Redigerer Festning (avsnitt)

== Historie og utvikling ==

=== Vest-Europa ===
[[Fil:Castra1.png|thumb|right|En forenklet ideelt lagt ut ''castrum'': (1)Principia (2)Via Praetoria (3)Via Principalis (4)Porta Principalis Dextra (5)Porta Praetoria (hovedport) (6)Porta Principalis Sinistra (7)Porta Decumana (bakport)]]

[[Fil:Krak des chavaliers plaine.jpg|thumb|Bilde av Krak de Chevaliers hvor man tydelig ser mellomrommet mellom de to murene.]]
[[Fil:Maginot line 1.jpg|thumb|Inngangen til en bunker i Maginotlinjen]]

I Vest-Europa startet utviklingen av festningsverk med [[antikkens Roma]]. Romerne laget sin enkle ''[[Castrum|castra]]'', et rektangel i mur med rette hjørnetårn og halvrunde tårn, kalt ''rondeller'', i kurtinene. Etter romerrikets fall går utviklingen videre i [[Østromerriket]]. Her kom vindebroen, fallgitter, og utkragede tårn med krenelering og skyteskår. Utviklingen gikk fram til [[Bysants]] i 1453 blir erobret av tyrkerne.

Da [[maurerne]] begynte erobringen av [[Spania]] i 711, overtok de de gamle romerske castrum. Deres ledere flyttet inn i disse. Perioden mellom 700 og 1200 ble høydepunktet i festningsbyggingens historie. I perioden fram til [[1492]] blir det i Spania reist 3&nbsp;000 festninger og 10&nbsp;000 befestede steder. Da ble punktum satt ved at spanierne omsider fikk erobret tilbake sitt gamle land. Også i Frankrike er det stor byggeaktivitet.

<span id="donjon">Et typisk trekk</span> er et stort og kraftig forsvarstårn, kalt ''donjon'', som blir plassert i sentralt i festningen. Denne blir også brakt til [[England]] med [[Wilhelm Erobreren]]. Han begynte i [[1078]] med [[White Tower]] i [[London]] og [[Windsor Castle]]. Denne konstruksjonen er egentlig en videreføring av [[normannere]]nes ''motte-and-bailey'', et enkelt festningsverk som var lett å sette opp. Det besto av et område med en grøft rundt og en oppkastet høyde inni. På toppen av høyden lå gjerne et [[kastell|trekastell]]. Senere gikk man over til å bygge i mur.

Fra [[1277]], når [[Edvard I av England|Edvard I]] erobret [[Wales]], gikk festningsbyggingen framover. Man begynte å bygge for forsvar i dybden, med den ene muren på utsiden av den andre. Det bygges også selvstendig portbygninger som kan fungere også etter at hovedfestning er falt. Et eksempel er [[Harlech Castle]] med sine to rondeller på hver side av en lang passasje som inngang.

Fra [[korstog]]ene mellom [[1096]] og [[1291]] får man i Vesten også nye impulser til festningsbygginingens kunst. Korsfarernes første festninger var enkle rektangler, men senere blir de mer kompliserte. Et trekk var også å flytte donjonen, som opprinnelig var innerst, ut i den ytterste muren. Den kunne da også fungere mer offensivt. [[Krak de Chevaliers]] i [[Syria]] er et eksempel på senere store anlegg med konsentriske murer.

Da kruttvåpen kom i allmenn bruk rundt 1350 ble festningenes karakter endret for alvor. Kruttvåpnene var til å begynne med ikke så imponerende, men raske forbedringer, slik som at steinkuler ble byttet ut med jernkuler, påvirket festningenes konstruksjon. Høye tårn var lite motstandsdyktige mot krutt[[artilleri]], og ble erstattet av lavere utbygg, kalt bastioner. Disse ga også bedre plass enn tårnene for kanoner. Festningene måtte derimot ikke være ''for'' lave, for da mistet man oversikt over terrenget rundt. For å skjule festningen og gjøre den mer motstandsdyktig så bygget man opp terrenget rundt, glasien, mot murene.

Det var i Italia den nye generasjonen festninger også ble tatt fram. Fra Italia tok ingeniørene med seg bastionfestningene til England, Frankrike og Nederlandene, dit de reiste for å jobbe. Allerede rundt 1500 hadde [[Castel Sant Angelo]] i [[Roma]] blitt bygget ut med bastioner. [[Yarmouth Castle]] sto ferdig i [[1546]] og [[Antwerpens Citadel]] sto klart i [[1568]]. Disse danner mønster, og rundt 1600 kommer trendene også til Norge, med utenlandske ingeniører og arkitekter.

