Redigerer Fartein Valen (avsnitt)

=== Kunstnerlønn og anerkjennelse ===
[[File:Valenheimen, hjemmet til komponisten Fartein Valen.jpg|thumb|Valenheimen, Fartein Valens bolig i [[Sveio]].]]
[[Statens kunstnerlønn|Komponistgasjen]] han ble tilkjent av [[Stortinget]] i [[1935]], følte han som en endelig anerkjennelse av seg som kunstner, og en stor oppmuntring etter all motviljen fra publikum og kritikere. Etter dette ble han tatt mer på alvor, og stadig flere musikere tok verkene hans med på repertoaret.

Valen fant seg aldri helt til rette i Oslo, men det hadde vært nødvendig for ham å bo der for å kunne studere og høre musikk. Komponistgasjen gjorde ham økonomisk uavhengig, og fremfor alt skaffet han seg et navn og en personlig stil. Men han trengte arbeidsro, og i Valevåg bodde han de siste 14 år av sitt liv, og komponerte sine største verker. 

Søsteren Sigrid Valen stelte huset sammen med [[hushjelp]]en, hun stelte sin bror når han var syk, og sørget for at han fikk arbeidsro. Sigrid var selv en habil pianospiller, men Valen tålte ikke å høre en eneste tone mens han arbeidet, heller ikke om han var ute i hagen. I årene 1938 til sin brors død i 1952 måtte Sigrid derfor gi avkall på pianoet. Hun ble boende i huset etter hans død og holdt det ved like.<ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 128-29)</ref> 

Under [[andre verdenskrig]] holdt han seg hjemme. De første to-tre årene gikk han småturer i [[utmark]]en eller ned til sjøen, men en dag kom en mann forbi og snakket om tyskere og nazister som han hatet og avskydde, og «det gjør vel du også,» sa han til Valen, som svarte at «jeg kan ikke hate noe menneske, jeg». Dette ble på bygden til at Valen var tyskvennlig, og han ble helt isolert. Det hendte at folk truet med knyttneven mot huset når de gikk forbi. Men i mai 1945 fikk han besøk av sin elev Bjarne Larssen som gikk i [[uniform]]. I bygden ble det til at Valen hadde hatt besøk av en britisk [[offiser]], og da ble han tatt til nåde igjen.<ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 126-27)</ref> 

Etter krigen fikk Valens musikk et internasjonalt gjennombrudd, og han hadde til tider et større navn i [[Europa]] enn hjemme i Norge.

I 1945 mistet han favorittkatten sin, Litle-Per. Valen var svært dyrekjær, og særlig katter trivdes han med. Han hadde støtt 2-3 i huset, og kattene Litle-Per og Fortryllende ble malt av [[Agnes Hiorth]].<ref>{{Kilde www |url=https://farteinvalen.no/nyheter/agnes-hiorth-valenheimen/ |tittel=Agnes Hiorths malerier |besøksdato=2022-11-21 |arkiv-dato=2022-11-21 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20221121142502/https://farteinvalen.no/nyheter/agnes-hiorth-valenheimen/ |url-status=yes }}</ref> En marsj i den 5., ufullendte symfonien skulle oppkalles etter Litle-Per. Gårdshesten var en annen god venn som Valen besøkte i utmarken med en godbit.<ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 162)</ref>  

Valen var et språkmenneske av de sjeldne. Som midaldrende behersket han engelsk, tysk, fransk, italiensk og spansk både muntlig og skriftlig. Han leste latin, og da han nærmest seg 60-årene, lærte han seg gresk for å kunne lese [[Det nye testamente]] i original.<ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 166)</ref>   

Fartein Valen døde på sykehuset i [[Haugesund]] av [[hjertesvikt]] etter dobbeltsidig [[lungebetennelse]], 65 år gammel. På tross av [[oksygen]]behandling stod livet ikke til å redde.<ref>Olav Gurvin: ''Fartein Valen'' (s. 147)</ref> Han fikk [[begravelse på statens bekostning]] og ble bisatt på kirkegården i Valevåg. Han er hedret med Fartein Valens vei i [[Sandnes]] og i [[Stavanger]].