Redigerer Frank Sinatra (avsnitt)

== Karriere ==

=== Tidlig karriere ===
Han begynte å synge i små klubber i [[New Jersey]] før han endelig fikk oppmerksomheten til trompetist og orkesterleder [[Harry James]].<ref name="britannica.f.sinatra" /> I juni 1938 skriver Sinatra en toårig kontrakt med James, et samarbeid som fører til Sinatras første kommersielle utgivelse, «From the Bottom of My Heart». Dårlige platesalg og manglende anerkjennelse gjør at Sinatra bryter samarbeidet med Harry James i november 1939, og blir vokalist i Tommy Dorsey Orchestra. Sinatra hadde ingen formell utdannelse eller opplæring i musikk, blant annet lærte han aldri å lese noter. Som vokalist i orkesteret til Tommy Dorsey lærte han seg både frasering og evnen til å trollbinde publikum, noe som bidro til at karrieren han skjøt fart.<ref>{{Kilde bok|tittel=Hollywood his way|etternavn=Knight|fornavn=Timothy|utgiver=Running Press|år=2010|isbn=978-0-7624-3743-6|utgivelsessted=Philadelphia|side=13|kapittel=1}}</ref>

Som plateartist på [[Columbia Records]] hadde han blant annet den norskættede [[Axel Stordahl]] som orkesterleder. 

Fra slutten av 1940-årene sank Sinatras popularitet betraktelig. Skandaleoppslagene i forbindelse med affæren med [[Ava Gardner]] og det påfølgende skilsmissen fra Nancy Sinatra, kom samtidig med endrede musikkpreferanser i befolkningen. Salgstallene stupte og stadig færre kom på konsertene. Bunn ble nådd i 1952. Sinatra skylte store beløp i restskatt, han ble ikke spilt på radio, og både plateselskapet og managerbyrået sa han opp.<ref>{{Kilde bok|tittel=Sinatra 1915-1998 - Hans liv|etternavn=Britt|fornavn=Stan|utgiver=Chr. Schibsteds Forlag|år=1999|isbn=82-516-1715-4|utgivelsessted=Oslo|side=80|kapittel=De gyldne årene}}</ref>

=== 1950-årene ===
Veien tilbake til suksess gikk via [[Hollywood]] og rollen som Angelo Maggio i ''[[Herfra til evigheten]],'' en tolkning som sikret han en [[Oscar for beste mannlige birolle]] i [[1953]]. Samme år ble han også tilbudt platekontrakt med [[Capitol Records]], et samarbeid som ble begynnelsen på Sinatras renessanse som sanger. I 1954 var han tilbake på hitlistene med sangen «Young at Heart», som nådde nummer to på listene.<ref>{{Kilde bok|tittel=Sinatra 1915-1998 - Hans liv|etternavn=Britt|fornavn=Stan|utgiver=Chr. Schibsteds forlag|år=1999|isbn=82-516-1715-4|utgivelsessted=Oslo|side=86}}</ref>

I [[1955]] spilte han inn albumet ''In The Wee Small Hours'', et melankolsk album med ensomhet og tapt kjærlighet som gjennomgående tema. Det havarerte forholdet med Ava Gardner la deler av grunnlaget.<ref>{{Kilde bok|tittel=Frank Sinatra - hans liv 1915-1998|etternavn=Britt|fornavn=Stan|utgiver=Chr. Schibsteds Forlag AS|år=1999|isbn=82-516-1715-4|utgivelsessted=Oslo|side=91}}</ref> Albumet ble en umiddelbar klassiker og sikret seg en plass i musikkhistorien som et av verdens første [[konseptalbum]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.rs500albums.com/300-251/282|tittel=#282 Frank Sinatra, 'In the Wee Small Hours' (1955)|besøksdato=2021-03-17|språk=en-US|verk=Rolling Stone 500 Greatest Albums Of All Time}}</ref> I årene som fulgte ga Sinatra ut flere album med tapt kjærlighet og ensomhet som gjennomgående tema i sangene, sanger han omtalte som ''saloon songs.''<ref>{{Kilde www|url=http://www.theguardian.com/music/2009/oct/29/frank-sinatra-saloon-song|tittel=Frank Sinatra's saloon-song selection|besøksdato=2021-03-17|dato=2009-10-29|språk=en|verk=the Guardian}}</ref> Blant annet albumene ''Frank Sinatra Sings for Only the Lonely'' fra [[1958]] og ''No One Cares'' fra [[1959]].  

