Redigerer Fascisme (avsnitt)

===Første verdenskrig og dens etterspill (1914–29)===
[[Fil:Benito Mussolini 1917.jpg|thumb|right|[[Benito Mussolini]] i 1917 som soldat i første verdenskrig. I 1914 stiftet Mussolini ''Fasci d'Azione Rivoluzionaria'', som han også ledet. Mussolini fremmet italiensk intervensjon i krigen som en revolusjonær nasjonalistisk handling for å befri land gjort krav på av Italia fra Østerrike-Ungarn.]]
Ved krigsutbruddet august 1914 ble den italienske politiske venstresiden alvorlig splittet over sitt standpunkt i krigen. [[Det italienske sosialistparti]] (PSI) motsatte seg krigen, men en rekke italienske revolusjonære syndikalister støttet krigen mot Tyskland og Østerrike-Ungarn på grunnlag av at deres reaksjonære regimer måtte beseires for å sikre sosialismens suksess.<ref name="zs175" /> [[Angelo Oliviero Olivetti]] etablerte en pro-intervensjonistisk ''fascio'' kalt ''Fasci d'Azione Internazionalista'' i oktober 1914.<ref name=zs175/> Benito Mussolini, etter å ha blitt sparket fra sin stilling som sjefsredaktør for PSIs avis ''Avanti!'' på grunn av sin antityske holdning, tok del i den intervensjonistiske kampsaken i en separat ''fascio''.<ref name="revolution27" /> Begrepet «fascisme» ble først brukt i 1915 av medlemmer av Mussolinis bevegelse, ''Fasci d'Azione Rivoluzionaria'' («Den revolusjonære handlings ''fasci''»).<ref name="journalist" />

''Fasci d'Azione Rivoluzionaria''s første møtet ble avholdt 24. januar 1915<ref name="Paul O s. 41">Paul O'Brien. Mussolini in the First World War: The Journalist, The Soldier, The Fascist. s. 41.</ref> da Mussolini erklærte at det var nødvendig for Europa å løse sine nasjonale problemer – inkludert nasjonale grenser – både Italias og andre steders, og «undertrykkede folk må skaffe rettigheten til å tilhøre de nasjonale samfunn de stammer fra.».<ref name="Paul O s. 41"/> Forsøk på å avholde massemøter var ineffektive, og organisasjonen ble regelmessig trakassert av myndighetene og sosialistene.<ref name="Gregor-1979-pp-195-196">Gregor 1979, s.&nbsp;195–96.</ref>

[[Fil:Mussolini biografia.jpg|thumb|300px|left|Benito Mussolini regnes som en av fascismens nøkkelpersoner.]]

Liknende politiske ideer vokste frem i Tyskland etter krigsutbruddet. Ifølge den tyske sosiologen Johann Plenge var Tysklands krigsøkonomi realiseringen av «sosialismen».<ref name="Bernd-Rüdiger Hüppauf 1997. s. 91_92">Hüppauf, Bernd-Rüdiger ''War, Violence, and the Modern Condition'' (Berlin: Walter de Gruyter & Co., 1997), s. 91-92.</ref> For Plenge hadde en økonomi for det «felles beste» vokst fram. Denne nasjonalsosialismen var sett på som en form for [[statssosialisme]] som hadde avvist «tanken om grenseløs frihet», og visse former for kapitalisme som var mot Tysklands «nasjonale interesse» men som likevel kjempet for større økonomisk effektivitet.<ref name="Bernd-Rüdiger Hüppauf 1997. s. 92"/> Plenge kjempet for at en autoritær rasjonell herskerelite skulle utvikle denne nasjonalsosialismen gjennom en hierarkisk [[teknokrati]]sk stat.<ref name="Thomas Rohkrämer 2007. s. 130" />

Plenge myntet en ny nasjonalistisk ideologi basert på det han betegnet som «ideene av 1914», som skulle danne basisen for [denne] nasjonalsosialismen. Disse ideene var imot «ideene av 1789» ([[den franske revolusjon]]).«Ideene av 1789», som inkluderte menneskets rettigheter, demokrati, individualisme og liberalisme, ble avvist til fordel for «ideene av 1914», som inkluderte de «tyske verdiene» ansvar, disiplin, lov og orden. Plenge mente at «rasesolidaritet» (''[[volksgemeinschaft]]'') ville overvinne splittelser basert på klasse, og den sosialistiske internasjonalisme måtte, ifølge ham, erstattes med «robust nasjonal selvopptatthet».<ref name="Martin Kitchen 2006. s. 205"/>