I Nederland ble også den nye teknikken forbedret. Foranledningen var den nederlandske frigjøringskampen mot de spanske habsburgerne. Rike nederlandske borgere hadde råd til å sette opp festninger med jordvoller. Disse lå langs angrepsaksene langs landets mange kanaler og elver.

Bøker ble også skrevet om det nye fagfeltet. I [[1587]] utga [[Daniel Speckle]] fra [[Strasbourg]] verket ''Architectura von Vestungen'' hvor han beskrev åtte systemer for å bygge festninger. Ingeniøren [[Fransesco di Marchi]] fra Italia utga i [[1599]] et verk kalt ''Architecttura Militare''. I dette kan man se avviklingen av runde tårn.

Mot slutten av [[1500-tallet]] fikk man det som kaltes den nederlandske skole. [[Maurits av Nassau]], prins av [[Oranien]] hadde stor påvirkning på denne. Kjennetegn er brede og lave festninger, noe som var grunnet at Nederland er flatt land hvor man ikke trengte høye festningsmurer for å ha godt utsyn.

Den mest kjente festningsbyggeren var [[Sebastian Vauban]] ([[1633]]&ndash;[[1707]]) fra Frankrike. Han hadde ansvaret for å bygge 33 festninger, og utbedret 300. Alle hans 53 beleiringer var vellykkede. Et kjennetegn for hans arbeid var en dobbelt ring av kanaler eller vollgraver rundt festningene han anla. Slik ble ikke festningen nødvendigvis tatt selv om den ytre ringen av bastioner ble tatt.

Andre kjente festningsbyggere var svensken [[Erik Dahlbergh]] ([[1625]]&ndash;[[1703]]), nederlenderen [[Menno van Ceohoorn]] ([[1641]]&ndash;[[1704]]) og [[René de Montalembert]] ([[1714]]&ndash;[[1780]]). Den siste av disse er kjent for publikasjonen ''La fortification perpendiculaire'' fra [[1766]], hvor han innførte tårn med [[kasematt]]er og plasserte kanonene i flere høyder og tettere sammen. Hans idéer hadde lang fartstid, og var i bruk i Europa til langt ut på [[1800-tallet]].

På 1800-tallet kom også ''det prøyssiske system''. Kjennetegnet her var mangel på bastioner. De ble erstattet av kapionerer, små separate tårn som hadde skyteskår som kunne bestryke vollgraven og veggene. De byene som tok systemet i bruk anla en sagtakket linje med voller. [[Köln]] og [[Mainz]] benyttet dette systemet. Paris hadde også et slikt festningsverk, men i [[fransk-prøyssiske krig|krigen i 1870&ndash;71]] var det til ingen nytte.

En rekke forbedringer gjorde store omveltninger i festningkunsten. Rundt [[1850]] kom [[baklader|baklademekanismen]] for kanoner, og rundt 1870 så kom sprenggranatene. Samtidig begynte man å utvikle teknikker for [[indirekte ild]], altså hvor man ikke behøvde å se målet fra standplassen. Alt dette bidro til det franske nederlaget ved Paris.

[[Maskingevær]]er og annen teknologi førte en periode til at forsvaret ble uforholdsmessig kraftigere enn angrepet, noe som ledet til [[skyttergravskrig]]en under [[første verdenskrig]]. [[Stridsvogn]]ene kom på banen, men fikk ikke vist sitt fulle potensial under krigen. Dette ledet til en større interesse for [[linjeforsvar]]et, noe som blant annet førte til konstruksjon av den svært kostbare franske [[Maginotlinjen]]. Denne ble raskt omgått og erobret i [[1940]]. Samme skjebne led den antatt kraftige belgiske befestningen [[Eben Emael]]. Den ble tatt av et lite antall glidefly som satte ned 87 soldater på taket av festningen.

Etter dette hadde festninger to roller. Den ene var politisk, for å markere en stats interesser eller overmakt i et område. Den andre var som [[kystfort|kystfestninger]], som var relativt vanlig fram til presisjonsvåpen gjorde enhver festning umoderne på [[1980-tallet]].