En av hans største suksesser i 1950-årene ble albumet ''Songs For Swingin’ Lovers'' i 1956, som blant annet inkluderte Sinatra-klassikeren ''I’ve Got You Under My Skin''.<ref>{{Kilde bok|tittel=Frank Sinatra - Hans liv og musikk|etternavn=Holm|fornavn=Yngvar|utgiver=Ypsilon Forlag|år=1985|isbn=82-991183-4-4|utgivelsessted=Oslo|side=76|kapittel=Plater}}</ref>Til tross for flere vellykkede album hos Capitol Records senere i 1950-årene, som ''Come Fly With Me'' fra 1958, valgte Sinatra å bryte med selskapet. I 1960 grunnla han sitt eget plateselskap, [[Reprise Records]].

=== 1960-årene og The Rat Pack ===
1960-årene ble et av Sinatras beste tiår. Selv om han hadde etablert sitt eget plateselskap i 1960, var først i 1966 han fikk den første store hit med Reprise. Det ble til gjengjeld den største singelsuksessen han noensinne skulle oppleve, ''Strangers In The Night''. Sangen gikk rett til topps på listene i fire land, blant annet USA og [[Storbritannia]].<ref>{{Kilde bok|tittel=Frank Sinatra - Hans liv 1915-1998|etternavn=Britt|fornavn=Stan|utgiver=Chr. Schibsteds Forlag AS|år=1999|isbn=82-516-1715-4|utgivelsessted=Oslo|side=124}}</ref> De to neste åren ga han også ut flere populære singler, blant annet ''That’s Life'' og ''[[Somethin' Stupid|Something Stupid]]''. Sistnevnte med datteren, [[Nancy Sinatra]]. 

På tampen av tiåret spilte han inn en av sangene han er mest forbundet med i ettertiden, nemlig ''[[My Way]]''. Sinatras versjon av sangen var [[Paul Anka|Paul Ankas]] omskrevne og oversatte versjon av den franske sangen ''Comme d’Habitude''. Sangen ble ingen stor hit i USA, men gjorde det svært bra i Storbritannia.<ref>{{Kilde bok|tittel=Frank Sinatra - Hans liv 1915-1998|etternavn=Britt|fornavn=Stan|utgiver=Chr. Schibsteds Forlag AS|år=1999|isbn=82-516-1715-4|utgivelsessted=Oslo|side=126}}</ref>
[[Fil:Cal-Neva Casino, NV, Lake Tahoe, The Rat Pack 9-2010 (5782322671).jpg|miniatyr|The Rat Pack. Fra venstre: Frank Sinatra, Dean Martin, Sammy Davis Jr., Peter Lawford, and Joey Bishop]]
1960-årene var også høydepunktet for [[The Rat Pack]]. Medlemmene av gruppen var ofte samlet på ''The Sands Hotel'' i [[Las Vegas]], der de ble kjent for sene netter og høyt alkoholforbruk. De opptrådte på hotellene på kveldene og nettene, mens dagene ofte gikk med til å spille inn filmer, blant annet den opprinnelige ''[[Elleve om kuppet|Ocean´s Eleven]]'' (Nor: Elleve om kuppet).<ref>{{Kilde avis|tittel=When the Rat Pack ruled supreme|url=https://www.theguardian.com/books/2010/oct/07/rat-pack-kennedy-election-50-years|avis=The Guardian|dato=2010-10-07|besøksdato=2021-03-18|issn=0261-3077|språk=en-GB|fornavn=Richard|etternavn=Williams}}</ref> 