====Første verdenskrigs innvirkning====
Etter første verdenskrig ble Italias territorielle krav avvist, og italienerne følte seg lurt av sine allierte. Statsminister [[Vittorio Emanuele Orlando]] omtalte hendelsen som «den lemlestede seieren.» Frykten for bolsjevismen, og «den lemlestede seieren» anses som hovedårsakene som bidro til fascismens seier i Italia.<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 19, Routledge 2003</ref> Ifølge professor [[Rolf Hobson]] er [[Totalitarisme|totalitære]] styresett som fascismen utenkelig uten første verdenskrigs [[total krig|totalisering av krigen]], med dens militarisering og kommandoøkonomi.<ref>Hobson 2015, s. 29, 31</ref>

Fascistene anså første verdenskrig som en frembringer av revolusjonære endringer innen krigens, samfunnets, statens og teknologiens natur, da totalkrigen og massemobiliseringens fremvekst hadde brutt ned skillet mellom sivilist og stridende, med sivilister i den en kritisk rollen med økonomisk produksjon til krigsinnsatser, og dermed vokste det fram et «militært statsborgerskap» hvori alle statsborgere var involvert i militæret på en eller annen måte i løpet av krigen.<ref name="encyclopedia"/><ref name="mann65"/> Første verdenskrig hadde resultert i framveksten av en mektig stat som hadde evne til å mobilisere millioner av mennesker til frontlinjene eller til å forsyne frontlinjene med økonomisk produksjon og logistikk, i tillegg til å ha enestående autoritet til å intervenere i innbyggernes liv.<ref name="encyclopedia"/><ref name="mann65" /> Fascister anså våpenvitenskapens teknologiske utvikling og statens totalmobilisering av innbyggermassen i krigen som et tegn på en ny æra med fusjonering av staten med [[massepolitikk]], teknologi, og særlig den mobiliserende myten som de mente hadde seiret over myten om framskrittet og liberalismens æra.<ref name="encyclopedia"/>

[[Fil:Italian Arditi.jpg|thumb|300px|Medlemmer av det italienske ''[[Arditi]]''-korpset i 1918 holder frem dolker, som sitt gruppesymbol. ''Arditi''-gruppene ble dannet i 1917, som grupper av soldater trent for farlige oppdrag, overgivelsesnekt og vilje til å kjempe til døden. Den italienske fascistbevegelsen tok til seg korpsets svarte uniform og fes til ære for ''Arditi''.]]

====Bolsjevikrevolusjonens innvirkning====
[[Oktoberrevolusjonen|Bolsjevikrevolusjonen]] (Oktoberrevolusjonen i 1917) – hvori bolsjevikkommunistene ledet av [[Vladimir Lenin]] grep makten i Russland — hadde stor innvirkning på fascismens utvikling.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 95-96" /> Bolsjevikrevolusjonen og den sosiale uroen i Italia overbeviste over- og middelklassen at en [kommunistisk] revolusjon var nærforestående. I sin frykt for en kommunistisk maktovertagelse begynte de eiendomsbesittende klassene i økende grad å søke seg til fascistene.<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 19, Routledge 2003</ref> Fascistene presenterte seg selv om [[Antikommunisme|antimarxister]], og bekjempet marxistene.<ref name="revolution28" /> Benito Mussolini hadde konsolidert kontrollen på fascistbevegelsen i 1919 med grunnleggelsen av ''Fasci italiani di combattimento'', hvis motstand mot sosialismen han hadde kunngjort:

{{quote|Vi erklærer krig mot sosialismen, ikke fordi det er sosialisme, men fordi den har motsatt seg nasjonalisme. Selv om ve kan diskutere spørsmålet om hva sosialisme er, hvor dens program er, og hva dens taktikker er, er én ting tydelig: det offisielle italienske sosialistparti har vært reaksjonært og absolutt konservativ. Hvis dens syn hadde vunnet frem, ville vår overlevelse i dagens verden vært umulig.<ref name="littlefield29"/>}} 

