Redigerer Friedrich von Schelling (avsnitt)

== München ==

=== «Totalitetsfilosofi» ===
(4) Som følge av [[Napoleonskrigene]] tvinges protestantiske professorer ut av Würzburg i 1805. Schelling som allerede er i konflikt med kirken, myndighetene og kolleger i byen, aksepterer et tilbud fra det katolske [[München]], og han tar en stilling i statsadministrasjonen.<ref>Thomas F. O’Meara 1982, s. 70ff.</ref> Han utveksler idéer med [[Franz von Baader]], én av samtidens fremste kjennere av mystikken.<ref>Thomas F. O’Meara 1982, s. 79ff.</ref> I 1806 ser Schelling ut til å anta det mest radikale mystiske perspektivet i hele forfatterskapet. Han snakker om en umiddelbar anskuelse av det absolutte selvet, den rene væren, ''samtidig'' med erfaringen av identitet med den objektive verdens enhet. Det er en åpenbaring av ''identitet'' med «altets guddommelighet» og av enheten i totaliteten.<ref>Se ''SW'' 7:59f.; se også ''SW'' 7:40f., ''SW'' 7:148ff.</ref> Denne «naturens helhet» inkluderer verdens frie skapelse, men også det ondes virkelighet.<ref>''SW'' 7:144.</ref> Målet ikke er å bygge et system, men å etablere «elementet for endeløse mulige innsikter».<ref>''SW'' 7:145.</ref>

=== Frihetsfilosofi ===
[[Fil:SchellingStatue Muenchen-02.jpg|miniatyr|F.W.J. von Schelling. Bronsestatue i München av Friedrich Brugger, 1861.
]]
(5) Hegel utgir ''Phänomenologie des Geistes'' i 1807. Boken fremholder en fornuftsfilosofi og insisterer på «begrepets anstrengelser».<ref>Georg W.F. Hegel, ''Phänomenologie des Geistes'' [J.A. Goebhardt, 1807], i ''Werke'' ''in 20 Bänden''. ''Suhrkamp-Taschenbuch'' ''Wissenschaft'', 3. bd., red. E. Moldenhauer, M. Michel, Suhrkamp, 1986, s. 26.</ref> Den syntes å ramme Schellings mystikk fremfor alt. Vennskapet bryter sammen.<ref>Michael G. Vater, «Schelling and Hegel», i F.W.J. Schelling, ''Bruno, or on the Natural and Divine Principle of Things'' [J.F. Unger, 1802], red., overs. M.G. Vater, State University of New York Press, 1984, s. 81-97.</ref> I 1809 utkommer ''Philosophische Untersuchungen über das Wesen der menschlichen Freiheit'' (''Frihetsskriftet''). Den mystiske ekstasen nevnes ikke lenger, og for første gang snakker Schelling om en ''personlig'' Gud og betydningen av forholdet til ham.<ref>''SW'' 7:399ff.</ref> En ny og varig idé var at all eksistens – også Guds væren – er fundert i en mørk, irrasjonell og ubevisst grunn.<ref>''SW'' 7:360.</ref> Muligheten til det onde er en forutsetning for menneskets frihet.<ref>''SW'' 7:364.</ref> Hegel og Schelling vekker ikke lenger stor allmenn interesse.

Schelling oppgir nå publisering. Én av grunnene kan ha vært mottakelsen av ''Frihetsskriftet,'' men i 1809 dør også hans første ektefelle. Det påfølgende året tilbringer han i Stuttgart, der han også gir forelesninger.<ref>Xavier Tilliette 2004, s. 213-240.</ref> Utkastet til den filosofiske romanen ''Clara'' fra 1810-11 er hans merkeligste tekst, antakelig formet av det nylige tapet; han velter seg i epokens okkulte interesse for erindring og nostalgi, død og etterliv, åndeverdenen av engler og liv på andre planeter.<ref>Friedemann Horn, ''Schelling and Swedenborg: Mysticism and German Idealism'' [Swedenborg-Verlag, 1954], overs. G.F. Dole, Swedenborg Foundation, 1997, s. 35-43.</ref> Fra og med Schellings kristne vending i 1809 inngår også rettstenkningen i en perifer og fremmedartet forsoningslære; underkastelsen overfor statens begrensninger er måten hvorpå menneskeheten kan sone sin arvesynd.<ref>Se f.eks. ''SW'' 7:236-41; ''SW'' 11:547-51; se også Franck Fischbach, «La pensée politique de Schelling», i ''Les Études philosophiques,'' nr. 1 (2001), 31-48.</ref>

=== Verdensaldrenes filosofi ===
(6) ''Die Weltalter''-manuskriptene er av atskillig større filosofisk substans. Bare tre utkast til det planlagte hovedverket er bevart (1811, 1813, 1814/15). Det skulle behandle verdens fortid, nåtid og fremtid, men nådde aldri utover første del. Verdens aldre er trinn i selv-utviklingen av det absolutte. Inspirert av Böhme mener han Gud selv må anta en materiell, kroppslig eksistens gjennom den endeløse skapelsen av verden for å virkeliggjøre seg selv.<ref>''SW'' 8:298ff.</ref> Til forskjell fra ''Frihetsskriftet'' fremstilles Gud nå som en dualitet av nødvendighet og frihet.<ref>''SW'' 8:209.</ref> Det böhmeanske begrepet om ''Ungrund'' brukes derfor ikke lenger. Schelling gir etterhvert opp det ambisiøse ''Die'' ''Weltalter''-prosjektet.