=== «Ol’ Blue Eyes Is Back» ===
I [[1971]] ble det annonsert at Sinatra skal legge opp karrieren, og trekke seg tilbake fra underholdningsbransjen. 13. juni 1971 gjennomfører han avslutningskonserten i [[Los Angeles]] og avslutter med sangen ''Angel Eyes''. Det ble ingen lang pensjonisttilværelse for Sinatra, som i april [[1973]] gjennomfører en konsert i [[Det hvite hus]], for president [[Richard Nixon]] og [[Italia|Italias]] statsminister [[Giulio Andreotti]]. Konserten førte til spekulasjoner om et mulig comeback.<ref>{{Kilde bok|tittel=Frank Sinatra - Hans liv og musikk|etternavn=Holm|fornavn=Yngvar|utgiver=Ypsilon Forlag AS|år=1985|isbn=82-991183-4-4|utgivelsessted=Oslo|side=142|kapittel=Avskjeden}}</ref>

Allerede i slutten av samme måned var Sinatra, i all hemmelighet, tilbake i studio med dirigenten Don Costa. Frem til slutten av august spilte han inn 12 sanger, som ble albumet ''Ol’ Blue Eyes Is Back'', som også skulle gi han det mest populære kallenavnet siden ''The Voice'' i 1940-årene. Albumtittelen ble også navnet på en TV-spesial som ble sendt i november 1973, som ble godt mottatt av både publikum og kritikere. [[New York Daily News]] skrev blant annet at «Vi trodde vi var ferdige med å skrive kjærlighetsbrev til Sinatra. Nå er det på’n igjen!».<ref>{{Kilde bok|tittel=Frank Sinatra - Hans liv 1915-1998|etternavn=Britt|fornavn=Stan|utgiver=Chr. Schibsted forlag AS|år=1999|isbn=82-516-1715-4|utgivelsessted=Oslo|side=140}}</ref> Den første konserten etter comebacket ble gjennomført i januar 1974, på [[Caesars Palace|Ceasars Palace]] i [[Las Vegas]]. Sinatra avholdt konserter i et høyt tempo gjennom 1970- og 1980-årene, også på en rekke scener han tidligere ikke hadde opptrådt. 26. januar 1980 fikk han en plass i [[Guinness rekordbok|Guiness rekordbok]] for høyeste antall betalende tilskuere på en konsert, etter at {{formatnum:175000}} mennesker hørte ham synge på [[Maracanã]] i [[Rio de Janeiro]].<ref>{{Kilde bok|tittel=Frank Sinatra - Hans liv 1915-1998|etternavn=Britt|fornavn=Stan|utgiver=Chr. Schibsted forlag AS| år=1999| isbn=82-516-1715-4| utgivelsessted=Oslo| side=149|kapittel=Surprise! Surprise!}}</ref>  

I begynnelsen av desember 1994 kunngjorde Sinatra at han ville slutte med live-opptredner, og kun konsentrere seg om innspilling av plater. I februar 1995 gjennomførte han sin siste konsert, i Tokyo.<ref name=":0" />

Sinatra ble tildelt [[Presidentens frihetsmedalje]] (Engelsk: Presidential Medal of Freedom) av president [[Ronald Reagan|Reagan]] i [[1985]], samt [[Kongressens gullmedalje]] i [[1997]], de to høyeste sivile utmerkelsene i [[USA]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.whitehousehistory.org/frank-sinatra-sings-at-the-white-house|tittel=Frank Sinatra Sings at the White House|besøksdato=2021-03-22|språk=en|verk=WHHA (en-US)}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.govinfo.gov/content/pkg/PLAW-105publ14/html/PLAW-105publ14.htm|besøksdato=2021-03-26|verk=www.govinfo.gov}}</ref> Han har fått tre stjerner på [[Hollywood Walk of Fame]] for film, musikk og TV