Alliansen mellom arbeidsgiverne og fascistene transformerte fascismen til en massebevegelse.<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 17, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref><!-- I 1917 hyllet Mussolini, da som leder for [[Fasci d'Azione Rivoluzionaria]], oktoberrevolusjonen, men senere var han ikke imponert over Lenin, og anså han kun som ny versjon av tsar Nikolai.<ref name="Peter Neville 2004. s. 36" /> -->
<!--Med fiendskapen mellom de anti-intervensjonistiske marxistene og de pro-intervensjonistiske fascistene komplett innen slutten av krigen ble de to partene uforsonlige. 
Etter første verdenskrig har fascister som regel drevet kampanje på antimarxistiske agendaer.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 95-96"/> Bolsjevismen og fascismen fremmet en revolusjonær ideologi, der begge trodde på behovet for en fortropp-elite, mislikte borgerlige verdier, og hadde totalitære ambisjoner.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 95-96"/> I praksis har fascismens og bolsjevismen vektlagt revolusjonær handling, proletariske nasjonsteorier, ettpartistater, og partihærer.<ref name="Blamires, Cyprian 2006 s. 95-96"/> -->

====Det fascistiske manifest (1919)====
I 1919 forfattet [[Alceste De Ambris]] og [[Futurismen|futuristbevegelsen]]s leder [[Filippo Tommaso Marinetti]] ''Il manifesto dei fasci italiani di combattimento'', bedre kjent som ''Det fascistiske manifest''.<ref name="connecticut30" /> Manifestet ble fremlagt den 6. juni 1919 i fascistavisen ''Il Popolo d'Italia''. Manifestet støttet opprettelsen av universell stemmerett for både menn og kvinner (den siste kun realisert delvis sent i 1925 med alle opposisjonspartier oppløst og forbudt),<ref name="passmore" /> [[proporsjonal representsjon]] på regional basis, regjeringsrepresentasjon gjennom et korporativistisk system med et «nasjonalråd» av eksperter valgt fra profesjonelle og handelsmenn, valgt for å representere og holde lovgivende makt i sine respektive områder, inkludert arbeid, industri, transport, helsevesen, kommunikasjon, osv.; og oppløsingen av [[det italienske senatet]].<ref name="massachusetts31" /> Manifestet støttet opprettelsen av en [[åtte-timers arbeidsdag]] for alle arbeidere, en [[minstelønn]], arbeiderrepresentasjon i industristyringen, lik tillit i arbeiderforeninger som i industrisjefer og offentlige tjenestemenn, omorganisering av transportsektoren, omtegning av loven om uføretrygd, reduksjon av pensjonsalderen fra 65 til 55, en sterk [[progressiv skatt]] på kapital, konfiskering av eiendom fra religiøse institusjoner og oppløsingen av bispedømmer, revidering av militærkontrakter og  konfiskering av 85 % av krigsprofitter.<ref name="massachusetts32" /> Manifestet gav også rop om opprettelsen av en nasjonal milits med kort tjeneste for å tjene forsvarsansvar, [[nasjonalisering]] av våpenindustrien og en utenrikspolitikk ment å være fredelig, men også kompetitiv.<ref name="massachusetts33" />

Mussolini innså at han ikke kunne slå politisk mynt med dette programmet, og programmet ble derfor forlatt.<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 21, Routledge 2003</ref> 

<!--De neste hendelsene som influerte Italias fascister var den italienske nasjonalisten Gabriele d'Annunzios tokt til byen Fiume med en frivillighetskorps, og forfattingen av ''[[Carta del Carnaro]]'' i 1920.<ref name="revolution34" /> D'Annunzio og De Ambris utformet dokumentet, som fremmet nasjonal-syndikalistisk [[korporativistisk]] produksjonisme i tillegg til D'Annunzios politiske meninger.<ref name="revolution35" /> Mange fascister anså ''Carta del Carnaro'' som en ideell grunnlov for det fascistiske Italia.<ref name="zs189" /> -->

====Italienske fascister i 1920====
I 1920 nådde industriarbeiderens militante streikeaktivitet sitt høydepunkt i Italia; årene 1919 og 1920 ble kjent som «''De røde år''».<ref name="massachusetts36" /> Mussolini og fascistene utnyttet situasjonen og allierte seg med industrialister. Fascistene brukte bevaring av orden og indre fred som et påskudd til å angripe arbeidere og bønder.<ref name="massachusetts37" />

Fascistene identifiserte sine hovedfiende med flertallet sosialister på venstresiden som motstod intervensjonen i første verdenskrig.<ref name=zs189/> Fascistene og den italienske tradisjonelle høyresiden stod sammen da begge foraktet marxismen, avviste klassebevissthet og trodde på elitenes styre.<ref name="zs193" /> Fascistene assisterte den antisosialistiske kampanjen ved å alliere seg med andre partier og den konservative høyresiden i en felles innsats for å ødelegge det italienske sosialistparti og arbeiderorganisasjoner mer viet til klasseidentitet enn nasjonal enhet.<ref name=zs193/>