=== «Ekstasefilosofi» ===
(7) Med base i München foreleser Schelling som gjesteprofessor i [[Erlangen]] for fulle hus i årene 1820–1826.<ref>Xavier Tilliette 2004, s. 307-329.</ref> Nå dukker begrepet ‘ekstase’ opp,<ref>''SW'' 9:229.</ref> i samme betydning som hans ‘intellektuelle anskuelse’ i 1795. Ekstasen gir imidlertid en ekstraordinær skuen bakenfor den ''personlige'' Gud.<ref>''SW'' 9:217.</ref> Slik vil evig frihet erkjenne seg selv.<ref>''SW'' 9:226.</ref> Det absolutte subjektet kan bare erkjennes ved å tre ut av det objektiverende subjektet. Det ''endelige'' mennesket streber etter å realisere seg selv som evig frihet, men det er umulig.<ref>''SW'' 9:240ff.</ref> Samtidig har Hegel, med professoratet Berlin fra 1818, inntatt posisjonen som tysklandenes ledende tenker, og Schelling fremmer en forsiktig kritikk.<ref>''SW'' 10:161-64.</ref> Han gjør gjeldende at mytologien og religionen gir de virksomme kategoriene; fornuftsfilosofien er «kun dialektikk, som ikke på noen måte selv er vitenskap, men i stedet er dens forberedelse».<ref>''SW'' 9:214.</ref>

=== Positiv filosofi ===
(8) I 1826 flyttes universitetet i [[Ingolstadt]] til München, og Schelling aksepterer et professorat i filosofi.<ref>Xavier Tilliette 2004, s. 330ff.</ref> Med forelesningene ''System der Weltalter'' i 1827/28 omtaler han for første gang sin tenkning som ‘kristen’.<ref>Friedrich W.J. Schelling, ''System der Weltalter'' [Münchener Vorlesungen 1827/8'','' Nachschrift von E. von Lassaulx], hg. S. Peetz, Klostermann, 1990, s. 9.</ref> Eksplisitt forkaster han all teosofi. Böhme beskyldes nå for å fange Guddommen i en naturlig, fysisk prosess!<ref>Schelling 1990, s. 67ff.</ref> Han fremholder sitt eget alternativ, ‘den positive filosofien’, som retter seg mot eksistens, ikke det vesensmessige som i fornuftsfilosofien. Han aksentuerer «Guds kun logiske forhold til verden».<ref>Schelling 1990, s. 57.</ref> Gud og verden er således «hverandres annenhet».<ref>Schelling 1990, s. 56.</ref> Samtidig avviser han nå at den mystiske ekstasen har noen relevans for filosofien eller teologien overhodet.<ref>''SW'' 10:187.</ref>

Kritikken av Hegel har funnet sin form. Hegel forsøker ikke annet enn å forbedre Schellings egen Identitetsfilosofi (1801–1804), men feiler radikalt.<ref>Schelling 1990, s. 58.</ref> Den menneskelige fornuft ikke kan forklare sin ''egen'' eksistens, og kan derfor ikke omfatte seg selv og sin annenhet innenfor et filosofisk system, mener Schelling. Vi kan ikke gjøre den synlige verden forståelig ved å begynne med fornuften, men må i stedet begynne med værens kontingens; fornuften er bare et aspekt ved verden, og kan ikke selv forklares fordi den kun er en representasjon av værens sanne natur.<ref>Schelling 1990, s. 59.</ref> Schelling leser nå Hegel som teosof og kobler ham til Böhme.<ref>''SW'' 10:153.</ref>

I 1829 møtes Hegel og Schelling tilfeldig under et kuropphold i [[Karlsbad]], og tilbringer noen hyggelige timer sammen. Hegel, som i liten grad kjenner Schellings daværende posisjon, oppfatter møtet som en forsoning.<ref>Georg W.F. Hegel, ''Briefe von und an Hegel'', 3. bd., red. J. Hoffmeister, 3. Aufl., F. Meiner, 1969, 275; Friedrich W.J. Schelling, ''Aus Schellings Leben in Briefen'' [S. Hirzel: Leipzig, 1870], 3. bd., Nachdr., red. G.L. Plitt, G. Olms 2003, s. 47.</ref> Schelling fortsetter imidlertid forkynnelsen av ‘positiv filosofi’ for sine elever med ubetydelige modifikasjoner, og mens Hegel dør i Berlin, holder han for første gang forelesningsrekken med tittelen ''Philosophie der Offenbarung''. Han begynner nå også å holde egne forelesninger over sin mytologi-teori. Mytologiene var en registrering av faktiske forekommende hendelser i den indre utviklingen av menneskets bevissthet; mytologiene er en kosmo-morfisk beskrivelse av det absolutte i den kollektive transcendentale bevissthetens historie.<ref>Louis Dupré, «The Role of Mythology in Schelling’s Late Philosophy», i ''The Journal of Religion'', bd. 87, nr. 1 (January 2007), 1-20.</ref>