Redigerer Flavius Aëtius (avsnitt)

=== Krig mot barbarer ===
[[Fil:Stilicho.jpg|thumb|Monza-katedralens diptyk, som kan ha vært bestilt ved Aëtius' første periode som konsul. Det kan derimot også forestille [[Stilicho]].]]
Fra 433 til 450 var Aëtius den dominerende personligheten i Vestromerriket, fikk rangen som ''magnificus vir parens patriusque noster'' den 5. september 435 og spilte rollen som «beskytter» av Galla Placidia og Valentinian III mens keiseren fortsatt var umyndig.<ref>Hughes (2012), s. 94</ref> På samme tid måtte han fortsatt ha oppmerksomhet på utviklingen i Gallia. I 436 ble [[Burgundere|burgundernes]] konge Gundahar (omtalt som Gunnar Gjukason i [[norrøn mytologi]] og [[myte]]r)<ref>Lind, Idar (2007): ''Norrøn mytologi frå A til Å'', 2. oppl., Oslo: Det norske samlaget, s. 86</ref> ble beseiret og tvunget til å godta en fredsavtale med Aëtius og [[Avitus]], men året etter sendt han huniske ''[[foederati]]'' for å utslette burgunderne.<ref>Sid. Apol. Carm. 7.234-240</ref> Etter sigende skal 20 000 burgundere ha blitt drept i en massakre som antagelig ble grunnlaget for det tyske [[epos]]et ''[[Nibelungenlied]]'' (''Vølsungesagnet'').<ref>Hydatius, ''Chronicon'', 110</ref><ref>Welsh, William E. (5. januar 2015): [http://warfarehistorynetwork.com/daily/military-history/burgundian-massacre-the-story-of-the-nibelungenlied/ «Burgundian Massacre: the Story of the Nibelungenlied»] {{Wayback|url=http://warfarehistorynetwork.com/daily/military-history/burgundian-massacre-the-story-of-the-nibelungenlied/ |date=20180613041537 }}, ''Warfare History Network''</ref>

Det samme året var Aëtius antagelig i [[Armorica]] med sin general Litorius for å undertrykke et opprør fra bagaudere under ledelse av en viss Tibatto. I 437 fikk han sitt andre konsulat og opplevde bryllupet mellom Valentinian III og den østromerske prinsesse [[Licinia Eudoxia]], datter av [[Theodosius II]], i Konstantinopel. Det er sannsynlig at Aëtius var tilstede ved seremonien som markerte begynnelsen på keiserens direkte styre. På samme tid brøt Litorius beleiringen av Narbona (dagens [[Narbonne]]) og hadde snudd krigen til romernes fordel. De to påfølgende årene var opptatt av en krig med [[svebere]] og av krigen mot vestgoterne. I 438 vant Aëtius et stort slag, men i 439 kom tilbakeslaget da vestgoterne beseiret og drepte hans general Litorius og hans huniske ''foederati''.<ref>Hughes (2012), s. 96-102; Prosp. s.a. 439, Hydatius, ''Chronicon'', 116</ref> Aëtius kom tilbake til Gallia etter at Vetericus hadde stabilisert situasjonen, og beseiret vestgoterne og fikk en fredsavtale.<ref>Hughes (2012), s. 102-103</ref> Tilbake i Italia ble han æret med en statue reist av [[Det romerske senat|senatet]] og folket i Roma på ordre fra keiseren; dette var antagelig også anledningen til et panegyrisk skrift av poeten [[Merobaudes (poet)|Merobaudes]].<ref>Merobaudes, ''Panegyrici'', i fr. iib 11ff, i fr. iia 22-23, and ii.5-7; Jordanes, ''Getica'', 176; Jones (1980), s. 24-26.; Barnes, Timothy (1975): «Patricii under Valentinian III», ''Phoenix'' '''29''', s. 166-168</ref>

I 443 bosatte Aëtius i gjenværende burgundere i Sapaudia (dagens [[Savoie]]), sør for [[Genèvesjøen]]. Hans mest presserende bekymring på 440-tallet var problemene i Gallia og Hispania, hovedsakelig med lokale opprør og misnøye. Han bosatte alanere rundt [[Valence (Drôme)|Valence]] i 440 og langs [[Loire]], inkludert Aurelianum (dagens [[Orléans]]), i 442 for å bøte på uroen i Armorica.<ref>Hughes (2012), s. 128</ref> I Hispania mistet han gradvis taket på situasjonen. I 441 utnevnte han Asturius som ''Magister Militum per Hispanias'' for å slå ned lokalt opprør i [[Hispania Tarraconensis|Tarraconensis]]. Han ble kalt tilbake og general [[Merobaudes (general)|Merobaudes]] (ikke til å forveksles med poeten) beseiret i 443 et opprør i byen Aracellitanus i provinsen [[Hispania Baetica]]. I 445 fikk romerne vandalene til å angripe Turonium (dagens Turonio i Portugal) i [[Gallaecia]], fulgt av Vitus som drev krig med en kombinert styrke av romere og gotere i 446, men som til sist ble beseiret.<ref>Hydatius, Chronicon, 125, 128, 131, 134</ref>

Bagauderne i Armorica, som romerne kalte lokale opprørsgrupper,<ref name="Brown"/> gjorde opprør på nytt i 447 eller 448, og ble slått ned av alanere under ledelse av Goar. Som et resultat flyktet opprørernes leder Eudoxius til hoffet til [[Attila]], hunernes konge.<ref>Chronica Gallia 452, s.a. 448</ref> I 449 var et opprør i Hispania som herjet Tyriasso (dagens [[Tarazona]]), Caesaragusta ([[Zaragoza]]), og Illerdensus (Lleida). [[Svebere|Sveberne]] dro inn i Tarraconensis for å delta i opprøret.<ref>Hydatius, Chronicon, 141-142</ref>

I 445 beseiret [[Majorian]]us en frankisk beleiring av byen Turonum (dagens [[Tours]]), men som ble fulgt av et frankisk angrep under [[Klodio]] i regionen Atrebatum (dagens [[Arras]]) i provinsen [[Gallia Belgica|Belgica Secunda]].<ref>Hughes (2012), s. 136; Sidonius Apollinaris, ''Carmina'', 5.214</ref> ''Foederati'' ble stoppet i en bakhold i nærheten av Vicus Helena.<ref>[https://pleiades.stoa.org/places/114801 «Vicus Helena»], ''Pleiades''</ref> Aëtius ledet angrepet selv mens hans unge uordnete offiser Majorianus (den senere keiser) kjempet med kavaleriet.<ref>''Chronica Gallica Anno 452'', 133 (s.a. 438); Sidonius Apollinaris, ''Carmina'' 5.210-218. Sitert av Jones (1980), s. 27; Drijvers, Jan Willem (1992): ''Helena Augusta'', BRILL, ISBN 90-04-09435-0, s. 12.</ref> Ved 450 hadde Aëtius klart å få til en avtale med frankerne. I 449 døde Klodio og hans yngre sønn [[Merovek]]s krav på tronen fikk støtte fra romerne. Aëtius adopterte ham som sin egen sønn og sendt ham fra Roma, hvor han hadde vært som diplomat, til det frankiske hoffet med mange gaver.<ref>Priscus, fr. 16; Gregorius av Tours, ii.7. Det er mulig at dette skjedde først ''etter'' [[slaget ved Chalons]] i 451.</ref>