Fascismen ønsket å imøtekomme de italienske konservative ved å gjøre store endringer i sin politiske agenda. De forlot sin tidligere [[populisme]], [[republikanisme]] og [[antiklerikalisme]], godkjente politikk som støttet et fritt marked, og anerkjente den romersk-katolske kirke og monarkiet som institusjoner.<ref name="ga145" /> For å appellere til italienske konservative knesatte fascismen politiske holdninger som fremming av familieverdier, inkludert politikk utformet for å minske antallet kvinner i arbeiderstyrken og begrense dem til morsrollen. Fascistene forbydde prevensjonsmiddel-litteratur og økte straffen for abort i 1926, og erklærte at de begge var forbrytelser mot staten.<ref name="conservatives" /> Selv om fascismen tok til seg en rekke holdninger for å appellere til de reaksjonære, ønsket fascistene å bevare dens revolusjonære karakter. Angelo Oliviero Olivetti kunngjorde at «fascismen skulle gjerne være konservativ, men den vil [være] det ved å være revolusjonær.»<ref name="revolution38" /> Fascistene støttet revolusjonær handling, og var viet til å sikre lov og orden for å appellere til både konservative og syndikalister.<ref name="conservatives39" />

Før fascismen imøtekom den tradisjonelle høyresiden var ideologien en liten, urban norditaliensk bevegelse med omtrent ett tusen medlemmer.<ref name="massachusetts40" /> Etter at fascismen imøtekom høyresiden, skjøt bevegelsens medlemstall i været til omtrent {{formatnum:250000}} innen 1921.<ref name="massachusetts41" />

====Fascistisk vold fra 1922 av====
Fra 1922 trappet de fascistiske paramilitære opp sin voldelige strategi; fra angrep på sosialistenes kontorer og hjemmene til sosialistiske lederskikkelser, til voldelig okkupasjon av byer. Fascistene møtte liten motstand fra myndighetene, og fortsatte å ta over flere norditalienske byer.<ref name="rop87" /> Fascistene gikk til angrep på sosialistiske og katolske fagforeningers kontorer i Cremona, og påla den tysktalende befolkningen i [[Trento]] og [[Bolzano]] tvangsitalienisering.<ref name=rop87/> Etter hærtakelsen av disse byene la fascistene plan om å marsjere mot [[Roma]].<ref name=rop87/>

[[Fil:March on Rome.jpg|thumb|right|300px|[[Benito Mussolini]] med tre av fire ''[[quadrumviri]]'' under marsjen mot Roma: fra venstre til høyre: ukjent, [[Emilio de Bono]], Mussolini, [[Italo Balbo]] og [[Cesare Maria de Vecchi]].]]
Den 24. oktober 1922 holdt fascistpartiet sin årlige kongress i Napoli. Mussolini beordret svartskjortene til å ta kontroll over offentlige bygg og tog. I tillegg beordret han dem til å samle seg på tre steder rundt Roma.<ref name=rop87/> Fascistene maktet å gripe kontrollen på flere postkontorer og tog i Nord-Italia, mens den italienske regjeringen, ledet av en venstrekoalisjon, var splittet internt og ute av stand til å stoppe fascistene.<ref name="rop88" /> 

Kong [[Viktor Emmanuel 3. av Italia]] oppfattet faren for blodsutgytelse i et forsøk på å spre fascistene som for stor.<ref name="rop90" /> Viktor Emmanuel 3. bestemte seg derfor for å utnevne Mussolini som italiensk statsminister, etter anbefaling fra den konservative politikeren [[Antonio Salandra]],<ref> Macdonald, Hamish: ‘’Mussolini and Italian Fascism’’ (Pathfinder History Series) , side 19, Trans-Atlantic Publications, Inc. 1998</ref> og Mussolini ankom Roma den 30. oktober for å godta tildelingen.<ref name=rop90/> Fascistisk propaganda blåste hendelsen, kjent som marsjen mot Roma, stort opp, og beskrev den som en maktovertakelse grunnet fascistenes heroiske bragder.<ref name=rop87/> Patricia Knight påpeker at det var i hovedsak konservative politiske krefter som fikk fascistene til makten, og ikke en revolusjon.<ref>Knight, Patricia: Mussolini and Fascism, side 24, Routledge 2003</ref>