Redigerer Filosofiens historie (avsnitt)

=== Romersk filosofi — en parentes ===
[[Fil:Marcus Aurelius Glyptothek Munich.jpg|thumb|Byste av Marcus Aurelius, filosofkeiseren]]
[[Romerriket]] vant verdensherredømme over den kjente verden rundt Middelhavet, og beseiret grekerne, overtok de raskt gresk litteratur, kunst og filosofi. Rike romere sendte etter hvert sine sønner til Athen for å lære seg filosofi og [[retorikk]]. En del, som [[Cato den eldre]], mente at gresk filosofi ville underminere det romerske samfunnets seder og skikker. Romerne hadde ikke på noe tidsrom noen utpreget sans for filosofi. De fostret filosofer, men de manglet originalitet og bidro i liten grad til gresk filosofi. Filosofen [[Horats]] karakteriserte seg selv som en liten gris i Epikurs hage.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 248</ref>

[[Cicero]], som hadde studert i Athen, utga en rekke filosofiske skrifter. I [[etikk]]en var han nærmest stoiker, og øvet stor innflytelse på romersk tankeliv ved at han ønsket å se etter det moralske i sosiale og politiske spørsmål. Han fikk således også betydning på den tidlige kristendom. [[Seneca den yngre]] var også stoiker og ren livsstilfilosof. For ham var filosofien menneskenes oppdrager i etiske spørsmål – ''gogus humani generis''. Til og med en keiser ble stoisk filosof, [[Marcus Aurelius]], og når han skrev om filosofiske spørsmål, skrev han på [[gresk]], ikke [[latin]]. Forholdet mellom rettferdig på den ene siden og klokskap på den andre siden var et moralsk spørsmål som interesserte romerne. Det var tanker som senere i senantikken ble fortsatt under kristen ferniss.

[[Arne Næss]]' vurdering er at romernes sans for det praktiske, det situasjonsbetingede, gjorde at det var vanskelig for dem å ta luftige generaliseringer alvorlige. De krevde eksempler og at en filosofisk lære måtte være en klar, konsis framstilling. Romerne manglet ikke sans for systematikk, men deres krav til klarhet var også deres hindringen for å bygge opp doktriner som utøvde den samme klarhet. Samtidig manglet de grekernes sans for lek med tanker — og med ord.<ref>Næss, Arne (1967): ''Filosofiens historie''. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 248-249</ref>

;Romerske filosofer og forfattere:
{| border="0"
|-----
| valign="top" width="33%" |
* [[Marcus Tullius Cicero|Cicero]] (106-43 f.Kr.)
* [[Lucretius]] (94-55 BC)
* [[Seneca den yngre|Seneca]] (4 BC–65 e.Kr.)
| valign="top" width="33%" |
* [[Gaius Musonius Rufus]] (30–100 e.Kr.)
* [[Plutark]] (45-120 e.Kr.)
* [[Epiktet]] (55-135 e.Kr.)
| valign="top" width="33%" |
* [[Marcus Aurelius]] (121-180 e.Kr.)
* [[Sextus Empiricus]] (200-tallet e.Kr.)
|}