Redigerer Fra venstrestat til kriseforlik (avsnitt)

==Dyrtid==
Den store veksten under krigen førte til at de som hadde penger fikk mye mer, men lønnsveksten forholdt seg normal. Dette, sammen med at import av varer var begrenset pga. krigen, førte til stor prisvekst på mange vanlige varer. Siden vanlige lønnstakere ikke hadde råd til å kjøpe mange vanlige varer, førte det til en polarisering både politisk og økonomisk i det norske samfunnet. Av frykt for konflikter grep storting og regjering inn med en rekke tiltak, men i arbeiderbevegelsen mente man at de kom for sent.

===Paripolitikk===
Etter krigen så myndighetene at tilstanden på økonomien i Norge var uheldig, og satte i gang en [[paripolitikk]] med mål om at kronen igjen skulle følge [[gullstandard]]en, dvs. at kronen skulle ha samme verdi som i 1914 (pari kurs). For å styrke kronen måtte penger trekkes ut av omløp, og bankene ble tvunget til å redusere utlån og heve rentene. Langsomt fikk myndighetene kontroll over økonomien, og pari kurs ble nådd i 1928.{{sfn|Sejersted|1973}}

===Verdenskrise===
I 1929 kom krakket på [[børskrakket i 1929]], og krisen nådde [[Norge]] for alvor i 1931. De som ble uteksaminert fra [[folkeskolen]] i 1920 risikerte nærmest sammenhengende [[arbeidsledighet]] gjennom hele mellomkrigstiden. I 1932 gikk nærmere 40 % av alle statens inntekter til avdrag og renter på [[gjeld]] og [[lån]]. Enkelte bedrifter og banker ble reddet med ny, og ofte utenlandsk, kapital. Enkelte ble reddet med statsgarantier. Mellom 1918 og 1932 ble antall banker i Norge nesten halvert. Dette førte til stor arbeidsløshet og vanskelige forhold over hele Norge. Kvinner meldte seg ikke som arbeidsledige på grunn av den åpenbare kjønnsdiskrimineringen til fordel for menn. De som bodde på [[gård]] var kraftig underbeskjeftiget, men sultet ikke. Arbeidsføre eldre så ikke poenget med å melde seg som arbeidsledige, og de måtte klare seg som best de kunne, og leve på slekt og venners nåde. Den økonomiske krisen varte helt til krigsutbruddet i 1940.

I mellomkrigstiden hadde Norge en veldig åpen [[økonomi]] med mye [[skipsfart]], og var svært avhengige av utenlandske forhold. Synkende etterspørsel førte til mindre produksjon som igjen førte til økende arbeidsledighet. I mellomkrigstiden fantes det ingen store økonomiske ressurser eller nødvendig innsikt i hva som måtte gjøres for å løse de store økonomiske problemene. I dag forventes det at myndighetene kommer med redningspakker for å hjelpe bedrifter og banker fra [[konkurs]]. Staten styrte pengesekken og de trykte stadig mer penger i håp om å få bukt med de økonomiske problemene. Dette var en utmerket måte å forverre disse problemene på. Dette betydde kroken på døra for veldig mange mennesker, og antallet konkurser i Norge steg hvert eneste år. Det vare tøffe tider, både før og etter verdenskrigen med barkebrød og sko av fiskeskinn.