Centre
 |dato=4. desember 2008
 |sitat= 
 |besøksdato=15. september 2009
}}</ref> 

Som en mektig lobbygruppe blokkerte Bryant & May forbudet mot gul fosfor i England ved å henvise til «[[frihandel]]». Den 2. august 1898 avviste underhuset et forslag om å innhente rapporter fra ''Maguire &. Patterson Company'' og andre fyrstikkfabrikker i [[Irland]], for å sammenligne deres hyppighet av fosfornekrose med Bryant & May,<ref>Forslag fra representanten Mr. Patrick O'Brien, fra Monaghan North: Match Factories in Ireland, Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 2. august 1898, bind 63, s. 853-864</ref> selv om underhuset samme dag ble forelagt 13 tilfeller av sykdommen.<ref>Debattinnlegg av representanten Sir C. Dilke fra Forest of Dean: Phosphorus Poisoning, Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt 2. august 1898, bind 63, s. 856</ref> Så sent som den 7. mai 1900 ble et forslag om totalforbud mot gul fosfor i Storbritannia nedstemt med 98 mot 37 stemmer.<ref>Forslag fra representanten Mr. Steadman fra Stepney, Tower Hamlets: Factories and Workshops Acts (Use of Phosphorus in the manufacture of matches): Hansard Commons Sittings debate in the 19th century, debatt [[7. mai]] [[1900]], bind 82, s. 994-996</ref>

Det hadde kommet kritiske røster om Bryant & May på en kirkekongress den 28. oktober 1887. Mrs. Mary Allen «diskuterte videre spørsmålet om aksjeutbytte og lønninger» den 29. oktober 1887. Et brev fra George Ireland fra 10. november 1887 spesifikt ''«retter vår oppmerksomhet mot en artikkel i 'The Family Churchman' som er skrevet av presten J. Wright ... om fattigdommen og lønningene i østkanten av London».'' Og en aksjonær ble etter kongressen bedt om å be selskapet om å kalkulere gjennomsnittslønnen. Ulike brev fortsatte å uttrykke sine bekymringer i 1888. Den 26. mai 1888 mottok selskapet et brev fra presten M. J. Baugh, Salcombe Regis, som uttrykte en bekymring om etiske investeringer. Han unngikk å investere i selskapet som følge av påstander om sultelønn til barnearbeidere.

Arbeiderne ved Bryant & May ble likevel i det store og hele forsøkt fortiet. Men det fantes unntak, og de hadde sine forsvarere. De ansatte hadde neppe unngått å høre hvordan visse personer i 1885 og 1886 hadde agitert i parkene og langs gatehjørnene i London og andre byer.

I 1887 førte en demonstrasjon til «den blodige søndagen». I mange år hadde en liten gruppe agitert for behovet for fagforeninger. Det var personer som [[Benjamin Tillett]], [[Eleanor Marx]], [[Tom Mann]], [[John Burns]], [[William James Thorne]] og flere ved siden av Annie Besant selv. I begynnelsen ble de av offentligheten ansett som oppviglere og en obskur undergrunnsbevegelse. Plutselig begynte ting å skje, og de selvsamme agitatorene fant seg selv som ledere for et opprør blant tusenvis av arbeidere. Og det som utløste alt skulle bli en streik ved Bryant & May.

Mottoet til ''Fabian Society'' var et sitat fra [[Victor Hugo]], som Annie Besant identifiserte seg med, og som hun gjenga den 30. juni 1888 i avisen the Link:

{{Sitat|Folket er tausheten. Jeg vil være forsvareren av denne tausheten. Jeg vil snakke for de stumme. Jeg vil snakke for de små så vel som til de store, for de svake såvel som de sterke ... Jeg vil snakke for alle som befinner seg i en desperat taushet. Jeg vil oversette denne stammingen, brummingen, folkmassenes tumulter, den ytrede klagesang, og alle disse dyriske trosbekjennelser som mennesker er tvunget til å ytre grunnet uvitenhet og lidelse ... Jeg vil være Ordet for folket. Jeg vil være den blødende munn med en gang munnknebelen er fjernet. Jeg vil fortelle alt.|}}