Redigerer Franz Stangl (avsnitt)

=== Arrestert i og utlevert fra Brasil ===
[[Simon Wiesenthal]], leder for det jødiske dokumentasjonssenteret i Wien, fant Stangl i [[Brasil]] hvor han ble arrestert i [[1967]]. Stangl arbeidet da som mekaniker på Volkswagen-fabrikken i São Paulo. Stangl ble 28. februar 1967 tilkalt til sykehuset av trafikkpolitiet som fortalte at Stangls datter var utsatt for en alvorlig ulykke. Ved sykehuset ble han anholdt av politiet. Brasils myndigheter godtok utlevering til Tyskland under forutsetning at han ikke ville bli dømt strengere i Tyskland enn i Brasil under gjeldende lover. Wiesenthal fortalte at Stangl var nummer 3 på hans liste, etter [[Martin Bormann]] og gestapo-sjef [[Heinrich Müller]]. Brasil aksepterte utlevering forutsatt at Stangl ikke ble straffet strengere i [[Vest-Tyskland]] enn i Brasil og Stangl måtte utleveres til Østerrike etter endt soning i Tyskland. I Østerrike skulle han stilles til ansvar for medvirkning i eutanasi-programmet. Stangl ble overlevert i vesstysk varetekt 23. juni 1967.<ref name="Spiegel1967">{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/spiegel/print/d-46214160.html|tittel=KRIEGSVERBRECHEN / KZ-KOMMANDANT STANGL : Seelische Belastung - DER SPIEGEL 28/1967|besøksdato=2020-08-15|forfattere=|dato=3. juli 1967|verk=www.spiegel.de|forlag=|sitat=}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/spiegel/print/d-46369515.html|tittel=Doch die Mörder leben - DER SPIEGEL 33/1967|besøksdato=2020-09-26|forfattere=Wiesenthal, Simon|dato=7. august 1967|verk=www.spiegel.de|forlag=|sitat=}}</ref><ref name=":0">{{Kilde www|url=https://www.spiegel.de/politik/an-dritter-stelle-a-0815fe3c-0002-0001-0000-000044943710|tittel=An dritter Stelle|besøksdato=2021-06-19|dato=5. november 1970|fornavn=DER|etternavn=SPIEGEL|språk=de|verk=www.spiegel.de}}</ref>

Etter utleveringen til [[Vest-Tyskland]] ble han tiltalt for drapene på minst {{formatnum:400000}} mennesker. Saken kom for retten i [[Düsseldorf]] i mai 1970.<ref name=":0" /> Han innrømmet disse drapene, men hevdet: ''«Min samvittighet er ren. Jeg gjorde bare min plikt»''. Han ble funnet skyldig [[22. oktober]] [[1970]] og dømt til livsvarig fengsel. Han døde av hjertesvikt i Düsseldorf fengsel [[28. juni]] [[1971]].

Mens han ventet på rettssaken, ble Franz Stangl intervjuet av journalisten og biografen [[Gitta Sereny]]. Disse intervjuene er grunnlaget for hennes bok ''Into that Darkness'', som kom ut i [[1974]]. Overfor henne hevdet han at han hadde ønsket å forlate jobben ved T4-programmet, men at han da ble truet med «det som var skjedd med Ludwig Werner». Werner var ganske riktig sendt i konsentrasjonsleir, men ikke fordi han bad seg fritatt for å delta i drapene, men derimot som straff for «finansielle transaksjoner med en [[jøde]]».<ref>Gitta Sereny: ''Into that Darkness'' (s. 55)</ref> Overfor Sereny hevdet Stangl at han og en kollega vurderte alle muligheter (inkludert desertering) for å unnslippe tjeneste ved utryddelsesleirene. Stangl uttalte at de var fullt klar over at de medvirket i en forbrytelse.<ref>{{Kilde avis|tittel="Ich war gefangen in der Falle"|url=https://www.zeit.de/1971/42/ich-war-gefangen-in-der-falle|avis=Die Zeit|dato=1971-10-15|besøksdato=2019-04-28|issn=0044-2070|språk=de-DE|fornavn=Gitta|etternavn=Sereny|side=|sitat=Wir waren uns einig: Das, was die da taten, war ein Verbrechen. Wir planten alles mögliche – auch desertieren. Wir haben lange über die Möglichkeit gesprochen. Aber wie hätten wir es tun können? Wo sollten wir hingehen? Vor allem, was würde unseren Familien geschehen?}}</ref> Stangl kom med en form for innrømmelse av skyld i intervju med Sereny et par dager før han døde. Sereny sa at hun avskydde Stangl og insisterte samtidig på at han ikke var ond.<ref>{{Kilde avis|tittel=Gitta Sereny obituary|url=https://www.theguardian.com/books/2012/jun/19/gitta-sereny|avis=The Guardian|dato=2012-06-19|besøksdato=2019-04-28|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Isabel|etternavn=Hilton|side=|sitat=She contended that it was his – slight – acknowledgment to her of his guilt that precipitated his death, 70 hours later. Her book on Stangl, Into That Darkness (1974), remains one of the best books on the Third Reich and established Gitta's reputation as an authority on the history of the period. Though she said later that she loathed Stangl and that she was glad he had died, she also insisted that he was not evil.}}</ref>

I samtale med Sereny omtalte han jødene som «last» (''cargo''): 
{{sitat|I wanted to get him to speak more directly about the people, and asked where the people were who had come on the transport. His answer continued to be evasive; he still avoided referring to them as ‘people’. ‘Oh, by that time of the morning everything was pretty much finished in the lower camp. A transport was normally dealt with in two or three hours. At 12 I had lunch – yes, we usually had meat, potatoes, some fresh vegetables such as cauliflowers – we grew them ourselves quite soon – and after lunch I had about half an hour’s rest. Then another round and more work in the office.’ ‘So, you didn’t feel they were human beings?’ ‘Cargo,’ he said tonelessly. ‘They were cargo.’|''Into That Darkness'' (av Gitta Sereny)<ref name="Busch">{{Kilde oppslagsverk|tittel=Demonic Transitions: How Ordinary People Can Commit Extraordinary Evil|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt1d8hb37.6|utgiver=Amsterdam University Press|oppslagsverk=Genocide|dato=2016|besøksdato=2023-02-01|isbn=978-90-8964-524-1|side=49–82|fornavn=Christophe|etternavn=Busch|redaktørfornavn=Uğur Ümit|redaktøretternavn=Üngör}}</ref>}}

Gitta Sereny har forklart at hun hadde ventet og lett i årevis før hun fant en av de hovedansvarlige for utførelsen av [[Holocaust]] som var i stand til, og ønsket, å snakke om sine handlinger.